Pårørende til psykisk syk ungdom.

[Gjest -en følelsesmessig sliten mor-]

Hvordan kan man som pårørende best ta vare på seg selv og beskytte seg overfor en ungdom med personlighetsforstyrrelse? Jeg tenker da på min datters hyppige humørsvingninger, aggresjon og fysisk utagering, impulsivitet, manipulering og splitting, uærlighet, løgn m.m.Hun elsker og viser at hun er glad i meg, for så i neste øyeblikkprøve å lure og manipulere meg. Jeg avslører og konfronterer henne gang på gang, men det stopper ikke henne. Hun blir bare smartere og negativt sterkere... Jeg som er alene foreldre med dette, blir totalt utslitt av denne følelsesmessige berg og dalbanen. Jeg blir "filleristet" i sjelen. Jeg elsker min ungdom, men blir stadig skuffet og såret av en ungdom med minimal samvittighet. Hvordan hjelpe ungdommen min og hvordan hjelpe meg selv til et verdig liv? Har du noen konkrete råd og forslag, JHN? Kanskje jeg da kan se noen muligheter...

[frosken]

Du sier ikke noe om hvor gammel ungdommen er?

For ungdom under 18 så finnes det mulighet til å få hjelp til å være foreldre i en slik situasjon.

[Gjest emms]

Du sier ikke noe om hvor gammel ungdommen er?

For ungdom under 18 så finnes det mulighet til å få hjelp til å være foreldre i en slik situasjon.

Ungdommen er 15 år gammel.

[frosken]

Ungdommen er 15 år gammel.

I såfall bør bup og/eller barnevern kunne gi tilbud om oppfølgning av ungdommen samt veiledning av foreldre, slik at manipuleringen og annen grensetesting gir fornuftige reaksjoner.

Har du som foreldre blitt tilbudt veiledning?

[Gjest emms]

I såfall bør bup og/eller barnevern kunne gi tilbud om oppfølgning av ungdommen samt veiledning av foreldre, slik at manipuleringen og annen grensetesting gir fornuftige reaksjoner.

Har du som foreldre blitt tilbudt veiledning?

Ja, det har jeg. Jenta mi har vært i psykiatrien i en årrekke, uten at den negative utviklingen har endret seg.

Barnevernet har også vært inne med tiltak i forbindelse med atferden hennes.

Jeg fikk gode skussmål i rapport etter tiltak, men jenta mi forandrer seg bare litt, for så å gå tilbake til sin velkjente oppførsel. Altså...tiltakene hjelper bare i øyeblikket, til hun har fått lagt nye strategier, og hun er dessverre blitt negativt sterkere for hvert tiltak som er blitt satt inn.

Men nå er jeg så utrolig sliten. jeg har vært på møte i dag, og bestemt at jenta mi skal i fosterhjem. Det var snakk om forsterket fosterhjem, eller ungdomshjem.

Barevernet har vært og er en god støtte for meg, og vi har samarbeidet godt. Vi har ett mål, og det er å hjelpe jenta mi.

De var villige til å sette inn masse hjelpetiltak i hjemmet,, men jeg sa nei...At det nå er kommet så langt at jeg også må ha et liv. Men jeg har fryktelig dårlig samvittighet som pårørende. Jeg har kjempet for jenta mi i alle år, men nå er tida inne for å overlate henne til systemet. For jeg er utslitt.

...Så får jeg heller være en ekstra ressurs for henne på sidelinjen, og samle krefter til voksenlivet hennes.

Det at pårørende ikke orker mer, er noe som jeg aldri hører om, og jeg føler meg så alene om dette valget jeg har tatt. Men jeg ser ingen annen utvei, og tror og håper at valget i lengden vil lønne seg for både min datter og meg.

Finnes det noen som har gjort det samme som meg, mon tro?

Finnes det noen forening for pårørende o.l?

[frosken]

Ja, det har jeg. Jenta mi har vært i psykiatrien i en årrekke, uten at den negative utviklingen har endret seg.

Barnevernet har også vært inne med tiltak i forbindelse med atferden hennes.

Jeg fikk gode skussmål i rapport etter tiltak, men jenta mi forandrer seg bare litt, for så å gå tilbake til sin velkjente oppførsel. Altså...tiltakene hjelper bare i øyeblikket, til hun har fått lagt nye strategier, og hun er dessverre blitt negativt sterkere for hvert tiltak som er blitt satt inn.

Men nå er jeg så utrolig sliten. jeg har vært på møte i dag, og bestemt at jenta mi skal i fosterhjem. Det var snakk om forsterket fosterhjem, eller ungdomshjem.

Barevernet har vært og er en god støtte for meg, og vi har samarbeidet godt. Vi har ett mål, og det er å hjelpe jenta mi.

De var villige til å sette inn masse hjelpetiltak i hjemmet,, men jeg sa nei...At det nå er kommet så langt at jeg også må ha et liv. Men jeg har fryktelig dårlig samvittighet som pårørende. Jeg har kjempet for jenta mi i alle år, men nå er tida inne for å overlate henne til systemet. For jeg er utslitt.

...Så får jeg heller være en ekstra ressurs for henne på sidelinjen, og samle krefter til voksenlivet hennes.

Det at pårørende ikke orker mer, er noe som jeg aldri hører om, og jeg føler meg så alene om dette valget jeg har tatt. Men jeg ser ingen annen utvei, og tror og håper at valget i lengden vil lønne seg for både min datter og meg.

Finnes det noen som har gjort det samme som meg, mon tro?

Finnes det noen forening for pårørende o.l?

Det finnes en forening for påførende innen psykiatri, men det er kanskje ikke helt det du ønsker.

Jeg synes det er en voksen beslutning du har tatt. Dersom du er så sliten at det er umulig å ha nok overskudd til å takle dette, så er det bedre at noen som ikke er så emosjonelt berørt jobber med grensesetting og å lære henne andre strategier enn manipulering ol.

Ta godt vare på deg selv, og minn deg selv på at dette er noe du gjør for at både jenta di og du skal kunne få et ok liv.

[Gjest -en følelsesmessig sliten mor-]

Det finnes en forening for påførende innen psykiatri, men det er kanskje ikke helt det du ønsker.

Jeg synes det er en voksen beslutning du har tatt. Dersom du er så sliten at det er umulig å ha nok overskudd til å takle dette, så er det bedre at noen som ikke er så emosjonelt berørt jobber med grensesetting og å lære henne andre strategier enn manipulering ol.

Ta godt vare på deg selv, og minn deg selv på at dette er noe du gjør for at både jenta di og du skal kunne få et ok liv.

Takk.

Det var godt å høre. Ja, jeg må minne meg på at jeg gjør dette for begge. ..Jeg svikter jo egentlig ikke, selv om jeg føler det akkurat nå.

Forening for pårørende til psykisk syke, tror jeg kunne vært noe for meg. Skal søke etter det på nettet.

Takk skal du ha,

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk.

Det var godt å høre. Ja, jeg må minne meg på at jeg gjør dette for begge. ..Jeg svikter jo egentlig ikke, selv om jeg føler det akkurat nå.

Forening for pårørende til psykisk syke, tror jeg kunne vært noe for meg. Skal søke etter det på nettet.

Takk skal du ha,

http://www.lpp.no/