Innadvendthet og sosialt behov

[Gjest]

Hvorfor tenker alle at det er en sammenheng mellom det å være innadvendt og det å ha mindre behov for sosial kontakt enn "normalt"?

Jeg selv er nok veldig innadvendt. Er det noe å diskutere går skravlen hos meg også, men jeg prater jo aldri om følelsene mine. Eller meg selv generelt for den del.

Likevel oppleverer jeg å ha et enormt behov for sosial kontakt. Skulle gjerne ønske jeg bodde sammen med noen, slik at jeg hadde noen rundt meg konstant.

Det er vel ikke det at jeg har behov for så mye nærhet og intimitet. Jeg holder jo avstanden til andre. Går mer på at jeg blir urolig av å være alene. Blir også mørkere til sinns. Det er definitivt noe jeg savner her i livet, det å ha folk rundt meg. Et stort savn.

Jeg opplever ikke at det er noen sammenheng.

[Gjest hitmaker]

Vi er jo mennesker med sosiale behov uansett hvordan vi er skrudd sammen. Det med behov for kontakt er menneskelig. Behovet og intensiteten i behovene kan variere fra person til person noe som også er avhengig av situasjonen en er i. Du lever jo rimelig isolert - kan det være en del av dette?

[Gjest xbellax]

Artig, satt å tenkte på det samme for noen dager siden. Jeg er innadvendt, uhyre privat og lukket på mange måter. På samme tid sosial og utadvendt. Snodig.

[Gjest hitmaker]

Selv om jeg har vært med familiemedlemmer en hel dag, eller flere dager til og med, så blir jeg urolig og føler meg deppa når jeg blir alene igjen.

Spørs litt hva i det sosiale som er viktig for deg da. Får du dekket de sosiale behovene DU måtte ha gjennom familiemedlemmer, eller ønsker du noe annet/mer?

[Gjest xbellax]

Du kan ikke være innadvendt og utadvendt samtidig. =P

Hva kan jeg si, jeg ER komplisert smir.

:-)

[Glimtipper]

Selv om jeg har vært med familiemedlemmer en hel dag, eller flere dager til og med, så blir jeg urolig og føler meg deppa når jeg blir alene igjen.

Det høres ut som du ikke trives i eget selskap. Da er nok heller det problemet enn at du er en utadvendt innadvendt

P.S: MSN fungerer ikke her, alle meldinger kommer i retur.

[Gjest hitmaker]

Jeg ønsker noe utover det ja...

Jeg tror at selv om en er innadvendt, så har en behov for andre mennesker på lik linje med andre. Saken er vel på hvilken måte en foretrekker å være sosial. Det kan være annerledes for deg enn en som er mer utadrettet. Sosiale behov på ulike plan, om du skjønner. Det kan være et spenn fra å være sammen med kamerater til å ønske seg intime forhold og kjærlighet. Vi mennesker har de samme behov, men intensiteten i de varierer etter mange faktorer. Kanskje du heller skal spørre deg på hvilken måte du ønsker å være sosial?

[Glimtipper]

1. Jeg har ikke sagt jeg er utadvendt innadvendt, jeg sa bare at jeg er en lukket person som men som liker å ha andre rundt meg. =)

2. Hva vil det si å ikke trives i eget selskap? Når du sier dette så tenker jeg jo at jeg ikke har det noe bra i min ensomhet. Alt jeg driver med er f.eks. for å få tiden til å gå. Jeg koser meg aldri.

PS: Ok, skjønner... jeg sendte jo et par meldinger uten å få noe svar, men jeg trodde du var så opptatt med flyttingen. =)

Bare MSN som er kjip i dag

1. Hm... Det er jo litt interessant. Jeg har også tenkt på det mange ganger, siden mange ser meg som svært åpen. Mens jeg selv og de som virkelig er nære, vet jeg er ganske lukket.

2. Ja, jeg tenker på det å være komfortabel alene. For deg følger det en del ubehag med å være alene, da tankene dine ikke alltid er på din side.

Når jeg får være alene (så lenge det ikke blir for mye), smiler jeg lettet og setter med ned foran data/TV eller med en god bok. Jeg nyter stillhet og ro, så lenge jeg har et visst nivå av sosial kontakt i løpet av en tidsperiode.

[Glimtipper]

Hehe... forklarer hvorfor opptil flere personer har ignorert meg på MSN i dag. =P

Ja, folk kan oppfatte feil... jeg er nok litt av en skuespiller selv... skjuler det meste som er av følelser... så selv om jeg har det jævlig så tror folk alt er bra. Da kan det jo tenkes at du på lignende måte later som du er utadvendt, men ikke greier det når forholdene blir for nære.

Jeg føler det ikke som skuespill. For meg er det å snakke om ting jeg oppfatter som for nært til enkelte familiemedlemmer eller venner, det samme som at en kvinne sier til butikkdamen: "Mannen min forlot meg i dag" ut av det blå.

Det er lett å framstå som åpen, selv om jeg ikke gjør det bevisst. Man snakker om passe nære ting, så det høres ut som man forteller alt.

Jeg tror i grunnen de fleste føler seg tildels lukket mye av tiden, fordi det er gjengs gange. Man deler noe, men ikke alt.

[Gjest xbellax]

Ambivalens... eller å være komplisert om du vil. =P

Neida, ikke ambivalent, bare sabla sær :-)

[Gjest xbellax]

Sær ja... det ordet har jeg et ambivalent forhold til... det er også sært. =P

hehehe

Vedder ihvertfall på jeg er særere enn deg!

[Glimtipper]

Hvis man holder på mange hemmeligheter vil man nok føle seg ganske lukket... mens man kan hende objektivt sett ikke er det i det hele tatt, fordi man snakker relativt fritt om de følelsene/tankene man ikke føler er tabubelagte, men som faktisk kanskje kan være temmelig personlige allikevel.

F.eks. om man snakker fritt om hvor mye sex man har hatt opp gjennom, men holder skjult at man prater med plantene sine.

Ja, det tror jeg gjerne.

Jeg har ikke noe jeg brenner inne med av hemmeligheter, det jeg ønsker holder jeg for meg selv og det jeg vil si, sier jeg.

Ønsket om å dele kan nok gi en følelse av ensomhet, i alle fall.

[Gjest xbellax]

Åja? =) Hva er ditt særeste trekk?

Særeste ved meg kan ikke være noe annet enn at jeg lever isolert... nesten litt eremittaktig. =P

Jeg har også levd som eremitt, men det er mange mange år siden. Jeg har ikke et voldsomt sært trekk når jeg tenker etter, men jeg har hundre små som tilsammen gjør meg sær. Nå liker jeg sære (og snodige) mennesker og synes det er altfor få av dem, de (vi!) fargelegger samfunnet :-)

[Gjest hitmaker]

Tror du er inne på noe. Når jeg prøver å se for meg hva jeg føler jeg trenger, så er det ikke et veldig aktivt sosialt samvær som krever mye. Det hadde liksom holdt å bodd sammen med noen. Uten at det hadde vært nødvendig å prate eller gjøre noe hele tiden. Ser for meg at det jeg trenger er noe mer avslappet.

Kanskje det rett og slett ikke er ensomhet, men bare vonde følelser (angst, depressivitet) fordi jeg ikke ser eller hører noen som helst...

Det er ikke unormalt å reagere slik når en føler seg ensom og alene. Alle trenger noen, selv de mest innadvendte. Er det noen du føler deg mer komfortabel med og kan slappe mer av sammen med? Eller er dette noe du kan oppsøke en eller annen plass? Det finnes mange måter å bo sammen på. Spørs litt hva du kan tenke deg.

[Gjest LikeYou]

Har du en e-post adresse...?

[Gjest J31!]

Jeg har også levd som eremitt, men det er mange mange år siden. Jeg har ikke et voldsomt sært trekk når jeg tenker etter, men jeg har hundre små som tilsammen gjør meg sær. Nå liker jeg sære (og snodige) mennesker og synes det er altfor få av dem, de (vi!) fargelegger samfunnet :-)

''Nå liker jeg sære (og snodige) mennesker og synes det er altfor få av dem, de (vi!) fargelegger samfunnet :-)''

Jeg skulle også ønske det fantes fler av slike mennesker.Jeg liker de som skiller seg ut, som tør være seg selv ;o)

Jeg har bl.a en bror som er av denne typen og som jeg ser veldig opp til (han har kommet svært langt i livet sitt, og er både frisk og fornøyd med livet sitt).

[tjohei]

Hva med å flytte i bofelleskap?

[Gjest suie]

Du kan ikke være innadvendt og utadvendt samtidig. =P

Det tror jeg faktisk går an.Jeg har det også på samme måte.

Er utrolig sosial, men innadvendt.

Det tar tid for meg å etablere en nært vennskap, det tar tid før jeg tør å åpne meg, må kjenne personen veldig godt først og gå forsiktig frem.

Det har vel med å gjøre an man kanskje har blitt sviktet før og ikke tør å stole på alle og enhver.

Kanskje også redd for å ikke bli likt, hvis en er åpen til folk man ikke kjenner.

Når jeg først blir godt kjent snakker jeg veldig mye og er svært åpen.

Ellers har jeg hatt det slik som deg i alle år.Har følt meg veldig ensom, og harhatt behov for å ha mennesker rundt meg hele tiden.

Husker jeg gledet meg til den dagen jeg fikk familie, hadde da en mulighet for å nesten aldri være alene, og slik har det blitt, med mange barn og huset fullt av deres venner, er jeg aldri alene.

Men så er det dette med egne personlige venner da, som jeg ønsker meg mer av, noe jeg jobber med uten å a stor fremgang.

Har noen få , er glad for det, men som jeg sier det sosiale behovet er så stort , at det blir et savn.

For din del , mener jeg også at bofellesskap må være en bra løsning.

Prøvde dette en gang i tiden, og fikk en del venner.

[tjohei]

Har prøvd det før... hadde mye angst... så det gav jeg opp. =(

Hvordan greier du å studere? Lever du som en einstøing?

[tjohei]

Hvordan jeg greier å studere? Må jo ha noe å fylle dagene med uansett, så det går greit...

Ikke akkurat enstøing, jeg har nok mer kontakt med familien enn folk flest på min alder.

He he, akkurat som meg det.