Hvorfor meg??

[Gjest tilje]

Ja, hvorfor meg.. Trodde jeg hadde hatt nok..

Jeg har vokst opp som den yngste av 3 søsken. Min mor har alltid vært glad i flaska og tabletter. God og rusa var ho.. Ho godtok at min bror slo meg helseløs, så jeg knelte i gangen. Alltid var det min skyld. Alt det negative i livet hennes var min skyld. Min bror gjorde aldri noe galt.

Jeg fikk aldri sitte på et fang da jeg var trist og lei. Fikk aldri en go klem, aldri hørte jeg henne si at ho var glad i meg..

Jeg følte jeg var en byrde for henne..

Jeg ville ha en mamma..

Vi flyttet rundt omkring. Aldri viste jeg hvor lenge vi skulle bli, hvor reiste ferden videre?.. Og hvem er den nye mannen hennes?

Var så redd. I nytt hus. Ingen hjemme. Hvor var mamma. Ho bare forsvant. Hadde vel truffet en ny mann.. Kommer ho hjem i natt? Jeg satt alltid og speidet etter henne i vinduet.. Tårene presset på, men jeg kunne ikke gråte. Tenk om ho kom hjem og såg at jeg gråter?, Å nei, da fikk jeg sikkert en ny "fik" på kinnet. Jeg hadde ikke lov til å gråte.

Jeg var sulten. Ingen mat i kjøleskapet. Bare det grønne glassflaskene med brunt innholdt. Noen ganger fant jeg litt mat, og måtte skjære av mugget eller de uttørka kantene på pølse pålegget.

Jeg var trist, men ingen andre viste om hva som foregikk hjemme. Jeg satte på meg det harde og kalde skallet da jeg var ute blant folk. Ingen tok heller affære, da jeg havnet på legevakta med de skamslåtte armene mine. Jeg sa alltid at jeg hadde falt.. Det var det mamma sa jeg skulle si. Ho satt siden av meg. Jeg turde ikke noe annet enn å si det ho sa. Jeg ville ikke ha en ny "fik" på kinnet..

Jeg orket ikke mer. Jeg fullførte videregående og reiste. Begynte å jobbe, og jeg gjorde det faktisk bra i jobben. Steg i gradene. Jeg begynte å bli glad.

For en herlig følelse det var. Og men ikke minst, jeg var forelsket. Å, som det kriblet i magen min..

Jeg ble gravid, Jeg var så glad at jeg gråt av glede. Fødte en velskapt pike. Ho er fortsatt det vakreste som fins på denne jord. Jeg gjør alt jeg kan så ho ikke opplever det jeg har gjort.

Men kjærlighet gjør blind.. Jeg ville vel ikke se det. Samboeren min har et alkohol problem. Det går vel ca 4 liter øl dgl.

Jeg vil hjelp han, men han vil ikke ha min hjelp. Han ber meg flytte hver gang jeg nevner alkoholen..

Hvorfor såg jeg ikke dette da jeg gikk inn i dette forholdet?

Nå sitter jeg her tom, trist og har fått et problem selv, angst..

Hvorfor er ingen glad i meg?

Jeg orker så lite. Stenger meg inne. Jeg vil leve, men jeg vil bli glad.. Smilet er borte, humoren er dårlig..

Hvorfor meg?. Har ikke jeg fått nok?

Er det noe medisiner som kan hjelpe meg litt opp igjen? Så jeg får senket skuldrene og prøvd å komme meg litt ut?..

Mulig dette ble noe klisje.. Men gud så godt det var å få det ut..

[Gjest mamsemor]

Nå gråter jeg her tilje ...... fikk så lyst å komme til deg å gi deg en god varm klem, holde rundt deg og si at du og datteren din kan komme å bo hos oss ...... gi deg en styrkende hånd.

Tror du og datteren din har godt av å flytte for dere selv, han må ville ut av alkoholproblemet sitt selv før du kan hjelpe han. Tenk på datteren din, la henne slippe å oppleve det du opplevde som barn. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Å du verden, hvordan kan vi få hjulpet deg ....... har så lyst .......

[Gjest Hoggormen]

Kjære deg det var en veldig vond og sterk historie! Jeg skjønner at du har det vondt nå, når du igjen kommer borti alkoholproblemer og fullt forståelig vil skåne barnet ditt og deg selv. Kanskje er du og samboeren din glade i "deler" av hverandre, men jeg vil likevel gi deg det lettvinte rådet om å gå fra han. Jeg vil tro at det kanskje vekker vonde minner hos deg med en alkoholisert samboer også? Også er det jo barnets beste...

Selv om jeg ikke er psykiater, så tror jeg nok forandring vil hjelpe deg mer enn medisin her. Du reagerer normalt på vanskelige omstendigheter, og det kan være fryktelig vondt selv om det er aldri så normalt. Du kan nok ha nytte av å gå til psykolog. Fastlegen din kan henvise deg videre i systemet. Dessverre må du regne med ventetid, men hvis du har en dyktig fastlege så benytt deg av hn i påvente av psykologhjelp. Jeg tror nok du har mange tanker og minner du trenger å bearbeide, sortere.

Ingen fortjener å oppleve det du har vært igjennom. Verden er rett og slett jævlig urettferdig.

*sender deg en stor klem*

[løvinne71]

Huff så trist lesning!

Fikk helt vondt av å lese om barndommen din. Tenk at en mor kan oppføre seg slik mot et barn?

Det virker det helt ufattelig!

Synes det er beundringsverdig at du har klart å vokse opp til en reflektert og avsvarsfull kvinne og mor. Og at du vil gjøre alt for at barnet ditt skal få det du savnet.

Derfor tror jeg også at du innerst inne vet hva du bør gjøre i forhold til din samboer.

Du bør snarest mulig flytte for deg selv, og skape en trygg og stabil tilværelse for deg selv og din datter, der alkohol ikke er en del av hverdagen.

Det vil nok kreve mye av deg å forlate ham. Men i det lange løp er dette ingenting i forhold til hva det vil kreve å leve i et forhold med stadige skuffelser og usikkerhet, og følelsen av å bli valgt bort til fordel for alkohol.

Han er tydeligvis ikke innstillt på hjelp Og da sitter du igjen med valget mellom å akseptere situasjonen og leve med det, eller ta affære selv.

Din datter fortjener en bedre tilværelse enn en far som stadig er full, og en mor som stadig er trist og deprimert!

Og ikke minst fortjener du en bedre tilværelse enn å måtte innrette livet ditt etter hans alkohol misbruk!

Du har tydeligvis vært ute i hardt vær før, og kommet deg igjennom det! Så jeg tror ganske sikkert du klarer dette også!

Ønsker deg alt godt!

[Gjest Valnøtt]

Først - noen er glade i deg. At de ikke får til livet sitt er ikke et tegn på at de ikke er glade i deg. At andre gjør noe mot seg selv - alkoholisme feks - er ikke noe som er gjort mot deg eller på tross av følelsene for deg.

Det er et isolert problem. Kjærligheten til deg er der likevel den.

Også har du ungen din - hun er ikke glad i deg - hun elsker og forguder deg og kommer til å gjøre det ganske lenge før sånne små har en slem evne til å finne en partner å forgude isteden.

Men du har noen rundt deg - så må du også være glad i deg selv og unne deg å få det bedre. Kanskje ved å ikke bo med en alkoholiker feks.

Opp med hodet - man kan reise seg igjen fra det merkeligste og hardeste. Du har sett tøffe tak før. Du vil se de igjen. Men de går over, og du klarer deg :-)