Småbarn og angst for døden

[Gjest Mor til en jente]

Har en datter på snart ni år. Av og til kan hun bli redd ved tanken på død. Hendelsen kan skje feks når hun har lagt seg for kvelden, og får tid til å tenke alene. Hun kan da plutselig rope på oss foreldre og si "jeg vet ikke hva som skjer med meg". Vi prøver da å få ut av henne hva som plager henne. Hun sier hun er redd for å dø og bli syk. Vi prøver å trøste så godt vi kan og forklare henne på en skånsom måte at hun ikke skal være redd og at det er flott at hun forteller dette til oss.

Har hun angst eller er dette normalt ? Bør vi gjøre noe i forhold til dette. Ellers er hun en frisk og rask jente, som er svært aktiv i hverdagen. Hun har sterk vilje og er bestemt på mange områder.

Dette skjer ikke ofte, men hun sier hun tenker av og til på at hun er redd for å miste foreldre og at hun selv skal bli syk å dø.

[laban]

Jeg oppfatter sånt som naturlig og helt normalt, så lenge det ikke skjer så ofte at det går ut over hverdagslivet eller nattesøvnen (utover en gang iblant).

Det er jo på mange måter et modenhetstegn - de har innsett at ingen er udødelige og at det faktisk _kan_ skje ting med både dem selv og dem de har rundt seg.

Jeg lyver eller garanterer aldri noe, men forsøker å roe stemningen uten å feie emnet helt bort. Snakker f.eks. om hvor sjeldent det er at store barn plutselig dør i løpet av natten uten forvarsel (hvis det er det som er tema), og om hvor heldige vi er som bor i et land der de aller fleste får et langt liv så lenge de tar alminnelige forholdsregler, f.eks. i trafikken .

På den annen side vil jeg ikke ha havet, døden og kjærligheten som noe fast samtaleemne hver bidige kveld for å utsette leggetiden (kjenner meg selv litt for godt igjen der). Så jeg forsøker å ta spørsmålene alvorlig uten å la meg rive med - omtrent som hvis de stiller andre, mer faktaorienterte spørsmål.

[Gjest ooooooo]

Høres normalt ut i mine ører. Barn som er 9 år skjønner jo at de skal dø en gang og at foreldrene kommer til å dø også. Tror det er en naturlig prosess å gå igjennom dette, ikke lett å godta at vi skal dø. I tillegg kan det virke skremmende, kanskje derfor enkelte "tyr til" religion og trøster seg med at vi lever etter døden også?

[Gjest GA]

Sønnen min som nå er 9 har hatt noen episoder siden han var ca 6. Han har da grått og vært redd for hva som kommer til å skje med kroppen hans etter at han er død som han sier.

Det hjelper å snakke sammen og lese bøker, og å få vite at alle mennesker tenker på sånt av og til. Det hjelper også å få ligge litt i mammas seng :-)

Nå er det nesten et år siden forrige gang han hadde disse tankene tror jeg.