Å være redd terapeuter

[Gjest hva går av meg]

Når en har vært utsatt for overgrep fra autoriteter som har vart i tid, er det da naturlig å være redd for den nåværende terapeuten, at hn også skal skade deg? Jeg er, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Har noen noe klokt å si til meg. Var ikke så redd før ferien som nå, men etter lengre fravær, har redselen steget flere hakk. Snart ingen jeg ikke er redd for og nå er jeg helt fortvila. Noen med råd, innspill, erfaringer som kan hjelpe meg avgårde til neste time?

[Gjest alfreda]

Hvis det var en mannlig overgriper ville jeg bedt om en kvinnelig. Og ja, dette høres helt naturlig ut.

[rose23]

Hores naturlig ut ja. Jeg var veldig nervos da jeg begynte med min psykolog, men det gikk over. Bare sunt aa gaa til en mannelig terapeut naar det er det man er redd for. Sannsynligheten er veldig stor for at du vil finne ut at han ikke er s[ farlig likevel. Ikke minst er det viktig aa vere aapen om problemstillingen.

[skal]

Tror ikke det er så uvanlig, iallfall sier psykologen min det. Har slitt med det, og det kommer tilbake i perioder. Min erfaring er at det hjelper å sette ord på det. Både til (og med) terapauten og med andre.

Da får jeg litt motvekt til angsten på en måte.

Lykke til!

[Skyer]

Det viktigste er at du iallefall kommer deg til denne timen, og at du tar opp problemet med behandleren.

Kanskje kan dere bruke akkurat det terapeutisk, og komme inn i en prosess som kan snu sirkelen, sånn at du ikke lenger bare blir reddere og reddere, men etterhvert tryggere.

For å gjøre det man er redd for må man være modig....Bestem deg for å gå, fordi det vil hjelpe deg. Finn fram styrken din og motet som du garantert har i deg , og bare gå... det klarer du. Lykke til.:-)

[tjohei]

Ta med dette innlegget til terapeuten og fortell deg som det er.

[Gjest Magna]

Hvis det var en mannlig overgriper ville jeg bedt om en kvinnelig. Og ja, dette høres helt naturlig ut.

Jeg var livredd husker jeg. Dette fordi jeg var redd damer. "Psykologen skreik til meg og hadde en fæl stemme."

Jeg forsto og hun forsto at det var min mor jeg så i henne. Hun skreik slett ikke. I tillegg synes jeg hun var stygg. Noe hun slett ikke er. Jeg skammet meg fælt over dette. Det gikk over ettersom jeg ble bedre.

Det med overføring er ikke noe ukjent fenomen i psykiatrien.