dø med verdighet?

[Gjest egosisme.]

Skal man leve for andre? Fatter ikke at det an å tenke slik, selvfølgelig skal man leve for andre, når du har unger. Norge er et merkelig land. Er en kun til for sin egen skyld? Håper det sutrete innlegget din var en "stakkars meg" flopp. "Jeg tar ikke medisiner".... Høres ut som alderdom og andre sykdommer kunne være en "verdigere"måte å dø på for deg.

[frosken]

Jeg er på den andre siden, jeg er datteren til hun som tok selvmord. For meg, for min familie, for min mamma, er det for sent.

Det finnes ingen vei tilbake, så snart du har valgt å gjøre det du tenker på. Da er det for sent. Du vil aldri ha sjangsen til å rette det opp. Du vil aldri få sjangsen til å se om ting kan bli bedre.

Jeg vet at samfunnet er helt for jævlig å leve i for en som er syk sånn som deg, og sånn som mange andre. En fysisk sykdom er så mye bedre å leve med. Den er synlig, den er godtatt, den er reell. Psykisk sykdom har vi vanskelig for å forstå oss på. Selv etter å ha levd med en psyk mamma hele mitt 23 år lange liv, vet jeg enda ikke hva det vil si å være psykisk syk. Jeg har ikke forusetningene til å forstå hvor vondt det må være. Likevel håper jeg på forbedring. Jeg håper at vi mennesker etterhvert kan få opp øynene, og at vi ikke bidrar til å beholde dette med psykiske lidelser tabu.

Mange tror at de er en belastning for familien sin, fordi de er syk. Men jeg er nesten sikker på at dette ikke er tilfelle. Mamma var ingen belastning for meg, hun var en berikelse. Det tror jeg du også er for dine barn, og for din mann.

Jeg håper du velger livet. Velg å tro på forandring og velg å kjemp. Velg familien din. Prøv, og prøv hardere.

Dette blir bare ord. Ord som sikkert ikke når frem til deg i din situasjon nå. Men jeg håper du vil høre litt...

Mange tanker fra meg.

Det hender jeg tenker på deg dione1, og lurer på hvordan det har gått med deg etter at moren din døde. Synes du skriver om dette temaet på en nyansert og nærværende måte. Jeg blir både imponert og berørt når jeg ser hvordan du svarer på denne type spørsmål.

Håper det går bra med deg:-)

[Gjest xbellax]

"jeg tar ikke noen medesiner for det, for det vil jeg ikke ha.har brukt trilafon men ikke nå mer, tar litt ritalin noen ganger men glemmer det som oftes, så nå tar jeg ikke det heller"

Når det faktisk finnes bra medisiner, hvorfor i alle dager vil du ikke ha det? Du tuller deg heller inn i depresjonen og ber om en slags "godkjenning" for å stikke fra barna dine, familien din, vennene dine? Ja, jeg skjønner at du sliter, jeg ser at du opplever et rent helvete og jeg tviler ikke et sekund på at det er kølsvart hos deg, men, når der finnes muligheter for å bli bedre, hvorfor gi da faen? Om ikke du orker å gjøre det for deg selv, så gjør det for barna dine.