Hva er lov?

[Gjest Grågrønn]

Merkelige svar du har fått under her. Naturligvis er det lov, det er noe med, for en behandler, å bruke sunn fornuft. Kos og klems hører ikke hjemme i en terapi situasjon, stryk på ryggen, en trygg hånd å holde i når angstbølgen blir for stor er selvsagt ok. Som sagt, sunn fornuft, og de fleste behandlere behersker dette.

Min forrige psykolog gjorde noe snillt mot meg, hun og jeg kjørte til en plass og hun gjorde noe for meg gratis.

Dette førte til at jeg ble svært "positiv" til henne, og mye mer positiv til å "please" henne, og gjøre slik at hun ble fornøyd, hun hadde jo gjort noe "spesiellt" for meg. Jeg tror det samme ville vært hvis vi hadde utviklet en type fysisk nær relasjon.

Jeg "lukket" på en måte av for det som ikke var så bra, og så ikke ting før det hadde gått veldig langt og jeg ble svært syk. Jeg tror ikke dette hadde skjedd uten den "positive" utflytingen av grenser.

Noe av det samme tror jeg kan skje når det er en terapi som det er mye fysisk kontakt i. Grensene blir "nærmere" enn i et vanlig profesjonellt forhold, og tillitsforholdet bygger også på andre ting enn det rent "pratemessige".

Derfor er jeg generellt i mot dette.

Jeg har også sett noen av de som har en slik type terapi, og de er på en helt -annen måte- avhengige av sin behandler.

Selvfølgelig bruker man fornuften også, noe annet ville jo vært idioti. Men generelt, som en pekepinn, synes jeg ikke fysisk kontakt bør være en del av terapien. Selvfølgelig er man medmenneske, noe annet ville være idioti, det er jeg enig i.

Synes forøvrig din første setning kunne vært spart.

[Gjest xbellax]

Min forrige psykolog gjorde noe snillt mot meg, hun og jeg kjørte til en plass og hun gjorde noe for meg gratis.

Dette førte til at jeg ble svært "positiv" til henne, og mye mer positiv til å "please" henne, og gjøre slik at hun ble fornøyd, hun hadde jo gjort noe "spesiellt" for meg. Jeg tror det samme ville vært hvis vi hadde utviklet en type fysisk nær relasjon.

Jeg "lukket" på en måte av for det som ikke var så bra, og så ikke ting før det hadde gått veldig langt og jeg ble svært syk. Jeg tror ikke dette hadde skjedd uten den "positive" utflytingen av grenser.

Noe av det samme tror jeg kan skje når det er en terapi som det er mye fysisk kontakt i. Grensene blir "nærmere" enn i et vanlig profesjonellt forhold, og tillitsforholdet bygger også på andre ting enn det rent "pratemessige".

Derfor er jeg generellt i mot dette.

Jeg har også sett noen av de som har en slik type terapi, og de er på en helt -annen måte- avhengige av sin behandler.

Selvfølgelig bruker man fornuften også, noe annet ville jo vært idioti. Men generelt, som en pekepinn, synes jeg ikke fysisk kontakt bør være en del av terapien. Selvfølgelig er man medmenneske, noe annet ville være idioti, det er jeg enig i.

Synes forøvrig din første setning kunne vært spart.

Støtter det du sier absolutt, men her er det som sagt viktig å bruke sunn fornuft, både for behandler OG for pasient (selv om man er sårbar og "trengende" vet hva hva som er gunstig og ikke, vel..som regel vet man det). Behovet for nærhet må man få dekket andre steder enn i terapitimen, det betyr ikke at jeg synes det er feil av en behandler og holde en pasient i hånden, stryke over ryggen eller rett og slett gi vedk en klem etter en "brutal" og hard time. ( og bare for å ha nevnt det, behandleren bør selvsagt aldri ta initiativ til klemming).

[Gjest Grågrønn]

Støtter det du sier absolutt, men her er det som sagt viktig å bruke sunn fornuft, både for behandler OG for pasient (selv om man er sårbar og "trengende" vet hva hva som er gunstig og ikke, vel..som regel vet man det). Behovet for nærhet må man få dekket andre steder enn i terapitimen, det betyr ikke at jeg synes det er feil av en behandler og holde en pasient i hånden, stryke over ryggen eller rett og slett gi vedk en klem etter en "brutal" og hard time. ( og bare for å ha nevnt det, behandleren bør selvsagt aldri ta initiativ til klemming).

Ja, men det er flere psykologer som mener at behovet for nærhet skal dekkes i terapien, som en del av en helningsprosess. Det er jeg uenig i.

Det er noe med den pendelen og gylne middelveier.

Jeg tror mange ikke vet hva som er riktig/galt i en terapi, jeg synes det i hovedsak er terapeuten sitt ansvar å sørge for at relasjonen er riktig.

Ofte er man så utsultet at man ønsker mest mulig og særbehandling gjør jo at en føler seg spesiell, og da er det psykologen sitt ansvar å holde på grensene, for det fører ikke til noe godt i det lange løp, mener jeg.

Men det du skisserer her, det er jeg enig i.

[Gjest xbellax]

Ja, men det er flere psykologer som mener at behovet for nærhet skal dekkes i terapien, som en del av en helningsprosess. Det er jeg uenig i.

Det er noe med den pendelen og gylne middelveier.

Jeg tror mange ikke vet hva som er riktig/galt i en terapi, jeg synes det i hovedsak er terapeuten sitt ansvar å sørge for at relasjonen er riktig.

Ofte er man så utsultet at man ønsker mest mulig og særbehandling gjør jo at en føler seg spesiell, og da er det psykologen sitt ansvar å holde på grensene, for det fører ikke til noe godt i det lange løp, mener jeg.

Men det du skisserer her, det er jeg enig i.

"Ja, men det er flere psykologer som mener at behovet for nærhet skal dekkes i terapien, som en del av en helningsprosess. Det er jeg uenig i."

Om det er tilfelle synes jeg det er helt på bærtur. Berøring er selvsagt viktig, men da som et ledd i behandlingen og da tenker jeg mer på psyko.fysioterapi og den slags, og den vanlige behandleren kan lite om akkurat dette (velger jeg å påstå), for helsefrembringende berøring er ikke bare å ta på -som mange tror, det er måten man tar på og hvor man tar og hvordan man berører. Berøring i helseyrket er faktisk en kunst.

"Det er noe med den pendelen og gylne middelveier." Presis!

"Jeg tror mange ikke vet hva som er riktig/galt i en terapi, jeg synes det i hovedsak er terapeuten sitt ansvar å sørge for at relasjonen er riktig." Jeg er enig. Det skumle her er når behandleren selv ikke har klare grenser og selv er bevisst på dette.

"Ofte er man så utsultet at man ønsker mest mulig og særbehandling gjør jo at en føler seg spesiell, og da er det psykologen sitt ansvar å holde på grensene, for det fører ikke til noe godt i det lange løp, mener jeg." Igjen helt enig. Mange klienter hungrer etter nærhet og omsorog, og det er selvsagt en grunn til det, men å få dekket dette i terapien er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Jeg tror nok de "fleste" vet hva som er riktig og hva som heller mot det destruktive, problemet blir at når man befinner seg i helvete og er så distasnert fra alt og alle og behandleren blir den eneste ene visker man både bevisst (og absolutt ubevisst) ut disse grensene.

[Gjest Grågrønn]

"Ja, men det er flere psykologer som mener at behovet for nærhet skal dekkes i terapien, som en del av en helningsprosess. Det er jeg uenig i."

Om det er tilfelle synes jeg det er helt på bærtur. Berøring er selvsagt viktig, men da som et ledd i behandlingen og da tenker jeg mer på psyko.fysioterapi og den slags, og den vanlige behandleren kan lite om akkurat dette (velger jeg å påstå), for helsefrembringende berøring er ikke bare å ta på -som mange tror, det er måten man tar på og hvor man tar og hvordan man berører. Berøring i helseyrket er faktisk en kunst.

"Det er noe med den pendelen og gylne middelveier." Presis!

"Jeg tror mange ikke vet hva som er riktig/galt i en terapi, jeg synes det i hovedsak er terapeuten sitt ansvar å sørge for at relasjonen er riktig." Jeg er enig. Det skumle her er når behandleren selv ikke har klare grenser og selv er bevisst på dette.

"Ofte er man så utsultet at man ønsker mest mulig og særbehandling gjør jo at en føler seg spesiell, og da er det psykologen sitt ansvar å holde på grensene, for det fører ikke til noe godt i det lange løp, mener jeg." Igjen helt enig. Mange klienter hungrer etter nærhet og omsorog, og det er selvsagt en grunn til det, men å få dekket dette i terapien er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Jeg tror nok de "fleste" vet hva som er riktig og hva som heller mot det destruktive, problemet blir at når man befinner seg i helvete og er så distasnert fra alt og alle og behandleren blir den eneste ene visker man både bevisst (og absolutt ubevisst) ut disse grensene.

Da er vi enige.

Det med nærhet i terapi i forhold til det jeg snakker om står det en del om i boken dissosiasjon og relasjonstraumer, kap 8. Det er den retningen jeg tenker på.

Det varierer selvfølgelig fra terapeut til terapeut, men jeg vet om flere som har denne tankegangen, og praktiserer det i forhold til terapi med traumatiserte og andre med dissosiasjonsproblematikk. Det er lite hensiktsmessig tror jeg.

Ha en fin kveld.

Mvh

[Skyer]

''Merkelige svar du har fått under her. Naturligvis er det lov, det er noe med, for en behandler, å bruke sunn fornuft''

Da må du bestemme deg for hva du skal svare på da. Trådstarters spørsmål, som var OM holding er LOV. Klapp på skuldra er noe HELT annet.

..det var da volsomt til flisespikkeri. Det er vel ikke forbudt ved lov å holde rundt en pasient, men ofte er det lite hensiktsmessig for den terapeutiske situasjonen. Terapeuten må bruke fornuft og utvise skjønn,....:-)

[Gjest Umha]

..det var da volsomt til flisespikkeri. Det er vel ikke forbudt ved lov å holde rundt en pasient, men ofte er det lite hensiktsmessig for den terapeutiske situasjonen. Terapeuten må bruke fornuft og utvise skjønn,....:-)

Hvis du ser hva NHD har skrevet, så er det forbudt hvis det intime blir seksualisert. Derfor er det viktig å få hvite ekstakt HVA som er lov og HVA som IKKE er lov.

[Gjest J31!]

Jeg for min del tror ikke jeg hadde taklet slik nærhet med en terapeut av flere grunner, og jeg tror at det ville skadet mer enn det hadde gagnet. Men det er meg.

[Gjest J31!]

Med ditt spørsmål "Hva er lov?", må en svare hva loven sier om dette.

Det er helt klart lov å holde trøstende rundt en pasient.

Det neste spørsmålet kan være om det er fagetisk galt. Det er det helt sikkert ikke, dersom omfanget er lite og situasjonen riktig. Her er det imidlertid et skjønnsspørsmål når det ikke lenger er korrekt. Alle vet forskjellen på å klemme en god venn som har opplevd noe svært trist, og det å klemme en kjærest eller en som en ønsker seg som kjærest. Det er imidlertid vanskelig å beskrive denne forskjellen med ord.

Det tredje spørsmålet er om det er hensiktsmessig/tjener terapien. Det er jeg svært skeptisk til. Vi har ulike behov, og disse skal dekkes av ulike personer rundt oss. Jeg tror bestemt at det ikke er hensiktsmessig for terapien at det er terapeuten som dekker "holde rundt"-behovet.

Godt svart.

[Gjest J31!]

Nei, jeg synes ikke det skal være så nært i en terapisituasjon.

Lett for å blande kortene da.

En kan nok tro at det er det en trenger og vil ha. Men jeg tror det kan være til hinder for prossessen og fremgangen i terapirommet.

Hva som er lov, og hvor eksakt grensen går, vet jeg ikke.

Håper noen andre her kan gi deg et bedre svar på det.

Jeg er helt enig med deg. Og jeg for min del ville blitt skeptisk.. både av den grunn du nevner, og fordi jeg ikke takler nærhet.

[frosken]

Min forrige psykolog gjorde noe snillt mot meg, hun og jeg kjørte til en plass og hun gjorde noe for meg gratis.

Dette førte til at jeg ble svært "positiv" til henne, og mye mer positiv til å "please" henne, og gjøre slik at hun ble fornøyd, hun hadde jo gjort noe "spesiellt" for meg. Jeg tror det samme ville vært hvis vi hadde utviklet en type fysisk nær relasjon.

Jeg "lukket" på en måte av for det som ikke var så bra, og så ikke ting før det hadde gått veldig langt og jeg ble svært syk. Jeg tror ikke dette hadde skjedd uten den "positive" utflytingen av grenser.

Noe av det samme tror jeg kan skje når det er en terapi som det er mye fysisk kontakt i. Grensene blir "nærmere" enn i et vanlig profesjonellt forhold, og tillitsforholdet bygger også på andre ting enn det rent "pratemessige".

Derfor er jeg generellt i mot dette.

Jeg har også sett noen av de som har en slik type terapi, og de er på en helt -annen måte- avhengige av sin behandler.

Selvfølgelig bruker man fornuften også, noe annet ville jo vært idioti. Men generelt, som en pekepinn, synes jeg ikke fysisk kontakt bør være en del av terapien. Selvfølgelig er man medmenneske, noe annet ville være idioti, det er jeg enig i.

Synes forøvrig din første setning kunne vært spart.

Jeg synes du i denne kommentaren gir et svært godt eksempel på hvorfor utflytende terapirelasjoner ikke er konstruktivt. Det er stor forskjell på hva som _oppleves_ som bra i øyeblikket og hva som _er_ bra på lengre sikt.

[Gjest Grågrønn]

Jeg synes du i denne kommentaren gir et svært godt eksempel på hvorfor utflytende terapirelasjoner ikke er konstruktivt. Det er stor forskjell på hva som _oppleves_ som bra i øyeblikket og hva som _er_ bra på lengre sikt.

Takk, hyggelig å få en slik tilbakemelding :-)

Det er det, og det er ikke godt for klienten å vite. Man har jo ofte umiddelbare behov som kan være en del av det at man ikke blir "bedre", disse ønsker man jo å få dekket.

En annen ting er at disse behovene for nærhet, for å føle seg unik, de er jo menneskelige behov, og ting vi skal få hjelp til å få dekket i det livet vi lever utenfor terapien, hvis dette dekkes i terapien, kan man bli "værende" der, uten at man hjelpes av terapeuten til å få det til på egen hånd, og bli "selvstendig" i drift.

Takk for tilbakemeldingen, det er ofte vanskelig å vite selv, om det man skriver er fornuftig eller bare ens eget!

Ha en fin dag frosken.

[frosken]

Takk, hyggelig å få en slik tilbakemelding :-)

Det er det, og det er ikke godt for klienten å vite. Man har jo ofte umiddelbare behov som kan være en del av det at man ikke blir "bedre", disse ønsker man jo å få dekket.

En annen ting er at disse behovene for nærhet, for å føle seg unik, de er jo menneskelige behov, og ting vi skal få hjelp til å få dekket i det livet vi lever utenfor terapien, hvis dette dekkes i terapien, kan man bli "værende" der, uten at man hjelpes av terapeuten til å få det til på egen hånd, og bli "selvstendig" i drift.

Takk for tilbakemeldingen, det er ofte vanskelig å vite selv, om det man skriver er fornuftig eller bare ens eget!

Ha en fin dag frosken.

Terapeutene skal gjennom sin opplæring ha fått rikelig anledning til å reflektere over dette temaet, mens pasientene som regel ikke har forutsetning for å vite noe om hvilke spilleregler som gjelder i terapirommet. Jeg blir alltid irritert når jeg hører om utflytende terapeuter, og trist på vegne av deres klienter.

[Gjest nadin]

Takk for alle svar. Veldig greit å få høre andres synspunkter og erfaringer.

Og takk til NHD for et godt og utfyllende svar.

[Gjest Grågrønn]

Takk for alle svar. Veldig greit å få høre andres synspunkter og erfaringer.

Og takk til NHD for et godt og utfyllende svar.

Beklager at jeg "stjal" tråden din med en lang diskusjon.

Jeg vet ikke hvorfor du spør om dette, kanskje har du behov for det akkurat nå. Men jeg tror psykologen din kan vise sin omsorg på mange andre måter enn å holde rundt deg.

Vet som sagt ikke hvorfor du spurte, men håper du får det bedre etterhvert, hvis det er sånn at du har behov for å bli holdt rundt nå.

[Gjest nadin]

Beklager at jeg "stjal" tråden din med en lang diskusjon.

Jeg vet ikke hvorfor du spør om dette, kanskje har du behov for det akkurat nå. Men jeg tror psykologen din kan vise sin omsorg på mange andre måter enn å holde rundt deg.

Vet som sagt ikke hvorfor du spurte, men håper du får det bedre etterhvert, hvis det er sånn at du har behov for å bli holdt rundt nå.

Takk for omtanken :-)

Og du trenger ikke å beklage at du "stjal" tråden. Diskusjonen er veldig interessant den.

[Skyer]

Hvis du ser hva NHD har skrevet, så er det forbudt hvis det intime blir seksualisert. Derfor er det viktig å få hvite ekstakt HVA som er lov og HVA som IKKE er lov.

De fleste vet vel forskjellen på en sexualisert omfavnelse og en trøsteomfavnelse?

[Gjest xbellax]

Ja det er bra. Det er lett for folk som er i en sånn situasjon og som spør om det på nettet - å bli forvirret av forvirrende svar...

Hehe. Jeg tror du undervurderer trådstarter litt. Refleksjoner er en fin ting i blant vet du :-)

[Gjest Umha]

Hehe. Jeg tror du undervurderer trådstarter litt. Refleksjoner er en fin ting i blant vet du :-)

Jeg bare påpekte at du var ganske utydelig på hva du mente...Det var ikke meningen å tråkke på noen ømme tær.......

[Gjest Umha]

De fleste vet vel forskjellen på en sexualisert omfavnelse og en trøsteomfavnelse?

Nåja, grenseoppgangen der kan være ganske utydelig, derfor tror jeg det er viktig å presisere hva som skiller hva som er LOV og hva som IKKE er lov, slik at en blir mer oppmerksom på det.