dø med verdighet?

[Gjest engelen sunniva]

hei. jeg har vært syk ganske lenge, føles ut som i 10 år men på papiret er det vel ikke så lenge men ca to år. Jeg har vel fått en diagnose bipolar affektiv lidelse . jeg tar ikke noen medesiner for det, for det vil jeg ikke ha.har brukt trilafon men ikke nå mer, tar litt ritalin noen ganger men glemmer det som oftes, så nå tar jeg ikke det heller.. liker egentlig å være litt deprimert for da planlegger jeg.. men nå er jeg i grunn ferdig med hele avskjeden til alle rundt meg. og det føles så utrolig deilig. jeg er så lettet over at det snart er over, for en gang skyld skal jeg bare tenke på meg selv. jeg kan ikke forstå at det kan være så ille og ønsker så sårt en beskjed om at det er greit. sliter med dårlig samvittighet ovenfor barna min og min mann, og resten av fam og venner. men det er jo ikke meninga at jeg skal leve livet mitt for andre? synes du det er rettferdig? jeg har lykkes med det jeg har gjenomført og er fornøyd med det livet jeg har levd. jeg er ferdig med dette livet og når jeg synes det er greit må det jo være greit for alle andre også, det er jo tross alt mitt liv. det er jo liksom så tabu og ta sitt eget liv, de somer glad i meg burde jo egentlig ønske det beste for meg, og ikke gi meg masse dårlig samvittighet, har funnet ut nå at det er jo rein egoisme at de vil beholde meg, jeg stinker jo på det meste.. men jeg er forsynt nå, vi møtes jo igjen en annet liv. det må jo vøre lov for første gang i mitt liv og tenke å meg selv. ikke sant? kan jeg ikke få lov og dø med verdigheten i behold? hilsen tara

[ariadne]

Hvilken historie vil du at barna dine skal fortelle om deg når du er borte? Du styrer selv denne historien.

"At mamma ble syk, var syk i to år, ville ikke ta medisin, tok så livet sitt slik at vi ble morløse?"

"Eller mamma ble syk, gjorde alt hun kunne, prøvde ut medisiner og støtteterapier slik at hun kunne fungere best mulig og være hos oss lengst mulig?"

Eller en helt annen historie. Tenk gjennom dette.

Håper du får det bedre! Nattaklem, nå legger jeg meg.

[Gjest imzedimze]

wow for all del, ødelegg livet til barna dine og gi de større risiko for selv å ende som selvmordere.......alt for å ikke ha i seg MEDISIN...det er jo det viktigste!! ?!

((((

skrekkelig!!!!

[Gjest Butterscoth]

Hvilken historie vil du at barna dine skal fortelle om deg når du er borte? Du styrer selv denne historien.

"At mamma ble syk, var syk i to år, ville ikke ta medisin, tok så livet sitt slik at vi ble morløse?"

"Eller mamma ble syk, gjorde alt hun kunne, prøvde ut medisiner og støtteterapier slik at hun kunne fungere best mulig og være hos oss lengst mulig?"

Eller en helt annen historie. Tenk gjennom dette.

Håper du får det bedre! Nattaklem, nå legger jeg meg.

Jeg håper du skriver for å få oppmerksomhet, og for at noen skal se at du sliter.

Du har barn, som du selv har satt til verden. Disse barna vil neppe bli kvitt deg, selvom de kanskje skulle ønske du ikke hadde vanskeligheter.

Jeg syns du ville være jævlig egoistisk om du avsluttet livet fordi du syntes livetl var lite verdt å leve. Jeg forstår at du ikke akkurat nå føler at barna dine gjør livet leveverdig, men jeg syns du skal ta et godt råd: "ikke ta livet ditt, du har noen å leve for, noen som syns du er bra nok, uansett om du føler deg no good".

Å ende livet sitt er et ekstremt tiltak. Det tiltaket kan jeg bare akseptere fra mennesker som ikke har et eneste menneske i livet sitt som bryr seg om, tenker på og prøver å bidra.

Du virker som et resurssterkt menneske. Ta tak i livet ditt og ikke etterlat barna dine med skyldfølelse. Voksenhet betyr blant annet at man ikke gjør ting som kan prege andre for resten av livet.

[Gjest Valnøtt]

Jo, du kan få dø med verdigheten i behold. Det skjer ikke om du tar livet av deg nå.

Noe så ynkelig som å stikke av uten å ha prøvd engang å ta vare på ungene dine - det blir ikke verre enn det.

Ta medisinene dine, prøve ut alle de medisinene du trenger å prøve ut til du finner rett kombinasjon for deg og få orden på ting. Glem alle planer, alt du skulle gjort osv - fokus ene og alene på å ta medisiner og bli bra. Fordi ungene dine har krav på dette fra deg. Ikke som noe stort du skal gi dem, men som et absolutt minimum.

[Lillemus]

Du liker å være deperimert!? Nekter å ta medisiner? Gir sykdommen deg oppmerksomhet du føler du ikke får ellers?

Men herregud - tenk på ungene dine da! Se litt lengre enn din egen nese - vil du at ungene dine skal vokse opp uten en mor? At de skal leve med at du tok livet av deg?

Nå får jeg lyst til å ta tak i deg, riste deg skikkelig og slenge deg inn til første og beste psykiater/psykolog og la deg bli der riktig lenge! Du har barn - du har faktisk ikke lov til å tenke på å ta ditt eget liv engang!

[ariadne]

Jeg håper du skriver for å få oppmerksomhet, og for at noen skal se at du sliter.

Du har barn, som du selv har satt til verden. Disse barna vil neppe bli kvitt deg, selvom de kanskje skulle ønske du ikke hadde vanskeligheter.

Jeg syns du ville være jævlig egoistisk om du avsluttet livet fordi du syntes livetl var lite verdt å leve. Jeg forstår at du ikke akkurat nå føler at barna dine gjør livet leveverdig, men jeg syns du skal ta et godt råd: "ikke ta livet ditt, du har noen å leve for, noen som syns du er bra nok, uansett om du føler deg no good".

Å ende livet sitt er et ekstremt tiltak. Det tiltaket kan jeg bare akseptere fra mennesker som ikke har et eneste menneske i livet sitt som bryr seg om, tenker på og prøver å bidra.

Du virker som et resurssterkt menneske. Ta tak i livet ditt og ikke etterlat barna dine med skyldfølelse. Voksenhet betyr blant annet at man ikke gjør ting som kan prege andre for resten av livet.

Denne var vel ment til den som la inn hovedinnlegget.

[Linnea78]

Det jeg syns er værst med slike innlegg er at en ikke altid får vite hvordan det gikk. Dersom Tara fant ut at hun ikke ville se barna sine vokse opp får vi ikke vite det. Får håpe at hun ikke tok selvmord, men oppsøker hjelp.

[Gjest efexorus]

Håper du ikke setter planene til verks. Jeg er enig med de andre at dette er en dårlig ide for å bruke et alt for dårlig ordvalg på en slik tragisk situasjon. Jeg har selv opplevd selvmord i familen og det er noe jeg absolutt ikke vil unvære noen. Jeg håper du forteller om disse tankene/planene til familie og din behandler. Livet er verdt å leve både for deg selv og for de rundt deg, det er aldri slik at det er det beste for familien din om du forlater dette livet. De vil aldri kunne se slik på det, likevel om det sikkert ser slik ut fra dine øyne. Men du må huske at du er syk, dine vurderinger av virkeligheten er ikke nødvendigvis korrekt, og i dette tilfellet tar du utvilsomt feil. Du skriver jo selv at du er deprimert, og har psykiske problemer og da erkjenner du jo innerst inne at det er noe feil med psyken din og må følgelig ta hensyn til dette når du tenker på så drastiske tanker som å avslutte livet ditt. Du vil ikke dø med verdighet, det finnes ikke noe slik, døden er forferdelig for de som mister noen uansett. Hvis du vil få verdighet tilbake i livet ditt derimot, må du søke hjelp, være ærlig og stole på andres oppfatninger av deg. Alle har mulighet til å få et bra liv, du har jo allerede stiftet familie og fått barn. Det er jo et bevis på at også DU kan ha et normalt liv. Jeg ber deg på det ytterste om å gå bort fra denne planen, men legg ikke skjul på det ovenfor mannen din og legen din. Som tidligere sagt, jeg har opplevd å miste noen i selvmord. Og du gjør virkelig ikke barna dine noen tjeneste. Gjør du det vil det prege dem igjennom hele livet. Sorgen over tapet og det store "hvorfor" spørsmålet går ikke over med tiden. Vet du hvor utrolig mange som har tenkt det samme som deg, men heldigvis blitt reddet i siste liten, blitt friskere og tenkt hva i all verden tenkte jeg på. Hvordan kunne jeg tenke noe slikt? Men det får du ikke muligheten til hvis du gjennomfører planen, man har kun et liv og man må gjøre det beste ut av det for seg selv og sine.

Mine beste ønsker for deg og din familie.

[hu']

Hvordan kan du mene at å ta selvmord er å dø med verdighet? Hvordan vet du at din familie ser på deg som en belasning de gjerne vil bli kvitt? Har du våget å spørre dem?

Har du virkelig prøvd å sette deg inn i hvordan dine barn vil føle det om du døde? Det regnes for det ultimate svik. Tenk deg at din mor gjorde det mot deg da du var barn. Barn som har opplevd selvmord av en av sine foreldre, har stor risiko for selv å ta livet sitt. Vil du virkelig påføre dem samme smerte som du selv opplever?

Hvorfor prøver du ikke å ta sykdommen på alvor og tar medisiner og teapi? Det virker som at du velger en feig strategi og rømmer fra problemene dine. Ville du unngått behandling om det var en annen sykdom du hadde? Du tar sikkert paracet mot hodepine?

Hva ønsker du deg av livet ditt hvis alternativet er å leve videre? Kan du fokusere på det og prøve å nærme deg det, istedefor å fokusere på døden?

Hvordan vet du sikkert at du virkelig vil dø? Jeg har selv vært suicidal i en lengre periode. Men så fikk jeg alvorlig kreft og det å leve var ikke noe jeg kunne velge selv. Da først skjønte jeg at jeg faktisk ville leve og det ønsket er jeg nå klar på, selv om jeg før ønsket meg en alvorlig sykdom å dø av, for da trodde jeg at det ville være mer verdig.

Det mest verdige valget og det det står mest respekt av, det er å velge livet!

[muskath]

Jeg synes faktisk at det er helt i orden å leve deler av livet sitt for andre, særlig når man har barn.

[Gjest Ble aldri en engel]

Skjønner deg godt jeg, har vært (er delvis) i samme situasjon selv. Når man lever år etter år og har så vondt at en ikke ser ende på noe er det ikke så rart at vi begynner å tenke sånn. Hadde vi hatt kreft og smerter i mange år så ville de fleste forstått hva det går ut på, men bipolare depresjonssmerter vet de fleste ikke hva er.

Kan fortelle deg ei historie. Var i samme situasjon for ei stund siden, har også barn og mann. Jeg tenkte at nå orker jeg ikke mere, har prøvd og prøvd og prød i mange år. Så jeg bestemte meg for å forlate livet. I siste øyeblikk "snakket" min avdøde farmor til meg. Hun fortalte at livet mitt på jorden var ikke ferdig enda, jeg hadde mye mere jeg skulle utrette før jeg kunne dø. Jeg ble funnet og våknet to dager etterpå på sykehuset mens farmor strøk meg over kinnet (var veldig syk da).

Nå når jeg er bedre gjør meg tanker om hvor farlig en depresjon egentlig kan være. Tanken blir snudd på hodet og det som for andre synes helt vanvittig blir den eneste synbare utveien.

MEN:: Ta kontakt med behandleren din, det finnes hjelp å få, det fikk jeg og nå angrer jeg ikke på at jeg valgte livet. Tenker med gru på om jeg virkelig hadde greid det og hvilken smerte barna og mannen min ville hatt i dag, foreldre og alle samme, huff og huff.

Det finnes faktisk hjelp å få, men du ser det ikke nå som du er så syk. Tving deg likevel til å ringe, oppsøk hjelp..NÅ!!

[frosken]

Dessverre så mener jeg at selvmord i en slik situasjon er ekstremt egoistisk.

[mariaflyfly]

''liker egentlig å være litt deprimert for da planlegger jeg.. men nå er jeg i grunn ferdig med hele avskjeden til alle rundt meg. og det føles så utrolig deilig. jeg er så lettet over at det snart er over, for en gang skyld skal jeg bare tenke på meg selv. jeg kan ikke forstå at det kan være så ille og ønsker så sårt en beskjed om at det er greit.''

Det er ikke greit. Jeg tror de færreste vil synes dette er greit.

''sliter med dårlig samvittighet ovenfor barna min og min mann, og resten av fam og venner.''

Det burde du. Du framstår som fryktelig egoistisk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"men det er jo ikke meninga at jeg skal leve livet mitt for andre? synes du det er rettferdig?"

S: Du har satt barn til verden. Det ansvaret kan du aldri løpe fra. Du høres utrolig selvsentrert og umoden ut.

[Gjest Grønn iris]

Å ta selvmord har ingenting med å dø med verdighet å gjøre.

Hvilke garantier har du for at dere skal møtes i at annet liv? Du er feig og vil flykte. Ikke begrunn disse tankene på annen måte.

Søk hjelp før det er for sent. Selvmord er ingen lek.

[Gjest annet nick]

''men det er jo ikke meninga at jeg skal leve livet mitt for andre?''

Jo, når du har satt barn til verden har du det fulle og hele ansvaret for dem, og da er det ikke noen vei tilbake. Du kan ikke forlate dem sånn, det vil de aldri forstå eller tigi.

Du får holde ut smerten til de er voksne i det minste. Det blir lettere hvis du gir medisinene en sjanse.

[Gjest Ble aldri en engel]

"men det er jo ikke meninga at jeg skal leve livet mitt for andre? synes du det er rettferdig?"

S: Du har satt barn til verden. Det ansvaret kan du aldri løpe fra. Du høres utrolig selvsentrert og umoden ut.

Er ikke det et tegn på depresjon da? Jeg var utrolig selvsentrert og egoistisk da jeg var nede i dypet ihvertfall. Ser det nå når jeg endelig svømmer over vannet :-).

[Gjest papez]

Hei "sunniva/tara"

Merker jeg er "tom" for ord akkurat nå, men ønsker likevel å vise at jeg "bryr meg".

Skjønner at du har det vanskelig nå, men jeg håper du velger livet, og med det barna dine.

Du skriver: "det må jo vøre lov for første gang i mitt liv og tenke å meg selv."

Hva om du prøver noe ala dette?http://info.fjordatorget.no/Rekreasjon (eget sunnivasenter finnes også, se nederst)

Sender deg mange gode tanker, og en klem om du vil ha.

[dione1]

Jeg er på den andre siden, jeg er datteren til hun som tok selvmord. For meg, for min familie, for min mamma, er det for sent.

Det finnes ingen vei tilbake, så snart du har valgt å gjøre det du tenker på. Da er det for sent. Du vil aldri ha sjangsen til å rette det opp. Du vil aldri få sjangsen til å se om ting kan bli bedre.

Jeg vet at samfunnet er helt for jævlig å leve i for en som er syk sånn som deg, og sånn som mange andre. En fysisk sykdom er så mye bedre å leve med. Den er synlig, den er godtatt, den er reell. Psykisk sykdom har vi vanskelig for å forstå oss på. Selv etter å ha levd med en psyk mamma hele mitt 23 år lange liv, vet jeg enda ikke hva det vil si å være psykisk syk. Jeg har ikke forusetningene til å forstå hvor vondt det må være. Likevel håper jeg på forbedring. Jeg håper at vi mennesker etterhvert kan få opp øynene, og at vi ikke bidrar til å beholde dette med psykiske lidelser tabu.

Mange tror at de er en belastning for familien sin, fordi de er syk. Men jeg er nesten sikker på at dette ikke er tilfelle. Mamma var ingen belastning for meg, hun var en berikelse. Det tror jeg du også er for dine barn, og for din mann.

Jeg håper du velger livet. Velg å tro på forandring og velg å kjemp. Velg familien din. Prøv, og prøv hardere.

Dette blir bare ord. Ord som sikkert ikke når frem til deg i din situasjon nå. Men jeg håper du vil høre litt...

Mange tanker fra meg.