Å gå til psykolog: Tabu?

[Dmitri]

Hvordan er folks holdninger om det å gå til en psykolog?

Jeg er ikke en utpreget negativ person, og jeg legger aldri mine problemer over på andre. Jeg kunne likevel tenkt meg å være ærlig om at jeg går til psykolog. Er det en god ide?

[Arden]

Det lurer jeg også litt på. Tror nok det i noen kretser er tabu, mens andre steder er det "normalt". Tror det er mye mindre tabubelagt enn før iallfall.

Var ærlig mot en kollega i går og sa at jeg ønsker henvisning til psykolog. Har hele tiden vært ærlig med det jeg sliter med, fordi jeg jobber så tett på folk, og de merker fort når jeg ikke har det bra... Men da jeg fortalte det følte jeg meg utrolig liten og svak. Det er jo et tegn på styrke å ha kommet så langt at man selv innser at man må ha hjelp?

[Gjest Er fremdeles tabu]

Det er nok mye mindre tabu enn for noen år siden. I dag så bruker mange antidepressiva, har gått til psykolog eller sier åpent at de er utbrent.

Men, det er vel kanskje alikavel ikke helt "tillatt". Som du sier så vitner det om styrke at et menneske klarer å ta steget til å søke hjelp i en slik situasjon, men samtidig så er vel "behov for psykologisk hjelp" synonymt med ordet "svakhet" for svært mange selv den dag i dag i 2008.

Jeg har nesten akkurat selv avsluttet en liten runde hos psykolog. Det er et tilbud vi har gjennom jobben, et viss antall timer og med en liten egenandel (arb.plassen betaler rest)

Dette er lagt opp slik at du kan være anonym. Regningen vil sendes avdelingen du jobber på men ingen navn vil oppgis.

Jeg har heller ikke følt det naturlig å nevne dette for noen, for jeg føler meg egentlig svak selvom jeg stadig hører at jeg er et svært resurssterkt menneske.

Så min erfaring og inntrykk av dette er at det fremdeles er noe tabu at et menneske ikke helt har kontroll på psyken sin.

Desverre.

[rose23]

Jeg prøvde lenge å skjule på jobb at jeg gikk til psykolog. Kun arbeidsgiveren som visste hvorfor jeg var vekke en halv dag i uka. Det likte hun absolutt ikke og spurte meg "Hvor lenge skal du holde på med de greiene?".

På røykerommet spurte en kollega hvorfor jeg var vekke. Jeg kniset, men nikket da hun spurte om jeg gikk til psykolog. Overraskelsen ble stor da hun fortalte at hun også gikk i terapi.

Mine nærmeste venner har jeg ikke noe problemeer med å snakke om at jeg går i terapi. Men når jeg har blitt innlagt på psykiatrisk har jeg skjult det for de fleste.

[Gjest betaler alltid kontant]

Det er nok mye mindre tabu enn for noen år siden. I dag så bruker mange antidepressiva, har gått til psykolog eller sier åpent at de er utbrent.

Men, det er vel kanskje alikavel ikke helt "tillatt". Som du sier så vitner det om styrke at et menneske klarer å ta steget til å søke hjelp i en slik situasjon, men samtidig så er vel "behov for psykologisk hjelp" synonymt med ordet "svakhet" for svært mange selv den dag i dag i 2008.

Jeg har nesten akkurat selv avsluttet en liten runde hos psykolog. Det er et tilbud vi har gjennom jobben, et viss antall timer og med en liten egenandel (arb.plassen betaler rest)

Dette er lagt opp slik at du kan være anonym. Regningen vil sendes avdelingen du jobber på men ingen navn vil oppgis.

Jeg har heller ikke følt det naturlig å nevne dette for noen, for jeg føler meg egentlig svak selvom jeg stadig hører at jeg er et svært resurssterkt menneske.

Så min erfaring og inntrykk av dette er at det fremdeles er noe tabu at et menneske ikke helt har kontroll på psyken sin.

Desverre.

Så heldig du er som får være anonym. Her hos oss ser "alle" hvor du går og skjønner hvorfor. Hvis man betaler egenandelen med kort går det klart fram av kontoutskriften at det gjelder egenandel hos DPS. Kunne det ikke bare stått helseforetakets navn lurer jeg på...

[Gjest Er fremdeles tabu]

Så heldig du er som får være anonym. Her hos oss ser "alle" hvor du går og skjønner hvorfor. Hvis man betaler egenandelen med kort går det klart fram av kontoutskriften at det gjelder egenandel hos DPS. Kunne det ikke bare stått helseforetakets navn lurer jeg på...

Jeg bestemte meg for å gå til timene på efta, altså etter arbeidstid. Eller såpass sent på dagen at folk ikke reagerte nevneverdig (er alltid noen som skal til lege, tannlege osv)

Jeg betalte alltid kontant.

Dealen mellom psykologbistanden og arbeidsplassen er slik, at det kun er bedriftssykepleier/delen som vet at du er den som får støtte til dette. Fakturaen går som skrevet tidligere til avd. hvor oppmøtte timer etc står som info, men det står kun at en av deres ansatte har mottatt x ant. timer i støtte.

Psykologtilbudet er satt primært for hjelp til problemer knyttet til arbeid/arbeidsplass, for familiære problemer etc.

Et svært godt tilbud.

[løvinne71]

Jeg kan jo bare snakke for meg selv. Og må innrømme at jeg har litt fordommer mot personer som går til psykolog.

Jeg har lett for å tenke at disse personene virker litt "svake og puslete" fordi de liksom ikke er istand til å takle psyken sin selv.

Det avhenger selvsagt av hva som er ÅRSAKEN til at en person får hjelp. Hvis vedkommende har opplevd noe traumatisk eller trist, er det lettere for utenforstående å forstå at han/hun kan ha behov for en psykologisk hjelp i en periode.

Derimot er det svært vanskelig for "friske" folk å forstå hvorfor noen, uten tilsynelatende grunn, sliter psykisk i årevis med f.eks angst og depresjoner, og stadig trenger psykologisk behandling og medisinering.

Vi klarer ikke å sette oss inn i disse personenes virkelighet. Siden deres problemer virker helt irrasjonelle for oss som er "friske."

Av den grunn vil det nok alltid eksistere litt fordommer rundt psykisk sykdom.

Selvom folk generellt stadig blir mere opplyste om årsaker og behandlinger, er det nok et godt stykke igjen før psykiske lidelser blir allment akseptert på lik linje med en fysisk sykdom.

[Gjest owje]

Hei :-). Tror det er en god ide å være åpen jeg, MEN ikke regn med å få positive reaksjoner fra alle. Takler du dette er det bra å fortelle.

Jeg tror det er her kampen imot fordommene må starte. Vi som er psyke må slutte å gjemme oss, skamme oss, og tørre å stå fram som likeverdige mennesker.

Husker første gangen jeg gikk til psykolog. Jeg hadde mest lyst til å kle meg ut. Trodde det ville skje en katastofe hvis andre fikk vite dette. Det har nå gått 7 år og enda har ikke taket ramlet i hodet på meg, enda mange vet om at jeg sliter og går i behandling. Venner har jeg også, så for min del har det vært positivt å etterhvert tørre å prate. Mener ikke å utlevere alt, men såpass at familie og venner kan forstå litt.