Forfenglighet og psykisk lidelse

[tjohei]

Hvordan greier dere å være forfengelig når dere sliter psykisk? Hvordan holder dere motivasjonen oppe? Hvorfor bry seg om utseende når ingen bryr seg?

[Gjest J31!]

Mennesker rundt meg som jeg er glad i, særlig barna mine, og håpet om bedring holder meg oppe.

Jeg har ikke noe annet valg enn at jeg må være sosial - uansett om jeg vil/orker eller ikke, fordi jeg har barn og jobb. Hvis jeg ikke ordner meg og går ut ustelt, føler jeg meg ti ganger verre. Det hjelper på selvfølelsen å stelle seg.

Er min erfaring - hvis jeg forsto spm ditt riktig.

[Montmartre]

Mennesker rundt meg som jeg er glad i, særlig barna mine, og håpet om bedring holder meg oppe.

Jeg har ikke noe annet valg enn at jeg må være sosial - uansett om jeg vil/orker eller ikke, fordi jeg har barn og jobb. Hvis jeg ikke ordner meg og går ut ustelt, føler jeg meg ti ganger verre. Det hjelper på selvfølelsen å stelle seg.

Er min erfaring - hvis jeg forsto spm ditt riktig.

Å ha rent hår betyr mye synes jeg. Hvis det er problemet og du ikke orker tanken på å hoppe i dusjen, kan det være en ide å psyke seg opp noen timer i forveien. Tenk på hvor deilig det er med det varme vannet, hvor godt sjampoen lukter osv. Litt eyeliner og mascara kan gjøre susen. Vekk med slaskete treningsbukser! Ta på noe som du i forveien vet at du kler.

Man blir ikke akkurat oppløftet av å være sjuskete. Det gjør noe med psyken å stelle seg, og det i positiv retning.

Hilsen en som også vet hvordan det føles.

[Gjest Grågrønn]

Det spørs hva du mener med forfengelig?

Jeg tror vi er ulike der, vi mennesker om vi sliter eller ikke.

Selv kan jeg være ganske så forfengelig i perioder, og så har jeg perioder der jeg ikke bryr meg så mye. Men jeg er jo alltid ren og ordentlig i tøyet liksom.

Mascara og deodorant bruker jeg alltid.

Ja...det varierer. Når jeg har vært skikkelig dårlig, har jeg liksom hatt det, at jeg sminker meg og forsøker å se bra ut sånn sett. Andre ganger har jeg ikke brydd meg og tatt på meg lusekofta og varme klær.

Det er sjelden jeg klipper håret, mest fordi det er så dyrt. En 3/4 ganger i året.

Ja....så, jeg varierer litt i hvor forfengelig jeg er.

Men jeg må si at jeg er biltt mindre forfengelig med tiden, det er liksom andre ting som er minst like viktig! Et vinnende vesen og det å være "ekte", det kommer man langt med. Har man et normalt utseende, så teller det jo mer hvem man er som person synes jeg.

Ofte bare dusjer jeg og tar på meg mascara og setter håret opp i en topp eller strikk, så er jeg ute av huset. Går helt fint det. Tidligere var jeg avhengig av et panser av dekke i ansiktet, det er egentlig ikke så pent det heller, det naturlige er jo ganske pent synes jeg...:-)

[Gjest D*lilith]

Jeg bryr meg ikke om utseende,kan huske for flere år tilbake,da bare måtte jeg sminke meg og dusje vær dag,da følte jeg meg vel,nå hjelper det ikke lenger.

Sminket meg og pyntet meg på sønnen min sin konfirmasjon,da sa barna "så fin du er mamma". Var litt gøy å høre det da.

[Gjest vingla]

jeg har og perioder der jeg ordner meg veldig,kjøper inn masse klær og i alle mulige farger og mønster,og perioder der jeg bare vil gå i joggebukser og helt uten sminke.mange ganger når jeg kjenner meg dårlig tenker jeg at jeg må pynte meg og ta fargerike klær på meg.alle sier jo,du må ikke bare gå i grått og sort.men straks jeg får på meg de fargerike klærne blir jeg da kvalm av meg selv.føler alle ser på meg.at jeg ikke lengre kan være meg selv og at alle gjennomskuer at jeg egentlig er en annen person enn den jeg utgir meg for..

[Gjest black is back...for some]

jeg har og perioder der jeg ordner meg veldig,kjøper inn masse klær og i alle mulige farger og mønster,og perioder der jeg bare vil gå i joggebukser og helt uten sminke.mange ganger når jeg kjenner meg dårlig tenker jeg at jeg må pynte meg og ta fargerike klær på meg.alle sier jo,du må ikke bare gå i grått og sort.men straks jeg får på meg de fargerike klærne blir jeg da kvalm av meg selv.føler alle ser på meg.at jeg ikke lengre kan være meg selv og at alle gjennomskuer at jeg egentlig er en annen person enn den jeg utgir meg for..

føler mye av det samme selv...nå er jeg ikke deprimert lenger,men folk rundt får vel bare innse at ikke alle liker det samme.føler meg best i mørke klær,usminket...men ren og pen:) selv på mitt verste,gikk det ikke utover hygiene,sånn at det er sagt.men nå når jeg er relativt "frisk",ser jeg at det er tull å bruke sminke og klær man ikke liker

[Arden]

Jeg vil skjule for omverdenen at jeg sliter, så det blir nesten som en besettelse for meg å sminke meg og se bra ut. Men - når jeg ser meg selv i speilet, så ser jeg ikke like bra ut som før. Gladheten og smilet er borte, bekymringsrynkene mange flere, kroppen er dvaskere og øyelokkene henger.. :-(

[mariex]

jeg har og perioder der jeg ordner meg veldig,kjøper inn masse klær og i alle mulige farger og mønster,og perioder der jeg bare vil gå i joggebukser og helt uten sminke.mange ganger når jeg kjenner meg dårlig tenker jeg at jeg må pynte meg og ta fargerike klær på meg.alle sier jo,du må ikke bare gå i grått og sort.men straks jeg får på meg de fargerike klærne blir jeg da kvalm av meg selv.føler alle ser på meg.at jeg ikke lengre kan være meg selv og at alle gjennomskuer at jeg egentlig er en annen person enn den jeg utgir meg for..

Hei vingla.

Ditt innlegg kunne like godt vært skrevet av meg. Du beskriver på en prikk hvordan jeg føler.

Noen ganger vil jeg være fargerik, men når det kommer til stykke, tør jeg ikke likevel. Er redd folk skal se rart på meg, og komme med spørsmål og kommentarer om utseende mitt.

Så det blir til at jeg bruker nøytrale klær, så jeg forsvinner i mengden.

Samtidig syns jeg at jeg er feig som ikke kan kle meg som jeg vil på grunn av andre mennesker. Jeg skulle jo bare gitt blaffen, men tør ikke.

Det er ikke godt å ha det slik.

Med vennlig hilsen

[tjohei]

Hei vingla.

Ditt innlegg kunne like godt vært skrevet av meg. Du beskriver på en prikk hvordan jeg føler.

Noen ganger vil jeg være fargerik, men når det kommer til stykke, tør jeg ikke likevel. Er redd folk skal se rart på meg, og komme med spørsmål og kommentarer om utseende mitt.

Så det blir til at jeg bruker nøytrale klær, så jeg forsvinner i mengden.

Samtidig syns jeg at jeg er feig som ikke kan kle meg som jeg vil på grunn av andre mennesker. Jeg skulle jo bare gitt blaffen, men tør ikke.

Det er ikke godt å ha det slik.

Med vennlig hilsen

Kan det være paranoide tanker? Vi lever jo i janteland.

[mariex]

Kan det være paranoide tanker? Vi lever jo i janteland.

Tror ikke det er paranoia, det er vel heller at jeg er litt spaltet i personligheten.

[Gjest vingla]

Hei vingla.

Ditt innlegg kunne like godt vært skrevet av meg. Du beskriver på en prikk hvordan jeg føler.

Noen ganger vil jeg være fargerik, men når det kommer til stykke, tør jeg ikke likevel. Er redd folk skal se rart på meg, og komme med spørsmål og kommentarer om utseende mitt.

Så det blir til at jeg bruker nøytrale klær, så jeg forsvinner i mengden.

Samtidig syns jeg at jeg er feig som ikke kan kle meg som jeg vil på grunn av andre mennesker. Jeg skulle jo bare gitt blaffen, men tør ikke.

Det er ikke godt å ha det slik.

Med vennlig hilsen

det er godt å vite at vi er flere som tenker sånn iallefall..

jeg har nok også litt splittet personlighet..når det gjelder de fleste ting egentlig.

[mariex]

det er godt å vite at vi er flere som tenker sånn iallefall..

jeg har nok også litt splittet personlighet..når det gjelder de fleste ting egentlig.

Samme her. Det er ikke lett å ta avgjørelser når man liksom har to personligheter som begge vil bestemme.

Vi må vel bare leve med det, men det er ganske slitsomt. :/