NHD - please svar - Hvordan hjelpe?

[Gjest min slektning]

Jeg har en slektning jeg har daglig kontakt med, og ser og hører godt at hun sliter enormt psykisk. Hun er 70 år, enke og bor alene. Hun har slitt med ”nervene” i store deler av sitt voksne liv.

Hun har gått til psykolog men det er mange år siden nå. Har også snakket med psykiatrisk sykepleier i en periode. Hun sier at det ikke hjelper å snakke med disse, de bare maser og spør masse spørsmål. Hun har prøvd fysiomotorisk behandling og homeopat. Men syns ikke det hjelper stort heller. Har medisiner hun kan bruke, men tar de sjelden da hun er redd for å bli avhengig. Jeg vet ikke hvilke medisiner det er snakk om. Men jeg vet hun blir roligere og mindre anspent av å ta de.

Hun har alltid vondt i kroppen, spesielt i overkroppen. Er alltid sliten og anspent, har ikke ro på seg til å sitte ned. Går alt for lange turer som sliter på kroppen istedenfor (etter min mening), vasker og styrer på i huset. Virker deprimert store deler av tiden. Er negativ og sier at ingen ting gleder henne.

Hun oppsøker lege jevnlig. Blir undersøkt, tar ulike blodprøver og andre prøver, får ulike timer på sykehuset til ulike undersøkelser der. Alt viser at hun er frisk. Men likevel føler og tror hun at hun er syk. Har en person lungebetennelse, har hun også det. Har noen magesår, har hun også det osv. Kjenner alltid på en eller annen sykdom/lidelse.

Er veldig selvsentrert. Er stort sett bare opptatt av sin egen helse, men oppsøker folk som sliter og har det vanskelig selv. Stort sett bare sykdomsprat.

Hun er alltid bekymret for noe. Sine barn har hun overbeskyttet, er overdrevent bekymret for de nå også. Hun kan gå å være bekymret for ei regning ikke har kommet, at det brukes for mye strøm, for en fjernkontroll som ikke virker. Ja alt. Ligger mye angst i måten hennes å være på.

Har ved to anledninger (i beruset tilstand) nå etter jul, nevnt at hun har blitt misbrukt som barn. Dette har hun etter det hun sa, ikke snakket med noen om, ikke psykologen, psykepleieren, legen eller noen andre enn meg og min mann. Jeg tror mye av det hun sliter med, stammer fra dette.

Jeg tror hun har depresjon, angst, tvangstanker, tvangshandlinger, spiseforstyrrelser. Men er ingen ekspert, bare antyder nå.

Vi har til nå støttet henne, snakket med henne, hjulpet henne på best mulig måte syns vi. Men nå vet vi ikke hva vi kan gjøre for henne lengre. Det blir bare verre og verre med henne.

Jeg har lyst til å gitt henne telefonnr til senter mot incest, men er redd for hvordan hun kommer til å reagere, da hun ikke snakker noe om dette utenom de to gangene hun var beruset.

Et annet alternativ er å snakke med legen hennes. Jeg tror nemlig ikke hun forteller alt til legen sin.

Vi er bekymret for henne, hun er slettes ikke frisk. Lever nok i et sant helvete psykisk.

Hva kan vi gjøre for å lette hverdagen hennes? Hva kan vi hjelpe henne for at hun kanskje kan få noen bedre siste leveår?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Toget er nok gått hva gjelder det meste av muligheter for endring.

Det beste dere kan gjøre er å få henne til å ta antidepressiva regelmessig og i de doser fastlegen har forordnet.

[Gjest min slektning]

Toget er nok gått hva gjelder det meste av muligheter for endring.

Det beste dere kan gjøre er å få henne til å ta antidepressiva regelmessig og i de doser fastlegen har forordnet.

Ok, takk for svar.

Men har det noe for seg at hun får snakket med noen om overgrepene tror du? Eller er det best å la det ligge, nå når det har gått så lang tid.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ok, takk for svar.

Men har det noe for seg at hun får snakket med noen om overgrepene tror du? Eller er det best å la det ligge, nå når det har gått så lang tid.

Men har det noe for seg at hun får snakket med noen om overgrepene tror du? Nei.

Eller er det best å la det ligge, nå når det har gått så lang tid. Ja.

[Gjest min slektning]

Men har det noe for seg at hun får snakket med noen om overgrepene tror du? Nei.

Eller er det best å la det ligge, nå når det har gått så lang tid. Ja.

Takk igjen, skal følge dine råd.

[Gjest Geir]

''Hun er 70 år, enke og bor alene. Hun har slitt med ”nervene” i store deler av sitt voksne liv.''

Det der kunne vært mor mi!

Det eneste rådet eg kan gi er å søke om plass på ett Distriktspsykiatrisk senter, og at ho får behandling og kan være der i _minst_ tre måneder.

Vi fikk ei "ny mor" etter tilsvarende opplegg, ho såg også 15 år yngre ut etter oppholdet.

Og de kutta ut "alle" medikamentene som fastlegen hadde proppa i ho gjennom de siste 30 åra, så ho våkna og responderte emosjonellt som alle andre etter dette.

Selvfølgelig har det vært opp og nedturer etter dette, men alt i alt så fikk ho livet tilbake, og det var vi mange som var glade over! :-)

[Gjest xanonymx]

Men har det noe for seg at hun får snakket med noen om overgrepene tror du? Nei.

Eller er det best å la det ligge, nå når det har gått så lang tid. Ja.

Jeg blir skremt av at en psykiater kan ha denne holdningen!!! Jeg trodde dere i psykiatrien skulle hjelpe folk. Det virker som dere er sponset av legemiddelfirmaer, og at målet er: Minst mulig behandling, pøs på med medisiner, la pasienten fortrenge følelsene sine og leve resten av livet sitt på medisiner. Penger i kassa for oss!

Jeg trodde at man skulle leve etter "Så lenge det er liv er det håp". Hvor mener du grensen går? Hadde denne kvinnen vært 40 eller 50 år, hadde det da vært for "sent"?

[Gjest xanonymx]

Jeg blir skremt av at en psykiater kan ha denne holdningen!!! Jeg trodde dere i psykiatrien skulle hjelpe folk. Det virker som dere er sponset av legemiddelfirmaer, og at målet er: Minst mulig behandling, pøs på med medisiner, la pasienten fortrenge følelsene sine og leve resten av livet sitt på medisiner. Penger i kassa for oss!

Jeg trodde at man skulle leve etter "Så lenge det er liv er det håp". Hvor mener du grensen går? Hadde denne kvinnen vært 40 eller 50 år, hadde det da vært for "sent"?

Dessuten. Det at hun tar det opp, selv om det er i beruset tilstand, betyr jo at hun har behov for å prate med noen om det. Mener du virkelig at hun bare skal ta medisiner for å "glemme" det? Skremmende..

[Gjest svigerdattera.]

Jeg blir skremt av at en psykiater kan ha denne holdningen!!! Jeg trodde dere i psykiatrien skulle hjelpe folk. Det virker som dere er sponset av legemiddelfirmaer, og at målet er: Minst mulig behandling, pøs på med medisiner, la pasienten fortrenge følelsene sine og leve resten av livet sitt på medisiner. Penger i kassa for oss!

Jeg trodde at man skulle leve etter "Så lenge det er liv er det håp". Hvor mener du grensen går? Hadde denne kvinnen vært 40 eller 50 år, hadde det da vært for "sent"?

Men kjære vene! Har registrert ett tabufenomen i Norge (og sikkert mange andre Nor-Euorpeiske land): Lidelse må ikke forkomme, og fins den må den fjernes.

Fikk et sterkt behov for å si at lidelse fins. Lidelse er en del av det å leve. Og at den kan ikke alltid lindres - på den måten at det skjer en total forvandling, etter en "behandling", en "terapi", en innleggelse. Jeg mener at å behandle folk - kreve at de skal bli bedre, friskere, lide mindre, være positiv, kan være ett overgrep noen ganger. Mange ganger kan det være best å få være i fred, få lov å være den man faktisk er, slik man er blitt gjennom livets gang.

Jeg har en svigermor som lider. Noe er reellt, annet er hypokonderi eller angst for å bli sykere. Hun er i alle fall ikke glad. Det er jo vondt å se at andre har det vondt. Men kanskje skal vi forsøke å tåle å se det - i stedet for å kreve at de skal få det bedre, slik at vi får det bedre med oss selv? Klaging og syting på at hun ikke kommer seg ut med dårlige ben, men inviterer vi på biltur, da er hun utslitt.

Det gjelds å finne småting som gleder mennesker som har det slik. Besøk, at en koker kaffen til de, tar med barnebarna, og tvinger dem til å sitte stille i en time. At de tegner til henne. Det er vel noen småting å finne på som passer til den 70-årige damen også.

Ellers er jeg helt enig med psykiateren her: Antidepressive medisiner kan prøves. Jeg vet mange eldre har nytte av det, de får en litt lysere hverdag.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg blir skremt av at en psykiater kan ha denne holdningen!!! Jeg trodde dere i psykiatrien skulle hjelpe folk. Det virker som dere er sponset av legemiddelfirmaer, og at målet er: Minst mulig behandling, pøs på med medisiner, la pasienten fortrenge følelsene sine og leve resten av livet sitt på medisiner. Penger i kassa for oss!

Jeg trodde at man skulle leve etter "Så lenge det er liv er det håp". Hvor mener du grensen går? Hadde denne kvinnen vært 40 eller 50 år, hadde det da vært for "sent"?

Bare et spørsmål til deg:

Kan du tenke deg at mitt svar bygger på egen og andres erfaringer med lignede tilfeller (alder, personlighetfaktorer osv), eller tror du at dette bare var synsing fra min side?

Jeg kan svare ut fra en virkelighet slik jeg skulle ønske at den var, eller jeg kan svare ut fra virkeligheten slik den er. Som fagperson må jeg velge det siste.