Gode erfaringer med åpenhet om psykisk sykdom?

[skal]

Har kommet frem en del i det siste om psykisk sykdom som lavstatus og stigmatiserende.

Jeg må si at jeg har opplevd lite av dette. Men noen få (u)hederlige unntak har jeg stortsett blitt møtt med respekt når jeg har vært åpen - i helsevesen, arbeidsliv, blant venner og familie. Til og med nav om man ser bort i fra nåværende (forhåpentligvis snart ex) saksbehandler.

I starten var jeg veldig sårbar på dette. Kombinasjonen av skam og vanskeligheter med å sette grenser når noen spurte gjorde at jeg noen ganger sa mer enn jeg ønsket, og angret etterpå.

Men erfaringen var at det ble tatt veldig godt imot, noe som har gjort at jeg har hatt flere tankerunder på hva jeg synes er ok å si og hva jeg ikke vil si. Det har vært viktig, spesiellt på arbeidsplassen, å fortelle for å ikke skjule og for å forklare, ikke for å få sympati.

Jeg opplever sjef og arbeidskollegaer som er oppriktig interessert og som er støttende. De aller fleste vet at jeg sliter med angst og depresjoner og har gjort det lenge. De jeg jobber tett med vet og om ptsd og de som spør får vite hvorfor selvom jeg ikke liker at folk vet det.

Men jeg har erfart at kostnaden ved å ikke si det er større. Det gjelder vel og merke de jeg har et godt forhold til. Mennesker jeg ikke liker får vite så lite som jeg klarer.

Støtten har betydd mye, og jeg har opplevd å ikke være alene. Jeg har både venner og kollegaer som har og har hatt psykdom i mange ulike former og alvorlighetsgrader. Og som har kreft eller reumatisme. Og jeg opplever ikke en stor forskjell.

Så det som i starten var en ufrivillig åpenhet bygget på grenseløshet har vist seg å være en god hjelp etterhvert.

Er det flere der ute med gode erfaringer rundt åpenhet?

[Skyer]

Takk for et flott innlegg, det var godt å lese.

Jeg har slitt mye med angst og tvangsproblematikk, og snakket ikke om dette med noen utover terapeut og lege veldig lenge. Derimot var jeg veldig redd for å bli "avslørt"..at de skulle se angsten liksom.

Med tiden har jeg blitt litt tryggere på meg selv, og har åpnet meg noe i fht noen kollegaer og venner. Ikke mange, kun noen få.

Det jeg har opplevd når jeg har snakket om det er åpenhet, forståelse og nyskjerrighet. Jeg har ikke opplevd at noen har trukket seg bort. Når jeg ikke forteller det til flere så handler det om meg selv, og ikke at jeg tror de ville reagere negativt. For det tror jeg ikke...

Det stemmer helt sikkert at mange opplever å bli stigmatisert både i fht arbeidsliv og på andre arenaer i livet, men det er også viktig å få fram at det finnes mange som opplever det motsatte, nemlig inkludering og forståelse....

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Veldig fint du har opplevd nettopp at åpenhet fører mye positivt med seg for din del. Av rådgiver i 2.linjetjenesten på NAV fikk jeg vite at det ikke var smart av meg om jeg sa noe om psykdom til potensielle arbeidsgivere. Da ville de ikke ha meg, mente hun. En persom med en psykdom kan lett bli kun definert som en "psyk person". En som vil bidra mindre til jobben enn andre og vil være mer usikkert kort å satse på mht redsel for sykefravær.

[skal]

Veldig fint du har opplevd nettopp at åpenhet fører mye positivt med seg for din del. Av rådgiver i 2.linjetjenesten på NAV fikk jeg vite at det ikke var smart av meg om jeg sa noe om psykdom til potensielle arbeidsgivere. Da ville de ikke ha meg, mente hun. En persom med en psykdom kan lett bli kun definert som en "psyk person". En som vil bidra mindre til jobben enn andre og vil være mer usikkert kort å satse på mht redsel for sykefravær.

Mm, ville nok heller ikke sagt noe til potensielle arbeidsgivere med mindre det var absolutt nødvendig. Men det ville jeg ikke gjort om jeg hadde kreft heller.

[skal]

Takk for et flott innlegg, det var godt å lese.

Jeg har slitt mye med angst og tvangsproblematikk, og snakket ikke om dette med noen utover terapeut og lege veldig lenge. Derimot var jeg veldig redd for å bli "avslørt"..at de skulle se angsten liksom.

Med tiden har jeg blitt litt tryggere på meg selv, og har åpnet meg noe i fht noen kollegaer og venner. Ikke mange, kun noen få.

Det jeg har opplevd når jeg har snakket om det er åpenhet, forståelse og nyskjerrighet. Jeg har ikke opplevd at noen har trukket seg bort. Når jeg ikke forteller det til flere så handler det om meg selv, og ikke at jeg tror de ville reagere negativt. For det tror jeg ikke...

Det stemmer helt sikkert at mange opplever å bli stigmatisert både i fht arbeidsliv og på andre arenaer i livet, men det er også viktig å få fram at det finnes mange som opplever det motsatte, nemlig inkludering og forståelse....

Godt å høre at du og har positive erfaringer. Jeg tviler heller ikke på at mange har dårlige erfaringer. Men hadde lyst å trekke frem de bra.

Tror det lett blir en dårlig sirkel der mange er redd for være åpen, og det at man skjuler gjør folk mistenksom, at det er noe å skjule. Og så er man igang.

[Gjest Valnøtt]

Jeg tror det varierer litt fra sykdom til sykdom. Angst, ptsd og sånt er nok lettere for folk å slappe av med enn feks schizofreni eller bipolar 2.

[Gjest dementia praecox]

Godt å høre at du og har positive erfaringer. Jeg tviler heller ikke på at mange har dårlige erfaringer. Men hadde lyst å trekke frem de bra.

Tror det lett blir en dårlig sirkel der mange er redd for være åpen, og det at man skjuler gjør folk mistenksom, at det er noe å skjule. Og så er man igang.

Jeg forteller at jeg har angst hvis noen spør hvorfor jeg ikke jobber. Er i realiteten schizofren. Men har inget ønske om å virke gal, eller utlevere meg selv. Angst er greit å nevne føler jeg, da er man på en måte ikke psyk på sinnet i samme grad som hvis man er psykotisk. Det er jo skambelagt, da det er sinnet som er sykt.

[skal]

Jeg tror det varierer litt fra sykdom til sykdom. Angst, ptsd og sånt er nok lettere for folk å slappe av med enn feks schizofreni eller bipolar 2.

Det har du nok rett i, men en av de som "kom ut av skapet" på jobb har bipolar 2, det har og blitt tatt veldig godt imot. Har og en pensjonert kollega med schizofreni som alltid har vært åpen om dette.

Felles for de begge er at de har god kontroll på sykdommene. Det spiller nok en viktig rolle i at de har blitt såpass godt møtt. Det er imponerende å se mennesker ta ansvar for både seg selv og mennesker rundt på den måten de gjør.

Så det er håp!

[skal]

Jeg forteller at jeg har angst hvis noen spør hvorfor jeg ikke jobber. Er i realiteten schizofren. Men har inget ønske om å virke gal, eller utlevere meg selv. Angst er greit å nevne føler jeg, da er man på en måte ikke psyk på sinnet i samme grad som hvis man er psykotisk. Det er jo skambelagt, da det er sinnet som er sykt.

Trist at det skal være sånn!

[hu']

Jeg er en kvinne som er bipolar og som også har hatt kreft. Jeg har derfor gjort meg noen tanker om hvordan sykdommene blir omtalt og imøtekommet.

Den psykiske lidelsen har jeg hatt i en årrekke, og da jeg fikk kreft sa mange at det var "urettferdig" fordi jeg hadde så mye fra før, uten at det ble ytterligere utdypet. Jeg fikk masse oppmerksomhet og omsorg og folk virket oppriktig interressert.

Også i ettertid er det mye lettere å snakke om kreften og hvor tøfft det var og er. Jeg synes det er vanskeligere å snakke om psyken. Også andre oppfører seg slik. De spør hvordan det går med meg, om jeg er blitt frisk; og da mener de ikke psyken... Ofte er det litt rart, da jeg jo nå strever mer med psyken enn angsten for kreften.

Men til slutt vil jeg jo også si at det å få en kreftdiagnose er det tøffeste jeg har opplevd og det ryster meg fremdeles å tenke på det. Jeg har en tung psykiatrisk sykehistorie, men det er lettere å forholde meg til enn den jævlige kreften.