Tap av tidsfølelse

[Melba1365380968]

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg er veldig fortvilet over min egen situasjon, fordi hverken jeg eller min psykolog vet hvordan jeg kan hjelpe meg selv til å komme over en tilstand av nesten konstant tidstap.

Jeg lider av alvorlig ptsd med dissosiative tilleggssymptomer etter en forferdelig hendelse hvor jeg opplevde å være i overhengende livsfare i lang tid.

Jeg sliter veldig med tap av tidsfølelse. Dette gjør at jeg på en måte mister min forhistorie, fordi den ikke henger sammen, og dermed ikke henger sammen med meg. Det er vanskelig å beskrive dette, men rent praktisk går det ut på at jeg ikke "eier" min egen fortid, hverken den som er relatert til mine traumer eller det som har skjedd etterpå. Det føles rett og slett som jeg ikke er forankret i tid eller i meg selv.

For eksempel så vet jeg veldig godt at jeg var på konkrete steder i sommer, både i arbeid og på ferie, men det kjennes ikke ut som det var meg som var der, jeg bare har minnene.

Jeg jobber nå 100% igjen etter å ha vært sykemeldt lenge pga store psykiske problemer etter traumene. Det er veldig vanskelig å være i jobb når jeg ikke har noen tidsfølelse, spesielt siden jeg er på et tidsbegrenset prosjekt, og må prioritere tiden og arbeidsoppgavene knallhardt.

Er det noen andre som har erfaring med dette, og som kan tipse meg om riktig retning å gå? Jeg går til psykolog som er spesialist på traumebehandling hver uke, men jeg tar ingen medisiner. Som sagt så vet ikke psykologen min hva h*n kan gjøre for å hjelpe meg med dette problemet...

[Gjest xbellax]

Hvordan takler du dissosieringen din; lar du den komme altså "angriper" den deg uten at du kjenner noen forvarsel eller kjenner du den snikende? Har du brukt kognetiv terapi på den? Kartlegging og oversiktlighet, på lik linje med hvordan man går til motangrep på panikkangst, kan i noen tilfeller gi deg gode verktøy å jobbe med videre.

Du skriver om traume du har opplevd og både du og din behandler vet at dissosiering har en tendens til å opptre i slike tilfeller, hvor langt er bearbeidngen kommet? Er det perioder du kjenner på mer dissosiering eller skjer dette uavhengig av terapi og ytre omstendigheter?

Ved dissosiering vandrer hodet av sted mens man fysisk er tilstede i kroppen, har du forsøkt kroppsorientert terapi sammen med vanlig samtaleterapi? Psykomotorisk fysioterapi, feks, er en langt mer dyptgripende og helhetlig behandling enn den mer "vanlige" fysioterapien de fleste kjenner til. Et annet forslag er Rosenmetoden som er en myk, respektfull kroppsberøring med mål som avslapping, kroppsbevissthet, selvinnsikt, og økt oppmerksomhet. Det jeg tenker er at samtaleterapi, i ditt tilfelle, faktisk ikke er godt nok, vanlig terapi gjør at man svever litt og jobber veldig med hodet, du må dra med deg kroppen,"synke ned" i kroppen og lære mer om hvordan du øker din kroppsbevissthet.

...bare noen tanker en sen søndagskveld.