Fortvilet situasjon.

[Gjest D*lilith]

Nå har vi nettopp hatt besøk av BUP ved ungdomsposten der min sønn er innlagt,han freste og smelte døra i trynet på dem,ville ikke ha noe med dem å gjøre nei,og han skal bort der på mandag,hmf.

Nå er jeg så trist,for de var inne på tanken om institusjon,kjente jeg ble redd da og hadde lyst å grine.

"Det var bedre han var på en plass der folk hadde kompetanse til å takle han" sa de.

Jeg bare tenker "De får ikke ta fra meg gutten min",og han som liker seg best hjemme,helst på rommet sitt.

Det var for broren sin del også,for han må hele tiden ta hensyn til sin eldre bror og hans særheter.

Om han skal på institusjon er det vel vi som foreldre som bestemmer,eller?

Ingenting er jo bestemt,men jeg er så bekymret.

Føler behov for å beskytte han mot verden,holde han under "mine vinger",der er han i alle fall trygg.

Det er så urettferdig,livet er urettferdig,slitet tar jo aldri slutt.

Har mareritt om møter om nettene,er konstant trist inni meg og redd for hva neste møte bringer.

Er det noe jeg kan gjøre for å styrke meg selv,bortsett fra å trene og spise sundt?

[Gjest J31!]

Jeg forstår veldig godt din fortvilelse. Det må være hardt å få en slik beskjed.

Jeg kan ikke gi deg noen råd, fordi jeg ikke har erfaring med og kjenner til slike opplegg selv. Men jeg vil sende deg gode tanker og en cyberklem, D*lilith, og håper at dere finner en god løsning. Du har det tøft - det er det ingen tvil om.

[Gjest D*lilith]

Jeg forstår veldig godt din fortvilelse. Det må være hardt å få en slik beskjed.

Jeg kan ikke gi deg noen råd, fordi jeg ikke har erfaring med og kjenner til slike opplegg selv. Men jeg vil sende deg gode tanker og en cyberklem, D*lilith, og håper at dere finner en god løsning. Du har det tøft - det er det ingen tvil om.

Takk for klemmen og de gode tankene : )

Føler meg bare så maktesløs,jeg vil jo det aller beste for mine barn,føler alt blir styrt over hode på meg.

[Gjest mallet]

Skjønner at det er svært tungt å være i denne situasjonen. Ingen mødre vil sende fra seg barna sine. Men likevel, både for guttens egen del og for lillebrors del, bør du tenke nøye gjennom saken. Kanskje det i det lange løp vil være bedre for gutten å få profesjonell hjelp i en institusjon? Hjemme er det lett for ham å isolere seg, og det er lett for at dere som kjenner ham så godt lever med og ignorerer hans særheter i stedet for å hjelpe ham med å håndtere dem slik at han på sikt kan klare seg selv. Hva som er den beste løsningen må dere og BUP finne ut av i fellesskap, men pass på at guttens beste kommer framfor dine egne instinkter som mor Det skal uansett svært, svært mye til at han blir plassert på institusjon mot deres vilje, så det tror jeg ikke du skal være redd for.

[Gjest J31!]

Takk for klemmen og de gode tankene : )

Føler meg bare så maktesløs,jeg vil jo det aller beste for mine barn,føler alt blir styrt over hode på meg.

Det skjønner jeg.. men gjør som mallet skriver; tenk godt over det...

[Gjest D*lilith]

Skjønner at det er svært tungt å være i denne situasjonen. Ingen mødre vil sende fra seg barna sine. Men likevel, både for guttens egen del og for lillebrors del, bør du tenke nøye gjennom saken. Kanskje det i det lange løp vil være bedre for gutten å få profesjonell hjelp i en institusjon? Hjemme er det lett for ham å isolere seg, og det er lett for at dere som kjenner ham så godt lever med og ignorerer hans særheter i stedet for å hjelpe ham med å håndtere dem slik at han på sikt kan klare seg selv. Hva som er den beste løsningen må dere og BUP finne ut av i fellesskap, men pass på at guttens beste kommer framfor dine egne instinkter som mor Det skal uansett svært, svært mye til at han blir plassert på institusjon mot deres vilje, så det tror jeg ikke du skal være redd for.

Ok,jeg tenker alltid på barnas beste.

Det er bare det at jeg vet han er sååå knyttet til hjemmet,det vil være traumatisk for han å forlate det for å bo på institusjon.

Fagfolkene snakker,men i bunn og grunn føler jeg at det er jeg som kjenner han best,og han kjenner meg best,og jeg ser han har sine gode sider også.

[frosken]

Slike vurderinger er vanskelige både for fagfolk og foreldre. Det som kan være et vesentlig moment for Bup her, er at gutten din fortsatt er såpass ung at man kan håpe å få korrigert uheldig atferd. Jo eldre han er, jo vanskeligere kan det bli - og i tillegg kommer det momentet at han stadig blir større og sterkere, og lettere kan gjøre ting som er til skade for både ham selv og andre.

Jeg kjenner til et gutt i en noe lignende situasjon som nå er 18 og hvor alle parter nå ser at det burde vært jobbet mer aktivt med uheldig atferd på et tidligere tidspunkt. Noen ganger kan det bli for godt og trygt med et hjemmemiljø som tilpasser seg på alle måter.

Men jeg skulle ønske at dere som foreldre hadde hatt noen med dere i slike samtaler som fullt ut også kunne sørge for at dine argumenter ble fremført. Du har rett i at det er sider ved gutten din som kun dere som foreldre kjenner fullt ut, og dere vet mer om hvordan han opplever verden enn utenforstående. Samtidig kan det være problemer dere undervurderer og som kan gjøres noe med.

Skulle ønske meg at dere i fellesskap kunne komme frem til hva som sannsynligvis er best for gutten. For at det skal skje må også dine synspunkter tas med i vurderingen.

[Gjest D*lilith]

Slike vurderinger er vanskelige både for fagfolk og foreldre. Det som kan være et vesentlig moment for Bup her, er at gutten din fortsatt er såpass ung at man kan håpe å få korrigert uheldig atferd. Jo eldre han er, jo vanskeligere kan det bli - og i tillegg kommer det momentet at han stadig blir større og sterkere, og lettere kan gjøre ting som er til skade for både ham selv og andre.

Jeg kjenner til et gutt i en noe lignende situasjon som nå er 18 og hvor alle parter nå ser at det burde vært jobbet mer aktivt med uheldig atferd på et tidligere tidspunkt. Noen ganger kan det bli for godt og trygt med et hjemmemiljø som tilpasser seg på alle måter.

Men jeg skulle ønske at dere som foreldre hadde hatt noen med dere i slike samtaler som fullt ut også kunne sørge for at dine argumenter ble fremført. Du har rett i at det er sider ved gutten din som kun dere som foreldre kjenner fullt ut, og dere vet mer om hvordan han opplever verden enn utenforstående. Samtidig kan det være problemer dere undervurderer og som kan gjøres noe med.

Skulle ønske meg at dere i fellesskap kunne komme frem til hva som sannsynligvis er best for gutten. For at det skal skje må også dine synspunkter tas med i vurderingen.

Enig i mye der.

Det burde vært gjort noe forlengst,men det er jo ingen i systemet som har visst hva de skulle gjøre.

Har tenkt på å ta med hun ene gruppelederen på møter,hun har foreslått det selv også men jeg har vært usikker.

Alt jeg har tenkt på i dag,er at jeg er så veldig glad i gutten min og vil han bare det beste.

[frosken]

Enig i mye der.

Det burde vært gjort noe forlengst,men det er jo ingen i systemet som har visst hva de skulle gjøre.

Har tenkt på å ta med hun ene gruppelederen på møter,hun har foreslått det selv også men jeg har vært usikker.

Alt jeg har tenkt på i dag,er at jeg er så veldig glad i gutten min og vil han bare det beste.

Ta med deg den personen en som er din beste samtalepartner dersom vedkommende også er fornuftig generelt sett. Dette er avgjørelser som er vonde og vanskelige, og det bør kunne settes av godt med tid til å få tatt best mulige avgjørelser.

[Gjest D*lilith]

Ta med deg den personen en som er din beste samtalepartner dersom vedkommende også er fornuftig generelt sett. Dette er avgjørelser som er vonde og vanskelige, og det bør kunne settes av godt med tid til å få tatt best mulige avgjørelser.

Skal ta henne med,hun er fornuftig og ser ting fra alle sider,kan være godt å ha en sånn person med.

Ja det er vanskelige valg,institusjon...det er det jeg har fryktet.

Men for to år siden når ting var virkelig ille her var det ingen som hørte,barnevernet sa det måtte være omsorssvikt for å få han på institusjon,og det var det jo ikke.

Nå er det plutselig på tale igjen,jeg forstår ikke hvordan systemet virker.

[frosken]

Skal ta henne med,hun er fornuftig og ser ting fra alle sider,kan være godt å ha en sånn person med.

Ja det er vanskelige valg,institusjon...det er det jeg har fryktet.

Men for to år siden når ting var virkelig ille her var det ingen som hørte,barnevernet sa det måtte være omsorssvikt for å få han på institusjon,og det var det jo ikke.

Nå er det plutselig på tale igjen,jeg forstår ikke hvordan systemet virker.

Noe av dette handler kanskje om pulverisering av ansvar mellom de ulike etatene. Bup og evt. habiliteringsteamene er de som har kompetanse nok til å vurdere såpass omfattende problematikk på en god måte, men de er avhengig av innspill fra skole, ppt og ikke minst familie for å kunne ha et godt grunnlag å vurdere ut fra.

I utgangspunktet er vel ikke dette en sak for barnevernet, men fordelen med folk som jobber i barnevernet er at de ofte er flinkere enn andre etater til å innse at man ikke kan ubruke uendelig lang tid på å komme i gang med tiltak. Derfor er det kanskje bra at barnevernet også er tilstedeværende og evt. legger litt press på de andre etatene.

Håper dere får gode samarbeidsmøter og relativt raskt kommer frem til en avgjørelse mht hva som skal skje den nærmeste fremtid. I tillegg bør det også lages en langsiktig plan dersom det ikke allerede er gjort. Det er ikke mange år nå før han er så gammel at han skal flytte i egen bolig. Dette trengs ofte å planlegges svææært lenge i forveien, da jeg antar at han kanskje er såpass "svakt fungerend" at han må ha bistand i uoversiktelig fremtid. Noe av det viktigste blir selvfølgelig å jobbe med å finne jobb/aktivitet han kan trives med.

[Gjest D*lilith]

Noe av dette handler kanskje om pulverisering av ansvar mellom de ulike etatene. Bup og evt. habiliteringsteamene er de som har kompetanse nok til å vurdere såpass omfattende problematikk på en god måte, men de er avhengig av innspill fra skole, ppt og ikke minst familie for å kunne ha et godt grunnlag å vurdere ut fra.

I utgangspunktet er vel ikke dette en sak for barnevernet, men fordelen med folk som jobber i barnevernet er at de ofte er flinkere enn andre etater til å innse at man ikke kan ubruke uendelig lang tid på å komme i gang med tiltak. Derfor er det kanskje bra at barnevernet også er tilstedeværende og evt. legger litt press på de andre etatene.

Håper dere får gode samarbeidsmøter og relativt raskt kommer frem til en avgjørelse mht hva som skal skje den nærmeste fremtid. I tillegg bør det også lages en langsiktig plan dersom det ikke allerede er gjort. Det er ikke mange år nå før han er så gammel at han skal flytte i egen bolig. Dette trengs ofte å planlegges svææært lenge i forveien, da jeg antar at han kanskje er såpass "svakt fungerend" at han må ha bistand i uoversiktelig fremtid. Noe av det viktigste blir selvfølgelig å jobbe med å finne jobb/aktivitet han kan trives med.

Barnevernet har ikke vært flinke her,bare vært med på møter og lyttet,de har aldri gjort noe aktivt.

Nå har jeg sakt jeg ikke vil ha dem med mer,dette er en sak for pleie og omsorg.

Ja det er mye som skal skje nå i fremtiden hans som må tilrettelegges,så håper på et godt samarbeid med de ulike arenaene.

Han kan sikkert ikke bo alene i livet sitt han,og jeg syns det er så synd,føler jeg går med tungt hjerte hele tiden.

Men håper han kan få et godt liv.

[frosken]

Barnevernet har ikke vært flinke her,bare vært med på møter og lyttet,de har aldri gjort noe aktivt.

Nå har jeg sakt jeg ikke vil ha dem med mer,dette er en sak for pleie og omsorg.

Ja det er mye som skal skje nå i fremtiden hans som må tilrettelegges,så håper på et godt samarbeid med de ulike arenaene.

Han kan sikkert ikke bo alene i livet sitt han,og jeg syns det er så synd,føler jeg går med tungt hjerte hele tiden.

Men håper han kan få et godt liv.

Det er kjempetrist at noen får såpass store utfordringer i livet sitt, som din sønn har. Det er nettopp derfor det er så viktig at dere nå tenker langsiktig, og kanskje tar valg på hans vegne som han ikke vil like så godt akkurat nå, men som gir han bedre mulighet for en ok liv i fremtiden.

Dersom man får etablert gode løsninger for ham totalt sett, så kan også dere som familie etterhvert få lov til å være hans gode støttespillere i mange år fremover. Dere bør ikke ta alt ansvaret for hans fremtid alene, men derimot være en ressursbase som han alltid kan vende tilbake til. For at det skal fungere, så må han ikke utvikle altfor mye destruktiv atferd.

Håper alt det beste for dere alle!

[Gjest D*lilith]

Det er kjempetrist at noen får såpass store utfordringer i livet sitt, som din sønn har. Det er nettopp derfor det er så viktig at dere nå tenker langsiktig, og kanskje tar valg på hans vegne som han ikke vil like så godt akkurat nå, men som gir han bedre mulighet for en ok liv i fremtiden.

Dersom man får etablert gode løsninger for ham totalt sett, så kan også dere som familie etterhvert få lov til å være hans gode støttespillere i mange år fremover. Dere bør ikke ta alt ansvaret for hans fremtid alene, men derimot være en ressursbase som han alltid kan vende tilbake til. For at det skal fungere, så må han ikke utvikle altfor mye destruktiv atferd.

Håper alt det beste for dere alle!

Tusen takk.

Får støtte han så godt vi kan,og her vil han alltid ha et hjem uansett hva som skjer.

Han ødelegger for seg selv med oppførselen sin,men det ser han ikke selv,det er ingen som vil være med han heller.

Livet er en stor utfordring både for han og de rundt han.

Ønsker han bare det beste,er så redd for å gjøre noe galt.

Men som BUP sa i dag,han trenger å lære seg hva som er rett og galt selv om han har diagnoser.

Men tror aldri han klarer å oppføre seg "normalt",han er den han er og det må vi akseptere.

[frosken]

Tusen takk.

Får støtte han så godt vi kan,og her vil han alltid ha et hjem uansett hva som skjer.

Han ødelegger for seg selv med oppførselen sin,men det ser han ikke selv,det er ingen som vil være med han heller.

Livet er en stor utfordring både for han og de rundt han.

Ønsker han bare det beste,er så redd for å gjøre noe galt.

Men som BUP sa i dag,han trenger å lære seg hva som er rett og galt selv om han har diagnoser.

Men tror aldri han klarer å oppføre seg "normalt",han er den han er og det må vi akseptere.

Jeg tror også at det kan være viktig å akseptere at han alltid vil ha mye å slite med i forhold til sine jevnaldrende. Samtidig må han lære en del basale ferdigheter mht hvordan være sammen med andre, Ikke fordi det kan være forståelig at han har vanskelig for å se konsekvensene av sine handlinger, men fordi ulike former for skremmende og negativ atferd blir svært dårlig mottatt fra omgivelsene. Så lenge han er barn, så vil omgivelsene forsøke å være forståelsesfulle, men når han er blitt voksen reduseres ofte forståelsen drastisk.

For den unge mannen jeg nevnte, så er situasjonen dessverre svært fastlåst og hele familien er snart helt utslitt uten at det er utsikt til bedring. For at dere skal unngå tilsvarende situasjon, må de nærmeste fem årene brukes konstruktivt.

Det virker som om spesialisthelsetjenesten nå tar situasjonen på alvor, og jeg tenker at det er viktig at dere alle nå tenker langsiktig.

Å være i den situasjonen du er nå anser jeg for å være svært belastende, Alle vil vi jo primært at være nærmeste bare skal ha det godt, og det er vanskelig å være med på opplegg som ens barn ikke ønsker selv. Men det er dere som er voksne som har de beste forutsetninger for å ta gode valg, ikke gutten selv på nåværende tidspunkt.

[Gjest D*lilith]

Jeg tror også at det kan være viktig å akseptere at han alltid vil ha mye å slite med i forhold til sine jevnaldrende. Samtidig må han lære en del basale ferdigheter mht hvordan være sammen med andre, Ikke fordi det kan være forståelig at han har vanskelig for å se konsekvensene av sine handlinger, men fordi ulike former for skremmende og negativ atferd blir svært dårlig mottatt fra omgivelsene. Så lenge han er barn, så vil omgivelsene forsøke å være forståelsesfulle, men når han er blitt voksen reduseres ofte forståelsen drastisk.

For den unge mannen jeg nevnte, så er situasjonen dessverre svært fastlåst og hele familien er snart helt utslitt uten at det er utsikt til bedring. For at dere skal unngå tilsvarende situasjon, må de nærmeste fem årene brukes konstruktivt.

Det virker som om spesialisthelsetjenesten nå tar situasjonen på alvor, og jeg tenker at det er viktig at dere alle nå tenker langsiktig.

Å være i den situasjonen du er nå anser jeg for å være svært belastende, Alle vil vi jo primært at være nærmeste bare skal ha det godt, og det er vanskelig å være med på opplegg som ens barn ikke ønsker selv. Men det er dere som er voksne som har de beste forutsetninger for å ta gode valg, ikke gutten selv på nåværende tidspunkt.

Du har rett i det,han klarer ikke å ta valg selv,han vil jo ingenting så er det opp til han blir han værende på rommet sitt.

Men jeg tror ikke det er alltid fagfolka som har rett,har på følelsen av at denne høsten blir tung,men håper jo det ordner seg til det beste.

[Gjest Glade i dem, og prøver å gi dem en god hverdag]

Det er fryktelig vondt, og en vanskelig avgjørelse det der. Det er dere foreldre, som er så glade i gutten deres, og så er det vurderingen om hva som er best for ham. Kanskje er det å være hjemme hos dere, som han er glade i og trygge på og kjenner.

Kanskje er det å flytte i bolig, der de har kompetanse og en annen kapasitet til å ta vare på ham.

Det er ikke så greit å vite hva som er mest riktig. Kjærligheten dere foreldre gir ham kan ingen erstatte tror jeg, og han vil sikkert alltid være mest glade i dere og knyttet til dere.

Jeg jobber i bolig nå, med autister som har andre handicap også.

De har det veldig godt der, vi reiser ofte på turer, og de får styre mye av hverdagen sin selv. De har det så godt som de kan ha det. Likevel er det noe de er veldig glade for, det er å få reise hjem til sine nærmeste, og å få besøk av dem.

Det er en vanskelig avgjørelse, men jeg ville bare si at jeg ser hvor godt liv de har der de er, med ansatte som faktisk bryr seg om dem.

Jeg er ihvertfall blitt veldig glade i dem jeg jobber med, og bryr meg genuint om dem, det tror jeg også de merker. Og er det noe de har lyst til, som er gjennomførbart så gjør vi det, så de får også bestemme en del selv.

Men jeg skjønner at det er fryktelig vondt og vanskelig, og jeg kan ikke si hva som er riktig, for det vet jeg ikke.

Ville bare at du skulle vite, at de har det godt i bolig. Så godt som de kan ha det ut i fra sine forutsetninger.

Mvh

[Gjest D*lilith]

Det er fryktelig vondt, og en vanskelig avgjørelse det der. Det er dere foreldre, som er så glade i gutten deres, og så er det vurderingen om hva som er best for ham. Kanskje er det å være hjemme hos dere, som han er glade i og trygge på og kjenner.

Kanskje er det å flytte i bolig, der de har kompetanse og en annen kapasitet til å ta vare på ham.

Det er ikke så greit å vite hva som er mest riktig. Kjærligheten dere foreldre gir ham kan ingen erstatte tror jeg, og han vil sikkert alltid være mest glade i dere og knyttet til dere.

Jeg jobber i bolig nå, med autister som har andre handicap også.

De har det veldig godt der, vi reiser ofte på turer, og de får styre mye av hverdagen sin selv. De har det så godt som de kan ha det. Likevel er det noe de er veldig glade for, det er å få reise hjem til sine nærmeste, og å få besøk av dem.

Det er en vanskelig avgjørelse, men jeg ville bare si at jeg ser hvor godt liv de har der de er, med ansatte som faktisk bryr seg om dem.

Jeg er ihvertfall blitt veldig glade i dem jeg jobber med, og bryr meg genuint om dem, det tror jeg også de merker. Og er det noe de har lyst til, som er gjennomførbart så gjør vi det, så de får også bestemme en del selv.

Men jeg skjønner at det er fryktelig vondt og vanskelig, og jeg kan ikke si hva som er riktig, for det vet jeg ikke.

Ville bare at du skulle vite, at de har det godt i bolig. Så godt som de kan ha det ut i fra sine forutsetninger.

Mvh

Takk for et fint innlegg.

Det er så godt å lese at de har det godt på sånne plasser,det er det jeg er redd for....at han ikke skal ha det godt.

Det er jo det eneste jeg ønsker,at han skal ha det best mulig.

Ja kanskje han får det best her hjemme,med oss som kjenner han og er så glad i han,det er i grunn det jeg tror.

Er redd for å sende han på institusjon,håper bare at den store avgjørelsen er det vi som foreldre som må ta og ingen andre.

Men det er jo en vanskelig avgjørelse,men må innrømme at jeg helst vil ha han hjemme.

[Gjest Glade i dem, og prøver å gi dem en god hverdag]

Takk for et fint innlegg.

Det er så godt å lese at de har det godt på sånne plasser,det er det jeg er redd for....at han ikke skal ha det godt.

Det er jo det eneste jeg ønsker,at han skal ha det best mulig.

Ja kanskje han får det best her hjemme,med oss som kjenner han og er så glad i han,det er i grunn det jeg tror.

Er redd for å sende han på institusjon,håper bare at den store avgjørelsen er det vi som foreldre som må ta og ingen andre.

Men det er jo en vanskelig avgjørelse,men må innrømme at jeg helst vil ha han hjemme.

Det er vondt å måtte gi fra seg barnet sitt, og uansett hva som blir resultatet er det ikke godt, det vil alltid være en smerte der tror jeg.

Håper dere finner ut av det. Selv om det blir bolig, så vil dere jo ha masse muligheter til å være sammen med ham, ha ham hjemme og vise ham kjærlighet.

Om han blir hjemme kan dere jo søke om avlastning på fast basis.

Det kan jo være en mellomting.

Uansett håper jeg dere finner ut av det. Ikke lett.

Mvh

[Gjest la han få hjelp]

La gutten din få hjelp, før det er for sent! Han trenger profesjonell hjelp! Om noen få år er det kanskje fengselsetaten som "hjelper" han. Det er ikke alltid vi foreldre som makter å gi den beste hjelpen til barna våre når de har store problemer, selvom det er vi som elsker dem høyest. Selv om han får hjelp på institusjon er du fortsatt moren hans, og kommer du til å ha mye kontakt med han. Tenk også på din yngre sønn. Husker du skrev før ferien at han begynte å ta negativ adferd etter sin bror.