NHD: Samtale med psykisk syk kamerat

[Gjest Venninnen]

Hei,

Jeg har en kamerat som er på psykiatrisk avd. Han har vært gjennom en ganske dramatisk periode (kort fortalt var han for første gang i sitt liv psykotisk og ble tvangsinnlagt). Han har ingen tidligere erfaring med psykiatrien.

Nå er det mulig å ha en rimelig "normal" samtale med ham om hans situasjon, men han nevner iblant ting som tyder på at det fremdeles er et par vrangforestillinger inni bildet... Blant annet hevdet han i dag at de ansatte hadde forsøkt å forgifte han for noen dager siden. (PS Han mente at dette ikke var tilfelle _nå_, men at det _hadde_ vært det).

Det jeg lurer på er hva jeg kan gjøre for å hjelpe ham. Har det noen hensikt å realitetsorientere han, eller skal jeg bare ti stille? Burde jeg snakke helt som jeg pleier til han uten å "ta hensyn" til at han har vært psykotisk eller skal jeg veie ordene mine i tilfelle det kan trigge ham inn i en psykotisk tilstand igjen?

I dag kunne vi spøke og ha litt humor midt i alt alvoret, og det tror jeg han likte. Men samtidig følte jeg hele tiden på at jeg ikke måtte si noe som kunne trigge ham tilbake til den tilstanden han var i for noen dager siden (da kjente han ikke engang familien igjen og oppførte seg truende mot personalet der).

En annen ting; han fortalte meg at han har mange tanker/fantasier om at han ønsker å "skremme" mennesker, at han liker tanken av at noen skal bli redd for ham. Når det er sagt - han har ALDRI oppført seg truende eller skremmende mot noen mennesker tidligere, dette er aller første gangen han "utagerer" på den måten. Da tenker jeg: hvis han har slike tanker og fantasier, men ikke gjør noe i praksis, er ikke dét noe som også "friske" mennesker kan ha? Han er nemlig en veldig spesiell person i utgangspunktet og har alltid vært original/kreativ - kan det være at dette rett og slett er personligheten hans og at han kan være slik uten at det skal kalles psyk?

Jeg ser at dette ble fryktelig rotete, men jeg er litt sliten i hodet. Jeg antar at det jeg lurer mest på er hvordan jeg skal forholde meg og snakke til ham på best mulig måte. Skal jeg sympatisere med ham når han sier "jeg vil ut herifra - jeg trenger ikke å være her", "jeg må ut innen noen dager, ellers klikker det for meg", eller skal jeg si ham i mot "dette er til ditt eget beste". Skal jeg ha fokus på hva han har å se frem til i stedet for det han går gjennom nå, eller kan det bli en stressfaktor for ham å tenke på hverdagen som venter ham utenfor?

Han tok selv initiativ til å snakke om fremtiden i dag og ønsket at jeg hjalp ham med forskjellige praktiske ting (som jeg selvfølgelig vil hjelpe ham med - med glede!), men jeg ble usikker på om jeg heller burde snakke med ham om det han går gjennom nå og fokusere på at han må ta i mot behandling for å bli bedre osv.

Å, jeg er så usikker og ønsker å være til støtte og hjelp for ham.

Har du eller andre noen råd? Hva som helst?

Jeg kan skrive mer utfyllende dersom noe er uklart her, bare spør meg.

Håper å høre fra noen av dere.

Mvh

[Gjest vært i hans sko]

Syns ikke du skal være redd for å si noe feil eller veie ordene dine. Prøv å vær deg selv og det gjør ikke noe om du stiller spørsmålstegn ved det du oppfatter som vrangforestillinger så lenge han er på vei ut av psykosen. Det kan ta litt tid før han blir som før igjen. Det som var virkelig for han da han var på det sykeste kan det ta litt tid før han forstår er et produkt av sykdommen. Å være psykotisk er som å ha et mareritt i våken tilstand, når en "våkner opp" av psykosen og begynner å friskne til så må en på en måte forholde seg til alt som en husker en tenkte under psykosen og prøve å finne tilbake til det som er fakta og det som en selv har funnet på. Det kan føles litt vondt og ekkelt når en finner ut at det en trodde var på en bestemt måte bare er tull, men det hjelper ikke at andre rundt jatter med for da vil en kanskje bli ytterligere forvirret over hva som er virkelig og hva som ikke er det. Når det er sagt så syns jeg man aldri skal diskutere med en psykotisk person da de kan bli agressive. Siden din venn trolig er medisinert, på bedringens vei og i trygge hender så syns jeg du ikke trenger å ta så spesielle hensyn. En som har vært psykotisk trenger litt ro og lite inntrykk, men må jo også tilvennes livet utenfor sykehuset. Han skal sikkert ha noen permisjoner framover og da kan du jo støtte han. Syns det er helt fint å oppmuntre han til å ta i mot den hjelpa han kan få, selv om det ikke bare er stas å bo på sykehus.

[Gjest trallaaltudellidu]

Bare snakk vanlig med ham, som med en venn. Føl deg litt fram og se hva han vil snakke om. Snakk gjerne om helt vanlige ting, som ikke har med sykdom å gjøre også.

Ikke tenk så mye på å realitetsorientere. Hvis du direkte motsier ham, kan det være han heller finner argumenter for at han likevel har rett. Du kan si hva DU tror, men ikke uttrykke det som en absolutt sannhet. Eller gå bak det han sier, og fokuser på at det må være skremmende å tenke at andre vil forgifte en, fokus på følelsen det gir, frykt