suicidal...

[Gjest Janne26]

Hei, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre, men jeg klarer ikke gå alene med dette. jeg har et sterkt ønske om å ta mitt eget liv, men er livredd for at det skal mislykkes og alt begynner forfra igjen - muligens blir jeg alvorlig skadet. ingen vet det eller kan hindre meg i det, og det skremmer meg. for jeg ønsker at noen skal stoppe meg før det er for sent. men til syvende og sist, kan ingen hjelpe meg. så det er bare et spørsmål om tid før jeg prøver å ta mitt eget liv - og akkurat nå er jeg så nær. jeg er så redd, men det er det jeg virkelig vil - jeg vil ikke leve. jeg vet hva probl mine er, og jeg får psykiatrisk hjelp, men det er ikke nok føler jeg. jeg vet det vil ende med selvmord, men jeg har ingen som kan følge meg i døden, jeg må gjøre det helt alene.., og ingenting er mer skremmende enn akkurat det. så jeg vet ikke om jeg ber om hjelp eller bare trenger noen å si det til. jeg kan ikke si det til psykologen min for en innleggelse vil ikke hjelpe, jeg har prøvd det før. og det er for nedvergende. så jeg er egentlig fullstendig fanget i en sirkel, der alt går ut på tanken om å ta mitt eget liv.

[Gjest Hilsen ei som i perioder selv er der du er nå]

Kjære deg...

Du har rett i at ingen kan hindre deg i å ta ditt eget liv. Men vær så snill å IKKE gjøre det!!!

Livet har kanskje vært veldig tøft for deg, og du har det fremdeles veldig tøft. MEN: Ting kan bli bedre, skjønner du. Du er enda ung, bare 26 år hvis jeg tolker signaturen din riktig.

Du har jo hele livet foran deg. Kanskje en skremmende tanke for deg, men også litt spennende.?

Kanskje får du en jobb du trives med, en kjæreste som dukker opp, Kanskje gifter du deg og får barn (og etterhvert barnebarn). En god venn eller flere...

Reise til ukjente steder, oppleve nye ting... En ny hobby eller interesse du vil finne mer ut om? Mulighetene er mange!

Du har sikkert noen som er glad i deg og som vil savne deg hvis du blir borte. Vær så snill og ikke gjør dette, verken for din egen eller de andres skyld!

Livet er vanskelig nå, men prøv å henge fast i troen og håpet på at det vil bli bedre siden. For det tror jeg det kan bli, om du f.eks tar medisinene dine som foreskrevet og er villig til å samarbeide og gjøre en innsats i terapitimene.

For du vil jo bort og ut av tilstanden du er i nå, ikke sant? Ikke nødvendigvis bort og ut av livet? Men da er ikke løsningen å begå selvmord, men å KJEMPE deg ut av den tilstanden!

Visst blir det tøffe tak, men du kan klare det! Prøv å ha tro på deg selv! Skap litt "guts" i deg selv og si at "dette klarer jeg"!

Det handler mye om vilje!

Denne sangen synger barna mine på skolen: "Du har noe som ingen andre har, ingen er som deg! Du har litt av hvert å lære meg, takk for at jeg møtte deg!"

Synes den er så fin. Den handler om menneskeverd. Ethvert menneske er unikt og verdifullt, også DU, Janne26! :-)

Stå på, og gi ikke opp!

[Gjest Wita]

Du er nok ikke fanget i en cirkel. Det er bare noe du føler akkurat nå.

Du er nødt til å melde fra til noen som står deg nær eller til psykologen.

Gi de rundt deg en sjangs til å hjelpe deg. Vis innlegget ditt til psykologen.

Hvis du gjennomfører selvmordet vil dine nærmeste føle en bunnløs sorg og sitte igjen med tusenvis av spørsmål. Muligens vil de også klandre seg selv for at de ikke forsto.

Så derfor synes jeg du skal printe ut dette innlegget og vise det frem til psykologen din.

[Gjest surikatt]

Kjære deg...

Du har rett i at ingen kan hindre deg i å ta ditt eget liv. Men vær så snill å IKKE gjøre det!!!

Livet har kanskje vært veldig tøft for deg, og du har det fremdeles veldig tøft. MEN: Ting kan bli bedre, skjønner du. Du er enda ung, bare 26 år hvis jeg tolker signaturen din riktig.

Du har jo hele livet foran deg. Kanskje en skremmende tanke for deg, men også litt spennende.?

Kanskje får du en jobb du trives med, en kjæreste som dukker opp, Kanskje gifter du deg og får barn (og etterhvert barnebarn). En god venn eller flere...

Reise til ukjente steder, oppleve nye ting... En ny hobby eller interesse du vil finne mer ut om? Mulighetene er mange!

Du har sikkert noen som er glad i deg og som vil savne deg hvis du blir borte. Vær så snill og ikke gjør dette, verken for din egen eller de andres skyld!

Livet er vanskelig nå, men prøv å henge fast i troen og håpet på at det vil bli bedre siden. For det tror jeg det kan bli, om du f.eks tar medisinene dine som foreskrevet og er villig til å samarbeide og gjøre en innsats i terapitimene.

For du vil jo bort og ut av tilstanden du er i nå, ikke sant? Ikke nødvendigvis bort og ut av livet? Men da er ikke løsningen å begå selvmord, men å KJEMPE deg ut av den tilstanden!

Visst blir det tøffe tak, men du kan klare det! Prøv å ha tro på deg selv! Skap litt "guts" i deg selv og si at "dette klarer jeg"!

Det handler mye om vilje!

Denne sangen synger barna mine på skolen: "Du har noe som ingen andre har, ingen er som deg! Du har litt av hvert å lære meg, takk for at jeg møtte deg!"

Synes den er så fin. Den handler om menneskeverd. Ethvert menneske er unikt og verdifullt, også DU, Janne26! :-)

Stå på, og gi ikke opp!

I perioder tenker jeg mye av det samme som du. Men det er perioder, så med hjelp går det over. Det kommer tilbake, men det er en trøst å vite at det er en fase og det vil løse seg.

Du sier at du får psykolog hjelp. Hvordan skal de kunne hjelpe deg hvis du ikke forteller om hva du går og tenker på? Det er ikke alltid behov for å legges inn fordi om en er suicidal. La ikke dette komme i veien for å bli kvitt disse tankene.

Bruker du medisiner for disse tankene? Hvis ikke, er det mye god hjelp å få fra slike.

[Gjest J31!]

Når det sto på som verst, og jeg var langt nede, tenkte jeg det samme som deg..

Jeg for min del var for feig til å gjøre alvor utav tankene. Men jeg ønsket så inderlig at jeg fikk en dødelig sykdom i stedet for en annen som ikke fortjente det...

Jeg synes som de andre her at du skal fortelle psykologen din om dette. Bare på den måten kan h*n hjelpe deg. Det trenger ikke bety innleggelse. Og du slipper å bære på disse vonde tankene alene. Kansje du får det bedre bare ved å lette ditt hjerte også, ved å snakke med en profesjonell om det. Og så får du hjelp til å bearbeide dem.

Jeg ønsker deg god bedring.

[rose23]

At du forteller psykologen din om selvmordstankene betyr ikke at du vil bli tvangsinnlagt. Om alle som hadde suicidale tanker hadde blitt innlagt hadde vi trengt hundre nye sykehus. Jeg slet veldig med å fortelle psykologen min om tankene mine, fordi jeg skammet meg slik. men da jeg gjorde det sa han mye klokt som jeg tok til meg. Blant annet at vi får bare en sjanse på jorden, og hvorfor ikke benytte sjansen til å få med hele livet også rulleteksten. Jeg ville heller prøvd noe helt annet enn døde. Jobb i en kibutz, en uke på nordpolen, søk en barjobb i Spania eller bli besatt av en ny hobby. Viktigeste er at du holder deg i live... uansett.

Bless u!