Hjelp til å forstå paragraf

[Gjest *khls*]

Kan noen hjelpe meg med dette? Jeg limer inn en paragraf fra psykisk helsevernloven:

"§ 4-6. Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon

Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjon for døgnopphold, kan den faglig ansvarlige med henblikk på dette vedta at pasientens rom og eiendeler skal undersøkes samt at det skal foretas kroppsvisitasjon av pasienten. Dersom det er mulig, skal undersøkelse av pasientens rom og eiendeler skje i pasientens nærvær eller i nærvær av den nærmeste pårørende eller en annen person som pasienten har utpekt.

Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen."

Hva betyr det at vedtaket skal nedtegnes "uten opphold"? De ansatte der jeg er innlagt går gjennom alle tingene mine minst en gang om dagen og jeg må alltid kroppsvisiteres når jeg har vært på perm. Legen har bestemt at det alltid skal skje, men jeg har aldri mottatt noe skriftlig på forhånd og han er aldri tilstede når jeg kroppsvisiteres for det skjer stort sett på søndager (etter perm) og da er han jo ikke på jobb... Er det lov eller må de tilkalle en lege hver gang og akkurat der og da?

[rose23]

Spiller det noen rolle da? De gjør det for ditt eget beste. Synes du heller bør ha folus på å komme deg videre, enn å finne en mulighet til å ta rotta på de som er der for å hjelpe deg.

[Gjest *khls*]

Spiller det noen rolle da? De gjør det for ditt eget beste. Synes du heller bør ha folus på å komme deg videre, enn å finne en mulighet til å ta rotta på de som er der for å hjelpe deg.

Det er ikke snakk om å ta rotta på noen, men å sikre meg mot et sykehus som ikke følger reglene. Da er det greit å vite om de gjør noe ulovlig før jeg eventuelt klager.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er du frivillig innlagt eller på tvang?

[Gjest *khls*]

Er du frivillig innlagt eller på tvang?

Frivillig, men blir lagt inn på tvang dersom jeg prøver å skrive meg ut eller stikke av.

[frosken]

Frivillig, men blir lagt inn på tvang dersom jeg prøver å skrive meg ut eller stikke av.

Høres ut som om dere leker "katt og mus". Hvordan ville det vært for deg om de fjernet "trusselen" om tvangsinnleggelse?

[Gjest *khls*]

Høres ut som om dere leker "katt og mus". Hvordan ville det vært for deg om de fjernet "trusselen" om tvangsinnleggelse?

Da hadde jeg skrevet meg ut, prøvd å få det bra i livet mitt og dersom det ikke hadde fungert så ville jeg heller tatt livet mitt enn å søke hjelp igjen. Jeg blir bare verre av å være innlagt, har sagt det til dem.

[frosken]

Da hadde jeg skrevet meg ut, prøvd å få det bra i livet mitt og dersom det ikke hadde fungert så ville jeg heller tatt livet mitt enn å søke hjelp igjen. Jeg blir bare verre av å være innlagt, har sagt det til dem.

Hvorfor kan dere ikke komme frem til et poliklinisk opplegg i stedet for innleggelse ? Hva er argumentene til behanderne?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Frivillig, men blir lagt inn på tvang dersom jeg prøver å skrive meg ut eller stikke av.

Jeg har svart på dette tidligere. Jeg har liten eller ingen tro på dette opplegget. Dette er en destruktiv "katt og mus lek". Du kan jo ta livet ditt om du vil hver gang du er hjemme.

Enten må du ønske behandling - innleggelse elller poliklinisk

- eller, dersom vilkårene er oppfylt og det er nødvendig, må avdelingen tvangsinnlegge deg.

Avdelingen kan sette vilkår inkl ransakelse, for innleggelse. Du kan godta eller skrive deg ut.

Lovteksten du spør om er beregnet på tvangsinnlagte.

[Gjest *khls*]

Hvorfor kan dere ikke komme frem til et poliklinisk opplegg i stedet for innleggelse ? Hva er argumentene til behanderne?

Jeg gikk med på en innleggelse i utgangspunktet fordi jeg var redd for at jeg ville ta livet mitt. I et klart øyeblikk gikk jeg til legevakta og ble lagt inn med en gang. Men nå er jeg lei av all den makten som psykehuset bruker mot meg. Jeg orker ikke lenger å være her. Men legene holder meg tilbake fordi jeg har gjort flere alvorlige forsøk gjennom det siste året. Senest for et par uker siden. Jeg begynte å bearbeide barndommen min når jeg kom til psykehuset og det er det som har gjort meg enda verre enn jeg var da jeg kom.....egentlig.

Jeg vet at jeg trenger hjelp og at det er stor fare for at jeg vil ta livet mitt hvis jeg blir skrevet ut, men jeg kan ikke godta at de bryter loven bare fordi de ikke vet bedre eller fordi de ikke gidder å følge den.

[Gjest *khls*]

Jeg har svart på dette tidligere. Jeg har liten eller ingen tro på dette opplegget. Dette er en destruktiv "katt og mus lek". Du kan jo ta livet ditt om du vil hver gang du er hjemme.

Enten må du ønske behandling - innleggelse elller poliklinisk

- eller, dersom vilkårene er oppfylt og det er nødvendig, må avdelingen tvangsinnlegge deg.

Avdelingen kan sette vilkår inkl ransakelse, for innleggelse. Du kan godta eller skrive deg ut.

Lovteksten du spør om er beregnet på tvangsinnlagte.

Men jeg godtar ikke all denne ransakingen og derfor velger jeg å skrive meg ut, men får ikke lov selv om jeg er frivillig innlagt. De behandler meg som om jeg er tvangsinnlagt. Jeg ønsker å prøve å samarbeide med avdelingen om behandling, men de behandler meg alt for strengt til at jeg kan godta det.

Jeg er enig i at det ikke er konstruktivt, men vet ikke hva jeg skal gjøre med det når jeg blir behandlet på en måte som bare gjør meg mer traumatisert. Det er for å hjelpe meg selv at jeg prøver å komme meg unna all denne ransakingen og kontrollen. Det er ikke bra for meg.

[frosken]

Jeg gikk med på en innleggelse i utgangspunktet fordi jeg var redd for at jeg ville ta livet mitt. I et klart øyeblikk gikk jeg til legevakta og ble lagt inn med en gang. Men nå er jeg lei av all den makten som psykehuset bruker mot meg. Jeg orker ikke lenger å være her. Men legene holder meg tilbake fordi jeg har gjort flere alvorlige forsøk gjennom det siste året. Senest for et par uker siden. Jeg begynte å bearbeide barndommen min når jeg kom til psykehuset og det er det som har gjort meg enda verre enn jeg var da jeg kom.....egentlig.

Jeg vet at jeg trenger hjelp og at det er stor fare for at jeg vil ta livet mitt hvis jeg blir skrevet ut, men jeg kan ikke godta at de bryter loven bare fordi de ikke vet bedre eller fordi de ikke gidder å følge den.

Slike behandlingsopplegg utvikler seg dessverre ofte i negativ retning. Inntil du er i stand til å ta ansvar for å holde deg selv i livet, så bør man heller ikke drive med intensiv psykoterapi mener jeg.

Ingen kan få deg til å ta ansvar for deg selv, det må du selv gjøre.

[Gjest *khls*]

Slike behandlingsopplegg utvikler seg dessverre ofte i negativ retning. Inntil du er i stand til å ta ansvar for å holde deg selv i livet, så bør man heller ikke drive med intensiv psykoterapi mener jeg.

Ingen kan få deg til å ta ansvar for deg selv, det må du selv gjøre.

Det var egentlig ikke intensiv psykoterapi, men det skjedde ting i livet mitt utenfor psykehuset som satte meg helt ut og som jeg var nødt til å snakke om. Ganske heldig egentlig at det skjedde mens jeg var innlagt, men da ble premissene for innleggelsen litt annerledes... Man skal jo ikke bli veldig mye verre under en innleggelse lissom... Men dette satte meg helt ut og har gjort meg veldig suicidal.

[frosken]

Det var egentlig ikke intensiv psykoterapi, men det skjedde ting i livet mitt utenfor psykehuset som satte meg helt ut og som jeg var nødt til å snakke om. Ganske heldig egentlig at det skjedde mens jeg var innlagt, men da ble premissene for innleggelsen litt annerledes... Man skal jo ikke bli veldig mye verre under en innleggelse lissom... Men dette satte meg helt ut og har gjort meg veldig suicidal.

Du har flere valgmuligheter i denne situasjonen:

1. Bestemme deg for å ta ansvar for å holde deg selv i livet sålenge du mottar aktiv behandling. Hva du så velger i etterkant av avsluttet behandling, er opp til deg.

2. Godta avdelingens syn på dette med behovet for å vite at du ikke har gjenstander med deg til avdelingen som du kan benytte til selvskading. Av hensyn til medpasienter har jeg stor forståelse for avdelingens ønske om å holde slike gjenstander utenfor avdelingen.

3. Skrive deg ut fra avdelingen. Hvis de skulle gjøre alvor av å holde deg tilbake med tvang, så kan du påklage dette vedtaket til kontrollkommisjonen. Dersom du ikke er psykotisk, så er det begrenset hvor lenge de kan holde deg på tvang.

Slik jeg tolker den situasjonen du og avdelingen er i, så foregår en slags maktkamp - bare at du til syvende og sist ikke ønsker å være den sterkeste. Sannsynligvis ville du bli svært trist og fortvilet dersom avdelingen sa at du kunne gjøre akkurat som du selv ønsker.

[Gjest *khls*]

Du har flere valgmuligheter i denne situasjonen:

1. Bestemme deg for å ta ansvar for å holde deg selv i livet sålenge du mottar aktiv behandling. Hva du så velger i etterkant av avsluttet behandling, er opp til deg.

2. Godta avdelingens syn på dette med behovet for å vite at du ikke har gjenstander med deg til avdelingen som du kan benytte til selvskading. Av hensyn til medpasienter har jeg stor forståelse for avdelingens ønske om å holde slike gjenstander utenfor avdelingen.

3. Skrive deg ut fra avdelingen. Hvis de skulle gjøre alvor av å holde deg tilbake med tvang, så kan du påklage dette vedtaket til kontrollkommisjonen. Dersom du ikke er psykotisk, så er det begrenset hvor lenge de kan holde deg på tvang.

Slik jeg tolker den situasjonen du og avdelingen er i, så foregår en slags maktkamp - bare at du til syvende og sist ikke ønsker å være den sterkeste. Sannsynligvis ville du bli svært trist og fortvilet dersom avdelingen sa at du kunne gjøre akkurat som du selv ønsker.

Jeg har jo også stor forståelse for avdelingens behov for sikkerhet! Derfor finner jeg meg i det meste, men jeg vil likevel at de skal holde seg innenfor loven og fordi jeg i barndommen ble utsatt for mye tvang og misbruk så er dette et vanskelig område for meg. Forståelsen er der, men så blir jeg så redd og får så mye flashbacks at jeg friker totalt ut. Og det som har skjedd nå nylig har gjort alt veldig mye verre så det handler egentlig ikke om at jeg ikke ønsker å samarbeide, men om at jeg er livredd. Og de som forgrep seg på meg da jeg var liten fulgte selvsagt ikke loven og derfor er jeg veldig redd for lovbrudd. Derfor blir jeg veldig redd når avdelingen bare gjør som de vil uten å skrive gyldige vedtak osv.

Forslag nr. 1 prøver jeg å følge, men så får jeg panikk og prøver å stikke av og sånne ting og forslag nr. 2 kan jeg ikke helt godta, bortsett fra at jeg forstår deres behov for sikkerhet og prøver å holde det så godt som jeg kan, men noe klarer jeg bare ikke pga. alle de bildene som kommer opp i hodet mitt. Jeg har bearbeidet veldig lite så jeg sliter med en sterk PTSD. Det viser seg veldig tydelig nå....

Forslag nr. 3 har jeg forsåvidt gjort, men ble holdt tilbake på nødrett og da får jeg også veldig panikk for jeg liker jo å være her frivillig å slippe all tvangen.

Føler at det er en veldig håpløs situasjon jeg er i.... Jeg gjør mitt beste, men er så redd og fortvilet over alt nå. :-(

[Gjest lithium]

Spiller det noen rolle da? De gjør det for ditt eget beste. Synes du heller bør ha folus på å komme deg videre, enn å finne en mulighet til å ta rotta på de som er der for å hjelpe deg.

Om det spiller noen rolle?? Jeg vil si et klart JA! Nå skal jeg uttale meg på et generelt grunnlag. I forhold til dine problemstillinger khls, synes jeg mye av det Frosken sier her er fornuftig.

Det foregår faktisk mange overgrep og maktmisbruk innen psykiatrien. Noen ganger er det all mulig grunn til å reagere og ikke bare bøye hodet. Og det er også en realitet for en del at man faktisk blir dårligere av å være innlagt. Ikke bare pga institusjonaliseringen, men pga måten man blir behandlet på. Jeg vil ikke uttale meg om hva som riktig eller galt i din situasjon, khls. Slike ting er sjelden enkle og sjelden svart/hvitt.

Jeg snakker naturligvis ut fra egenerfaring. Jeg har ved flere anledninger nektet å bli innlagt i mitt distrikt etter et vanvittig opphold der tidligere, da må jeg slepes dit med med en tvangsparagraf. Men heldigvis har jeg andre rundt meg som er villige til å samarbeide med meg og finne andre løsninger. Å nekte innleggelse (der) er min måte å ta ansvar for meg selv og jeg tror det er noe av det khls prøver å si her.

Uansett ønsker jeg deg lykke til, khsl. Jeg håper du, sammen med andre, finner en løsning der du kan fortsette et liv utenfor som er verdt å leve, at du ikke lenger har behov for å prøve å ta livet ditt.

[frosken]

Jeg har jo også stor forståelse for avdelingens behov for sikkerhet! Derfor finner jeg meg i det meste, men jeg vil likevel at de skal holde seg innenfor loven og fordi jeg i barndommen ble utsatt for mye tvang og misbruk så er dette et vanskelig område for meg. Forståelsen er der, men så blir jeg så redd og får så mye flashbacks at jeg friker totalt ut. Og det som har skjedd nå nylig har gjort alt veldig mye verre så det handler egentlig ikke om at jeg ikke ønsker å samarbeide, men om at jeg er livredd. Og de som forgrep seg på meg da jeg var liten fulgte selvsagt ikke loven og derfor er jeg veldig redd for lovbrudd. Derfor blir jeg veldig redd når avdelingen bare gjør som de vil uten å skrive gyldige vedtak osv.

Forslag nr. 1 prøver jeg å følge, men så får jeg panikk og prøver å stikke av og sånne ting og forslag nr. 2 kan jeg ikke helt godta, bortsett fra at jeg forstår deres behov for sikkerhet og prøver å holde det så godt som jeg kan, men noe klarer jeg bare ikke pga. alle de bildene som kommer opp i hodet mitt. Jeg har bearbeidet veldig lite så jeg sliter med en sterk PTSD. Det viser seg veldig tydelig nå....

Forslag nr. 3 har jeg forsåvidt gjort, men ble holdt tilbake på nødrett og da får jeg også veldig panikk for jeg liker jo å være her frivillig å slippe all tvangen.

Føler at det er en veldig håpløs situasjon jeg er i.... Jeg gjør mitt beste, men er så redd og fortvilet over alt nå. :-(

Mht dette med lovbrudd, så mener jeg at nhd har redegjort for at så lenge du ikke er tvangsinnlagt, så kan avdelingen sette vilkår for innleggelsen av den typen de gjør for deg. Skriftlig vedtak er kun nødvendig dersom du er tvangsinnlagt.

Det er forskjell på å bli holdt tilbake på nødrett inntil situasjonen er mer avklaret og det å bli overført til tvangsparargraf.

Det er innenfor din mulighet å ta kontroll over det destruktive. Du har kontroll over ben og armer, og kan bestemme deg for å ville være i livet til du har gjennomført behandlingen. Slike valg kan imidlertid være vanskelige å ta.

Jeg mener at avdelingen roter til ansvarsforholdet mellom deg og dem ved at de gjennomfører kontroller i stedet for å finne en form for samarbeid hvor du bruker dine egne krefter på å beholde kontrollen. Dermed kan du fort få en form for illusjon om at destruktivet er ufarlig og at de tar ansvaret for den. Dette har mange før deg brent seg på.

[frosken]

Om det spiller noen rolle?? Jeg vil si et klart JA! Nå skal jeg uttale meg på et generelt grunnlag. I forhold til dine problemstillinger khls, synes jeg mye av det Frosken sier her er fornuftig.

Det foregår faktisk mange overgrep og maktmisbruk innen psykiatrien. Noen ganger er det all mulig grunn til å reagere og ikke bare bøye hodet. Og det er også en realitet for en del at man faktisk blir dårligere av å være innlagt. Ikke bare pga institusjonaliseringen, men pga måten man blir behandlet på. Jeg vil ikke uttale meg om hva som riktig eller galt i din situasjon, khls. Slike ting er sjelden enkle og sjelden svart/hvitt.

Jeg snakker naturligvis ut fra egenerfaring. Jeg har ved flere anledninger nektet å bli innlagt i mitt distrikt etter et vanvittig opphold der tidligere, da må jeg slepes dit med med en tvangsparagraf. Men heldigvis har jeg andre rundt meg som er villige til å samarbeide med meg og finne andre løsninger. Å nekte innleggelse (der) er min måte å ta ansvar for meg selv og jeg tror det er noe av det khls prøver å si her.

Uansett ønsker jeg deg lykke til, khsl. Jeg håper du, sammen med andre, finner en løsning der du kan fortsette et liv utenfor som er verdt å leve, at du ikke lenger har behov for å prøve å ta livet ditt.

Dette er jeg enig i.

Mitt svar er preget av måten jeg forstår akkurat denne situasjonen på - og som vanlig er jeg strengere enn de fleste...*s*

[Gjest *khls*]

Mht dette med lovbrudd, så mener jeg at nhd har redegjort for at så lenge du ikke er tvangsinnlagt, så kan avdelingen sette vilkår for innleggelsen av den typen de gjør for deg. Skriftlig vedtak er kun nødvendig dersom du er tvangsinnlagt.

Det er forskjell på å bli holdt tilbake på nødrett inntil situasjonen er mer avklaret og det å bli overført til tvangsparargraf.

Det er innenfor din mulighet å ta kontroll over det destruktive. Du har kontroll over ben og armer, og kan bestemme deg for å ville være i livet til du har gjennomført behandlingen. Slike valg kan imidlertid være vanskelige å ta.

Jeg mener at avdelingen roter til ansvarsforholdet mellom deg og dem ved at de gjennomfører kontroller i stedet for å finne en form for samarbeid hvor du bruker dine egne krefter på å beholde kontrollen. Dermed kan du fort få en form for illusjon om at destruktivet er ufarlig og at de tar ansvaret for den. Dette har mange før deg brent seg på.

Det er nettopp dette med tvang som er så vanskelig for jeg har skjønt at så lenge jeg er frivillig innlagt så har jeg "ingen" rettigheter, men jeg er jo ikke frivillig innlagt! Det er bare på papiret. Jeg har bedt flere ganger om å bli skrevet ut, men de holder meg tilbake uten å overføre meg til TPH og dermed fratar de meg de rettighetene jeg da ville hatt føler jeg.

[Gjest *khls*]

Om det spiller noen rolle?? Jeg vil si et klart JA! Nå skal jeg uttale meg på et generelt grunnlag. I forhold til dine problemstillinger khls, synes jeg mye av det Frosken sier her er fornuftig.

Det foregår faktisk mange overgrep og maktmisbruk innen psykiatrien. Noen ganger er det all mulig grunn til å reagere og ikke bare bøye hodet. Og det er også en realitet for en del at man faktisk blir dårligere av å være innlagt. Ikke bare pga institusjonaliseringen, men pga måten man blir behandlet på. Jeg vil ikke uttale meg om hva som riktig eller galt i din situasjon, khls. Slike ting er sjelden enkle og sjelden svart/hvitt.

Jeg snakker naturligvis ut fra egenerfaring. Jeg har ved flere anledninger nektet å bli innlagt i mitt distrikt etter et vanvittig opphold der tidligere, da må jeg slepes dit med med en tvangsparagraf. Men heldigvis har jeg andre rundt meg som er villige til å samarbeide med meg og finne andre løsninger. Å nekte innleggelse (der) er min måte å ta ansvar for meg selv og jeg tror det er noe av det khls prøver å si her.

Uansett ønsker jeg deg lykke til, khsl. Jeg håper du, sammen med andre, finner en løsning der du kan fortsette et liv utenfor som er verdt å leve, at du ikke lenger har behov for å prøve å ta livet ditt.

Takk!