Kan en endringsprosess utløse depresjon - nhd?

[Gjest Jente31]

Jeg håper at du vil svare meg på dette som jeg stusser veldig over. Hadde vært så fint for et kaotisk hode å få det avklart. Eller noen andre som vet om det skal være sånn eller ikke.

Vel. Når man er i en endringsprosess.. og man faktisk opplever fremgang i noe betydningsfullt.. man kommer styrket utav det og legger det bak seg..

Men det koster, og påkjenningen er stor mens det står på, i form av mentalt stress..

Kan en slik påkjenning være så stor at det i ettertid fører til depresjon hvor man også bare blir likegyldig? Er det normalt i den forstand at det er slik det skal være i en slik endringsprosess?

Vil så gjerne forstå hva som skjer.. for da er det greit/akseptabelt.

[Gjest xbellax]

Det kan så absolutt være en depresjon som en reaksjon på en hard tid. Det trenger heller ikke være det, det kan og være en normal reaksjon, for det ville være underlig om man ikke kjente seg både utmattet, trist og tom etter en stormfull tid.

[Gjest J31:o)]

Det kan så absolutt være en depresjon som en reaksjon på en hard tid. Det trenger heller ikke være det, det kan og være en normal reaksjon, for det ville være underlig om man ikke kjente seg både utmattet, trist og tom etter en stormfull tid.

Jeg vet ikke hva som lenger er hva..

Jeg har bare grublet på om det er normalt å bli så "satt ut" pga følelsesmessige ting, eller om jeg må be om en ny utredning på eupf (?) Det er ikke likt meg å være utstabil, så derfor skremte dette meg.

Eller er det normalt å bli følelsesmessig ustabil i en slik prosess, hvor man går til bunns i ting og blir bedre kjent med seg selv - hvor man får reaksjoner på det man blir kjent med og etterpå havner i kjelleren? Er det sånn det skal være i en endringsprosess? At på veien til toppen skal man over både koller og ned i noen daler - altså ett skritt frem, to tilbake, og så tre frem osv?

*Undrende*

[Gjest J31:o)]

Jeg vet ikke hva som lenger er hva..

Jeg har bare grublet på om det er normalt å bli så "satt ut" pga følelsesmessige ting, eller om jeg må be om en ny utredning på eupf (?) Det er ikke likt meg å være utstabil, så derfor skremte dette meg.

Eller er det normalt å bli følelsesmessig ustabil i en slik prosess, hvor man går til bunns i ting og blir bedre kjent med seg selv - hvor man får reaksjoner på det man blir kjent med og etterpå havner i kjelleren? Er det sånn det skal være i en endringsprosess? At på veien til toppen skal man over både koller og ned i noen daler - altså ett skritt frem, to tilbake, og så tre frem osv?

*Undrende*

''Eller er det normalt å bli følelsesmessig ustabil i en slik prosess, hvor man går til bunns i ting og blir bedre kjent med seg selv - hvor man får reaksjoner på det man blir kjent med og etterpå havner i kjelleren? Er det sånn det skal være i en endringsprosess?''

Jeg vet at det er normalt at det vil gå opp og ned - men er det normalt å havne SÅ langt ned, var det jeg lurte på.

Håper du forstår hva jeg mener, og tusen takk for svar, bella ;o)

[Gjest xbellax]

''Eller er det normalt å bli følelsesmessig ustabil i en slik prosess, hvor man går til bunns i ting og blir bedre kjent med seg selv - hvor man får reaksjoner på det man blir kjent med og etterpå havner i kjelleren? Er det sånn det skal være i en endringsprosess?''

Jeg vet at det er normalt at det vil gå opp og ned - men er det normalt å havne SÅ langt ned, var det jeg lurte på.

Håper du forstår hva jeg mener, og tusen takk for svar, bella ;o)

Jeg vet ikke hva du mener med SÅ langt ned fordi jeg vet ikke hvordan du var tidligere, det er det kun du som vet. Dersom du mistenker en snikende depresjon (som det så absloutt kan være, men som sagt ikke nødvendigvis) ville jeg tatt det opp med min lege/behandler. Jeg vet ikke om du allerede går på AD isåfall kan løsningen være å kanskje øke noe samtidig som du gjør "alt det andre" man bør gjøre for å forebygge. Når man er i en krise er det berg og dalbane, etterpå kan man føle en underlig tomhet og tretthet, det er helt normalt, men ikke vær redd for å være på vakt -jo raskere du kan gå til angrep p åen evt depresjon desto bedre.

[Gjest J31:o)]

Jeg vet ikke hva du mener med SÅ langt ned fordi jeg vet ikke hvordan du var tidligere, det er det kun du som vet. Dersom du mistenker en snikende depresjon (som det så absloutt kan være, men som sagt ikke nødvendigvis) ville jeg tatt det opp med min lege/behandler. Jeg vet ikke om du allerede går på AD isåfall kan løsningen være å kanskje øke noe samtidig som du gjør "alt det andre" man bør gjøre for å forebygge. Når man er i en krise er det berg og dalbane, etterpå kan man føle en underlig tomhet og tretthet, det er helt normalt, men ikke vær redd for å være på vakt -jo raskere du kan gå til angrep p åen evt depresjon desto bedre.

Ja, er på vakt, for jeg vil ikke møte veggen en gang til..

Jeg har vært så redd fordi jeg var igjennom en emosjonell berg og dalbane her på dol for ikke så lenge siden, som skremte meg skikkelig. Jeg lærte mye på det, men.. det var derfor jeg lurte på om det er sånn det skal være å gå i terapi; at vondt skal vondt fordrive, eller om den nye meg som som dukker opp er en følelsesmessig ustabil jente31... det skremmer meg, for da vil veien fremover være enda lenger enn antatt..

Jeg er utredet for eupf, men kansje må jeg utredes på nytt.. det er sånn jeg tenker..

(Men jeg skjønner at jeg må ta opp dette med behandler..).

Takk, bella.

[Gjest xbellax]

Ja, er på vakt, for jeg vil ikke møte veggen en gang til..

Jeg har vært så redd fordi jeg var igjennom en emosjonell berg og dalbane her på dol for ikke så lenge siden, som skremte meg skikkelig. Jeg lærte mye på det, men.. det var derfor jeg lurte på om det er sånn det skal være å gå i terapi; at vondt skal vondt fordrive, eller om den nye meg som som dukker opp er en følelsesmessig ustabil jente31... det skremmer meg, for da vil veien fremover være enda lenger enn antatt..

Jeg er utredet for eupf, men kansje må jeg utredes på nytt.. det er sånn jeg tenker..

(Men jeg skjønner at jeg må ta opp dette med behandler..).

Takk, bella.

Det jeg tror du må ha i bakhodet er at du er sårbar og hudløs for tiden, du har vært igjennom et rent helvete og du forsøker å kjempe deg videre. Det ville vært rart om du IKKE var ustabil nå om dagene. Det som skjedde på dol synes jeg du taklet, som vanlig, bra. Du gjemmer deg ikke, det liker jeg. Våg å være frynsete, våg å skrive med følelsene dine slik du alltid har gjort, du aner ikke hvor mye du vinner på det i lengden.

Jeg ville og vært på vakt for depresjon om jeg var deg. Om du må utredes på nytt kan jeg ikke svare på, men jeg ber deg ha i minne at enhver som hadde opplevd det du har ville vært både frynsete, ustabil og hudløs. Dette er ikke tiden for å gjøre en evaluering av hvordan du er som person (altså om du er stabil eller ustabil), først må ytre påkjenninger reduseres.

[Gjest hitmaker]

Ja, er på vakt, for jeg vil ikke møte veggen en gang til..

Jeg har vært så redd fordi jeg var igjennom en emosjonell berg og dalbane her på dol for ikke så lenge siden, som skremte meg skikkelig. Jeg lærte mye på det, men.. det var derfor jeg lurte på om det er sånn det skal være å gå i terapi; at vondt skal vondt fordrive, eller om den nye meg som som dukker opp er en følelsesmessig ustabil jente31... det skremmer meg, for da vil veien fremover være enda lenger enn antatt..

Jeg er utredet for eupf, men kansje må jeg utredes på nytt.. det er sånn jeg tenker..

(Men jeg skjønner at jeg må ta opp dette med behandler..).

Takk, bella.

Det er bra du får utredninger. Ellers så tror jeg det er vanlig å bli mer ustabil en periode når en bearbeider ting og går i terapi. Symptomene kan i en periode bli forsterket fordi en jobber aktivt med dem. Siden det er vanskelig å kvitte seg med de "trygge" gamle mønstrene, kan det hende en yter litt motstand i tillegg. Det er ikke lett å bli frisk, men ved å ta både opp- og nedturene kommer en som regel i mål, så hold ut.

[Gjest J31!]

Det jeg tror du må ha i bakhodet er at du er sårbar og hudløs for tiden, du har vært igjennom et rent helvete og du forsøker å kjempe deg videre. Det ville vært rart om du IKKE var ustabil nå om dagene. Det som skjedde på dol synes jeg du taklet, som vanlig, bra. Du gjemmer deg ikke, det liker jeg. Våg å være frynsete, våg å skrive med følelsene dine slik du alltid har gjort, du aner ikke hvor mye du vinner på det i lengden.

Jeg ville og vært på vakt for depresjon om jeg var deg. Om du må utredes på nytt kan jeg ikke svare på, men jeg ber deg ha i minne at enhver som hadde opplevd det du har ville vært både frynsete, ustabil og hudløs. Dette er ikke tiden for å gjøre en evaluering av hvordan du er som person (altså om du er stabil eller ustabil), først må ytre påkjenninger reduseres.

Dette var virkelig godt å høre. Dessuten synes jeg det er rart om jeg skulle være ustabil til vanlig også, for jeg kjenner meg ikke igjen i det - men at jeg har vært deprimert mer eller mindre hele livet, det har jeg nok vært - kansje pga omstendighetene jeg har levd under..

Den uvpf'en er heller ikke 100 % sikker enda, i følge min behandler - men det vil også tiden vise.

Jeg ble veldig lettet over det du skrev... Alt ser så mye lysere ut igjen med det. Så tusen hjertelig takk! ;o)

[Gjest J31!]

Det er bra du får utredninger. Ellers så tror jeg det er vanlig å bli mer ustabil en periode når en bearbeider ting og går i terapi. Symptomene kan i en periode bli forsterket fordi en jobber aktivt med dem. Siden det er vanskelig å kvitte seg med de "trygge" gamle mønstrene, kan det hende en yter litt motstand i tillegg. Det er ikke lett å bli frisk, men ved å ta både opp- og nedturene kommer en som regel i mål, så hold ut.

Ja, jeg har skjønt at det er veldig viktig å tåle opp og nedturene som kommer i en endringsprosess. Og det er helt ok når man vet at det er sånn det skal være. Det er ikke noe problem. Og jeg vil tro det blir lettere også, nå som jeg vet om det og hva det er.

Men jeg har vært så redd for å bli deprimert igjen.. jeg kan bare ikke bli det.. for mye står på spill til det.

Men kansje begynner AD'en å virke også, allerede nå..

Jeg forsto ikke helt hva du mente med noe du skrev;

''Siden det er vanskelig å kvitte seg med de "trygge" gamle mønstrene, kan det hende en yter litt motstand i tillegg.''

Vil du forklare litt...?

;o)

[Gjest hitmaker]

Ja, jeg har skjønt at det er veldig viktig å tåle opp og nedturene som kommer i en endringsprosess. Og det er helt ok når man vet at det er sånn det skal være. Det er ikke noe problem. Og jeg vil tro det blir lettere også, nå som jeg vet om det og hva det er.

Men jeg har vært så redd for å bli deprimert igjen.. jeg kan bare ikke bli det.. for mye står på spill til det.

Men kansje begynner AD'en å virke også, allerede nå..

Jeg forsto ikke helt hva du mente med noe du skrev;

''Siden det er vanskelig å kvitte seg med de "trygge" gamle mønstrene, kan det hende en yter litt motstand i tillegg.''

Vil du forklare litt...?

;o)

''Men jeg har vært så redd for å bli deprimert igjen.. jeg kan bare ikke bli det.. for mye står på spill til det.''

Jeg skjønner hvordan du tenker, men du kan ikke tvinge deg selv til å ikke bli deprimert, ikke føle, det går ikke å velge bort de "negative" periodene i prosessen. Men en kan gjøre mye for at nedturene ikke blir så ille som de var før, det kan en. Da må en finne ut hvilke tiltak som fungerer best i en slik situasjon.

Det jeg mente med å yte motstand, går på at det er svært vanlig å motsette seg utvikling fra umodne og uhensiktsmessige måter å fungere på. Det høres paradoksalt ut, men er egentlig en logikk i det. På den ene siden kan en kjempe for å komme seg opp og frem - men på den andre side kan det være noe i en som vegrer seg for utvikling fordi det er så skremmende med noe "nytt". Kan denne depresjonen din ha noe med dette å gjøre? Nå vet jeg jo ingenting om det -det er du som sitter med nøkkelen her.

Det er ikke unaturlig å være ambivalent i forhold til utvikling og tilfriskning. En vil for all pris slippe å være i det vonde og vanskelige, men når det verste slipper taket, så kan det hende at det blir skremmende - og en reagerer med en depresjon. En depresjon kan også henge sammen med at en tar innover seg ting på en helt ny og annen måte enn tidligere - fordi en har kommet videre. Ved å bearbeide en sånn krise på en fruktbar måte, kan en komme enda lenger i prosessen.

Er slik jeg tenker om dette i allefall, så må du SELV avgjøre HVA som du føler stemmer for DEG.

[tjohei]

Jeg vet ikke hva som lenger er hva..

Jeg har bare grublet på om det er normalt å bli så "satt ut" pga følelsesmessige ting, eller om jeg må be om en ny utredning på eupf (?) Det er ikke likt meg å være utstabil, så derfor skremte dette meg.

Eller er det normalt å bli følelsesmessig ustabil i en slik prosess, hvor man går til bunns i ting og blir bedre kjent med seg selv - hvor man får reaksjoner på det man blir kjent med og etterpå havner i kjelleren? Er det sånn det skal være i en endringsprosess? At på veien til toppen skal man over både koller og ned i noen daler - altså ett skritt frem, to tilbake, og så tre frem osv?

*Undrende*

Ja, det er vanlig i en bedringsprossess når man går i behandling. Bedring skjer ikke kun i en oppadgående kurve.

[Gjest Mia mus]

Jeg vet ikke hva som lenger er hva..

Jeg har bare grublet på om det er normalt å bli så "satt ut" pga følelsesmessige ting, eller om jeg må be om en ny utredning på eupf (?) Det er ikke likt meg å være utstabil, så derfor skremte dette meg.

Eller er det normalt å bli følelsesmessig ustabil i en slik prosess, hvor man går til bunns i ting og blir bedre kjent med seg selv - hvor man får reaksjoner på det man blir kjent med og etterpå havner i kjelleren? Er det sånn det skal være i en endringsprosess? At på veien til toppen skal man over både koller og ned i noen daler - altså ett skritt frem, to tilbake, og så tre frem osv?

*Undrende*

Du spiller deg selv ut usensurert her inne, sier du. Det er innmari bra at du gjør det - og tør det! Å få reaksjoner i prosesser en er i, er ganske så vanlig. Får likevel et ganske klart inntrykk av at du reagerer utover det en kan si er normalt. Du har skifta veldig i stemning, som da du har vært ekstremt frustrert til å snu et par timer etterpå. EUPF ville jeg tatt opp med behandleren din var jeg deg. Når en med ikke stabilt stemning, blir utsatt for påkjenninger, blir de mer "satt ut" enn det som er normalt. Svingningene blir ofte mye mer uttalte og plagsomme. Som å skifte fra å være svært såret og skuffet den ene dagen "nå orker jeg ikke mer drittslenging" til den neste "tusen takk for alle som har svart og bryr seg".

For behandler er det selvfølgelig kjempeviktig å finne ut hvor skoen trykker. For deg betyr det vel ikke så mye om det heter ditt eller datt.

I en utredning med spørsmål, blir resultatet likt det du svarer. Det krever "klart hode" over det en sliter med i behandlingstimen. Ofte kan det jo være sånn at alle problemene er som blåst ut av vindu når en er der. Men så meier de deg ned når du kommer hjem... Da tror jeg på det å nevne konkrete eksempler, sånn at det er psykiateren/psykologen som må slutte. Han kan da besvare spørsmålene selv egentlig ut i fra det du forteller. Det er nyttig mange ganger det. Er lett å bli opphengt i å skulle svare "riktig", gjøre det hele så enkelt som mulig for han osv. La han heller leke detektiv og konkludere ut fra det du forteller.

[Gjest J31!]

Du spiller deg selv ut usensurert her inne, sier du. Det er innmari bra at du gjør det - og tør det! Å få reaksjoner i prosesser en er i, er ganske så vanlig. Får likevel et ganske klart inntrykk av at du reagerer utover det en kan si er normalt. Du har skifta veldig i stemning, som da du har vært ekstremt frustrert til å snu et par timer etterpå. EUPF ville jeg tatt opp med behandleren din var jeg deg. Når en med ikke stabilt stemning, blir utsatt for påkjenninger, blir de mer "satt ut" enn det som er normalt. Svingningene blir ofte mye mer uttalte og plagsomme. Som å skifte fra å være svært såret og skuffet den ene dagen "nå orker jeg ikke mer drittslenging" til den neste "tusen takk for alle som har svart og bryr seg".

For behandler er det selvfølgelig kjempeviktig å finne ut hvor skoen trykker. For deg betyr det vel ikke så mye om det heter ditt eller datt.

I en utredning med spørsmål, blir resultatet likt det du svarer. Det krever "klart hode" over det en sliter med i behandlingstimen. Ofte kan det jo være sånn at alle problemene er som blåst ut av vindu når en er der. Men så meier de deg ned når du kommer hjem... Da tror jeg på det å nevne konkrete eksempler, sånn at det er psykiateren/psykologen som må slutte. Han kan da besvare spørsmålene selv egentlig ut i fra det du forteller. Det er nyttig mange ganger det. Er lett å bli opphengt i å skulle svare "riktig", gjøre det hele så enkelt som mulig for han osv. La han heller leke detektiv og konkludere ut fra det du forteller.

Hei, Du kommer med gode beskrivelser. Men jeg tror det beste er å la min behandler ta seg av denne biten sammen med meg alene.. det kommer ikke noe godt utav at jeg grubler over diagnoser alene og her på nettet, det skaper bare usikkerhet og tvil (iallefall for mitt vedkommede).

Men tusen takk for at du tok deg tid til å svare likevel ;o)

[Gjest J31!]

Ja, det er vanlig i en bedringsprossess når man går i behandling. Bedring skjer ikke kun i en oppadgående kurve.

Takk for klart svar, som gjorde at jeg skjønner sammenhengen..

Må desverre ofte ha inn ting med teskje ;o)

[Gjest J31!]

''Men jeg har vært så redd for å bli deprimert igjen.. jeg kan bare ikke bli det.. for mye står på spill til det.''

Jeg skjønner hvordan du tenker, men du kan ikke tvinge deg selv til å ikke bli deprimert, ikke føle, det går ikke å velge bort de "negative" periodene i prosessen. Men en kan gjøre mye for at nedturene ikke blir så ille som de var før, det kan en. Da må en finne ut hvilke tiltak som fungerer best i en slik situasjon.

Det jeg mente med å yte motstand, går på at det er svært vanlig å motsette seg utvikling fra umodne og uhensiktsmessige måter å fungere på. Det høres paradoksalt ut, men er egentlig en logikk i det. På den ene siden kan en kjempe for å komme seg opp og frem - men på den andre side kan det være noe i en som vegrer seg for utvikling fordi det er så skremmende med noe "nytt". Kan denne depresjonen din ha noe med dette å gjøre? Nå vet jeg jo ingenting om det -det er du som sitter med nøkkelen her.

Det er ikke unaturlig å være ambivalent i forhold til utvikling og tilfriskning. En vil for all pris slippe å være i det vonde og vanskelige, men når det verste slipper taket, så kan det hende at det blir skremmende - og en reagerer med en depresjon. En depresjon kan også henge sammen med at en tar innover seg ting på en helt ny og annen måte enn tidligere - fordi en har kommet videre. Ved å bearbeide en sånn krise på en fruktbar måte, kan en komme enda lenger i prosessen.

Er slik jeg tenker om dette i allefall, så må du SELV avgjøre HVA som du føler stemmer for DEG.

Takk for dine tanker. Du er klok, og forstår tydeligvis mye av min prosess.

Men jeg har tenkt litt etter at jeg spurte nhd i går kveld. Jeg blir lett forvirret.. Tror derfor jeg må smøre meg med mer tålmodighet, og ta det som gjelder diagnoser og hva som skjer, opp med min behandler. Derfor lar jeg være å gruble mer på dette her på nettet, nå.

[frosken]

Takk for dine tanker. Du er klok, og forstår tydeligvis mye av min prosess.

Men jeg har tenkt litt etter at jeg spurte nhd i går kveld. Jeg blir lett forvirret.. Tror derfor jeg må smøre meg med mer tålmodighet, og ta det som gjelder diagnoser og hva som skjer, opp med min behandler. Derfor lar jeg være å gruble mer på dette her på nettet, nå.

Den siste setningen støtter jeg :-)

[Gjest J31!]

Den siste setningen støtter jeg :-)

Takk ;o)

Og det er bra - for det er best for min egen del.

;o)

[Gjest hitmaker]

Takk for dine tanker. Du er klok, og forstår tydeligvis mye av min prosess.

Men jeg har tenkt litt etter at jeg spurte nhd i går kveld. Jeg blir lett forvirret.. Tror derfor jeg må smøre meg med mer tålmodighet, og ta det som gjelder diagnoser og hva som skjer, opp med min behandler. Derfor lar jeg være å gruble mer på dette her på nettet, nå.

Ja det tror jeg er bra for deg. Ikke utbrodere mer på nettet enn du absolutt må. Det handler jo også om å holde seg samlet også. Lykke til videre.

[Gjest Valnøtt]

Det er veldig vanlig at man kan få en reaksjon etter at man er kommet ut av noe vondt.