Kvalm av angst?

[Gjest Anonym bruker]

Hei. Jeg er ei jente på 23år som sliter endel med kvalme.. Dette har pågått i mange år, og som følge av det fikk jeg en god del fravær på skolen. Nå som jeg er ferdig med skole og skal ut i jobb så er kvalmen enda mer problematisk for meg. Jeg blir kvalm bare jeg skal gå utenfor døren, og trives derfor best hjemme. Jeg er egentlig en sosial person, men denne kvalmen ødelegger for meg. Jeg har ikke fortalt noen om dette, utenom min mor. Det er så slitsomt å skulle gå rundt å være kvalm hele tiden, og det er selvfølgelig noe som ikke fungerer hvis man skal ut i arbeidslivet. Noen ganger blir jeg så kvalm at jeg ikke klarer å si et ord, jeg må bare være stille av frykt for å kaste opp. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er sånn:( Hva kan jeg gjøre for å forbedre dette? Dette har pågått i nesten 10år.. Jeg har aldri tatt noen medikamenter av noe slag, men det hender jeg tar endel Ibux og også noen ganger litt alkohol for å tørre å gjøre noe jeg må. Jeg vil ikke være sånn, men jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av det. Det har vært en del av meg så lenge, og jeg synes faktisk det begynner å bli litt værre. Jeg tror det er pga større press på meg med tanke på jobb osv. Det er lettere å skjule slikt når man går på skole enn når man er i arbeidslivet.. Jeg ser meg iherdig om etter en jobb som jeg kan gjøre hjemmefra, men det er ikke mange valg. Jeg har vært i kontakt med psykolog tidligere, for noen år siden. Hva burde jeg gjøre nå? Ta kontakt med psykolog igjen? Gå på medikamenter? Og hvorfor er jeg slik? Finnes det noe navn på slik lidelse? Takknemlig for svar! jente23

[Gjest Anisette]

Mange er kvalme av angst. I fjor leste jeg en kjempefin roman som minner meg om det du skriver nå (jeg har vært slik selv i mange år). Den heter "Stup" og er av en forfatter som heter Kjersti Scheen. Det er hun som skrev "Månefeen" også, som var yndlingsboken min da jeg var yngre.

[serenity777]

Mange er kvalme av angst. I fjor leste jeg en kjempefin roman som minner meg om det du skriver nå (jeg har vært slik selv i mange år). Den heter "Stup" og er av en forfatter som heter Kjersti Scheen. Det er hun som skrev "Månefeen" også, som var yndlingsboken min da jeg var yngre.

Man kan i høyeste grad bli kvalm av angst, og ha regelrett fobi og tvangstanker rundt dette. Jeg har vært plaget med det selv, om ikke i fullt så alvorlig grad som deg. Tror du ville kommet ett stykke med kognitiv behandling.. Min kvalme gikk over da jeg begynte å bekymre meg for andre ting. Men det er jo heller ikke noen løsning. På det værste var jeg så kvalm at jeg omtrent brakk meg når jeg skulle spise sjokoladekake. Håpløse greier. Men det gikk over.

[Gjest Down-on-the-up-side]

Dette er totalt normal,men som med meg, deg og en god del flere av oss har vi en selvforsterkende frykt for først å BLI kvalme og så BLIR vi selvfølgelig det

De fleste av oss blir kvalme om vi skal noe spesielt som å holde en presentasjon, mens vi "psyko somatiske" som blir fysisk uvel av våre egne tanker gjør oss selv "syke". (Dette hørtes kanskje veldig volsomt ut )

For å fortelle om min egen hverdag så har jeg siden jeg var syk på videregående i 1998 brekninger hver jævla dag jeg står opp tidlig, dvs hver dag på jobb/skole. Jeg gikk lenge rundt med en pose i lomma fordi jeg var 90% sikker på jeg kom til å spy iløpet av dagen om jeg IKKE hadde med pose. For meg funket posen i lomma fint som en liten trygghet. Det må nevnes at jeg hater kvalme, men jeg hater å spy også så jeg orker ikke å bare stikke fingern i halsen for å bli kvitt følelsen. Har så og si aldri spydd heller av dette, forresten. Jeg bare hoster og harker som om jeg spyr på tom mage.... må selvfølgelig på do da eller litt vekk ifra folk.

Etter å ha fått en psykisk knekk av en ekstra lang sykdom på vgs fikk jeg en udefinerbar tørrhet i halsen hver morgen og når jeg løper og blir sliten. Øre, nese, halsleger har sjekket meg, sjekket om jeg har astma og tuberkulose (!), men faderen grep til slutt inn og anbefalte litt happypills. De funker ok, jeg tar èn om dagen og dette halverer iallefall plagene.

Etter noen år ble jeg lei av å fortelle alle om hvordan jeg har det, og har de siste 7årene sagt alle at jeg er så godt som "frisk" av halsplagene.Jeg spiser en del godteri for å holde tankene vekke fra halsen og jeg ble ganske lei av kommentarene "er du dårlig" hver gang jeg knipset et drops.

Jeg tror faktisk ikke du trenger medisiner, iallefall ikke tunge saker, kanskje seroxat 20mg pr dag, kanskje mindre, eller kanskej bare en god psykolog å prate med. Jeg har aldri prøvd det, men straks jeg forteller noen at jeg føler meg dårlig så forsvinner ofte kvalmen som et friskt vindpust.

Jeg hadde aldri,aldri aldri trodd jeg skulle bli "syk av meg selv", men takler hverdagen selv om jeg ofte føler jeg har urettferdig mye å dra på hver morgen.

Jøss, dette kan jeg jo skrive om i timesvis tydeligvis. Det føles som en gåte jeg håper å løse iløpet av livet og det er vel det finn kalvig gjorde, han fant seg selv. Regner nesten med at dette forsvinner med alderen når jeg blir tryggere på meg selv, men det er trist av vi skal bli så hemmet av oss selv. Det er utrolig hvor kraftig underbevisstheten er.

Du er slett ikke alene, finn noen du stoler på, gjerne flere og se om du klarer å prate med dem. Desverre blir våre problemer lett sett på som uforståelige fra "normale" personer. "slutt å tenk på dette sier dem som regel" og rister på hodet.

(nå har jeg prøvd å slutte å skrive lenge)

Uansett, dette klarer du, tenk positivt, start en blogg, skriv om deg selv, få ut tankene og få svar fra folk. Skriv en roman, dagbok, dikt. Ta små steg og se at det funker.

Lykke til!

[Gjest]

Dette er totalt normal,men som med meg, deg og en god del flere av oss har vi en selvforsterkende frykt for først å BLI kvalme og så BLIR vi selvfølgelig det

De fleste av oss blir kvalme om vi skal noe spesielt som å holde en presentasjon, mens vi "psyko somatiske" som blir fysisk uvel av våre egne tanker gjør oss selv "syke". (Dette hørtes kanskje veldig volsomt ut )

For å fortelle om min egen hverdag så har jeg siden jeg var syk på videregående i 1998 brekninger hver jævla dag jeg står opp tidlig, dvs hver dag på jobb/skole. Jeg gikk lenge rundt med en pose i lomma fordi jeg var 90% sikker på jeg kom til å spy iløpet av dagen om jeg IKKE hadde med pose. For meg funket posen i lomma fint som en liten trygghet. Det må nevnes at jeg hater kvalme, men jeg hater å spy også så jeg orker ikke å bare stikke fingern i halsen for å bli kvitt følelsen. Har så og si aldri spydd heller av dette, forresten. Jeg bare hoster og harker som om jeg spyr på tom mage.... må selvfølgelig på do da eller litt vekk ifra folk.

Etter å ha fått en psykisk knekk av en ekstra lang sykdom på vgs fikk jeg en udefinerbar tørrhet i halsen hver morgen og når jeg løper og blir sliten. Øre, nese, halsleger har sjekket meg, sjekket om jeg har astma og tuberkulose (!), men faderen grep til slutt inn og anbefalte litt happypills. De funker ok, jeg tar èn om dagen og dette halverer iallefall plagene.

Etter noen år ble jeg lei av å fortelle alle om hvordan jeg har det, og har de siste 7årene sagt alle at jeg er så godt som "frisk" av halsplagene.Jeg spiser en del godteri for å holde tankene vekke fra halsen og jeg ble ganske lei av kommentarene "er du dårlig" hver gang jeg knipset et drops.

Jeg tror faktisk ikke du trenger medisiner, iallefall ikke tunge saker, kanskje seroxat 20mg pr dag, kanskje mindre, eller kanskej bare en god psykolog å prate med. Jeg har aldri prøvd det, men straks jeg forteller noen at jeg føler meg dårlig så forsvinner ofte kvalmen som et friskt vindpust.

Jeg hadde aldri,aldri aldri trodd jeg skulle bli "syk av meg selv", men takler hverdagen selv om jeg ofte føler jeg har urettferdig mye å dra på hver morgen.

Jøss, dette kan jeg jo skrive om i timesvis tydeligvis. Det føles som en gåte jeg håper å løse iløpet av livet og det er vel det finn kalvig gjorde, han fant seg selv. Regner nesten med at dette forsvinner med alderen når jeg blir tryggere på meg selv, men det er trist av vi skal bli så hemmet av oss selv. Det er utrolig hvor kraftig underbevisstheten er.

Du er slett ikke alene, finn noen du stoler på, gjerne flere og se om du klarer å prate med dem. Desverre blir våre problemer lett sett på som uforståelige fra "normale" personer. "slutt å tenk på dette sier dem som regel" og rister på hodet.

(nå har jeg prøvd å slutte å skrive lenge)

Uansett, dette klarer du, tenk positivt, start en blogg, skriv om deg selv, få ut tankene og få svar fra folk. Skriv en roman, dagbok, dikt. Ta små steg og se at det funker.

Lykke til!

Hei "Down-on-the-up-side"!

TUSEN TAKK for ditt svar. Dette er som om jeg skulle sagt det selv, det du skriver er helt likt som mine opplevelser. Jeg må bare gratulere deg at du har klart deg gjennom skole og jobb! Det er kjempe bra. Har du fortalt noen på jobb om dette? Jeg må si du gjorde dagen min litt bedre nå.. Nå føler jeg at jeg er ikke alene om dette. Jeg har aldri før nå hørt om noen som opplever noe lignende som meg. Men nå vet jeg:)

Takk igjen!