Å leve i ensomhet

[Dmitri]

Jeg er så lei av livet mitt. Akkurat i dag føler jeg at jeg har fått nok.

Jeg lever i en konstant ensomhet.

Jeg passer ikke inn i samfunnet. Det er ingen plass for meg her.

Jeg orker ikke å bli 30 år og fortsatt være i samme livssituasjon som jeg er i nå.

Jeg er lei av å tilpasse meg samfunnets sosiale regler, jeg lærte de aldri, og er tilsynelatende ikke i stand til å lære de i voksen alder. Det er ikke nok å være arbeidsfør, ryddig og utdannet. Det er noe uhåndgripelig som gjør at folk trives med livet sitt. Jeg tror det er følelsen av å bli sett og hørt. Ha noen å kunne snakke med, følelsen av å ha en identitet i øynene til andre. Jeg er ingenting, kjenner ikke meg selv en gang.

Er det mulig å leve et liv i total ensomhet og likevel trives? Jeg trenger en mestringsstrategi for når ensomheten skyller over meg.

[Gjest kaster vel stein i glasshus]

du beskriver mine tanker en dårlig dag...har du bedre dager innimellom?prøvd noe som kan hjelpe deg ut?

[Dmitri]

du beskriver mine tanker en dårlig dag...har du bedre dager innimellom?prøvd noe som kan hjelpe deg ut?

Jeg prøver veldig hardt på å endre tankemønster, og har lykkes bra. Har hatt en depresjon gående lenge, men er nesten helt ferdig med den nå. De eneste negative tankene kommer når jeg er alene. Jeg hater å være alene. Takler det dårlig. drukner tankene i jobb og studier.

Jeg er på nikk med veldig mange, er en vanlig fyr sånn sett, men jeg har ingen venner og har ikke hatt det siden jeg flyttett for 7 år siden. Det er lenge å gå alene.

Jeg er ofte i bedre humør, men ensomheten skyller over meg med jevne mellomrom, og jeg skulle ønske jeg kunne takle det, da hadde jeg hatt en bra liv.

[Gjest Finn en venn]

Jeg prøver veldig hardt på å endre tankemønster, og har lykkes bra. Har hatt en depresjon gående lenge, men er nesten helt ferdig med den nå. De eneste negative tankene kommer når jeg er alene. Jeg hater å være alene. Takler det dårlig. drukner tankene i jobb og studier.

Jeg er på nikk med veldig mange, er en vanlig fyr sånn sett, men jeg har ingen venner og har ikke hatt det siden jeg flyttett for 7 år siden. Det er lenge å gå alene.

Jeg er ofte i bedre humør, men ensomheten skyller over meg med jevne mellomrom, og jeg skulle ønske jeg kunne takle det, da hadde jeg hatt en bra liv.

Du trenger ikke leve i ensomhet da.

Det er ikke lett å få venner i voksen alder, men det er mulig.

Hva med de på jobb? Foreslå noe morsomt med en kollega du liker.

Meld deg på kurs - da treffer du likesinnede -og kanskje et par venner?

Og få deg kjæreste... På internett eller via kontaktannonse.

Hun har sikkert et kontaktnett og etterhvert er du en del av det kontaktnettet, vips så er du ikke ensom lenger. Du får kanskje familie og etterhvert.

Har ikke mange venne selv men har alltid likt å være selvstendig, ikke avhengig av andre. Jeg har samboer og barn, så er ikke ensom, jeg har noen bekjente, men ingen nære venner, men godt forhold til familie. Derfor føler jeg meg ikke ensom.

Jeg har aldri vært av typen som må ha masse venner for å trives, jeg syns faktisk det er stress. Venner som krever hele tiden, bli med på ditt og datt. Jeg er kanskje en usosial person? Ikke vet jeg, men jeg trives med den jeg er. Kjeder meg aldri - og har egentlig ikke tid til så mange venner for å være helt ærlig.

[Dmitri]

Du trenger ikke leve i ensomhet da.

Det er ikke lett å få venner i voksen alder, men det er mulig.

Hva med de på jobb? Foreslå noe morsomt med en kollega du liker.

Meld deg på kurs - da treffer du likesinnede -og kanskje et par venner?

Og få deg kjæreste... På internett eller via kontaktannonse.

Hun har sikkert et kontaktnett og etterhvert er du en del av det kontaktnettet, vips så er du ikke ensom lenger. Du får kanskje familie og etterhvert.

Har ikke mange venne selv men har alltid likt å være selvstendig, ikke avhengig av andre. Jeg har samboer og barn, så er ikke ensom, jeg har noen bekjente, men ingen nære venner, men godt forhold til familie. Derfor føler jeg meg ikke ensom.

Jeg har aldri vært av typen som må ha masse venner for å trives, jeg syns faktisk det er stress. Venner som krever hele tiden, bli med på ditt og datt. Jeg er kanskje en usosial person? Ikke vet jeg, men jeg trives med den jeg er. Kjeder meg aldri - og har egentlig ikke tid til så mange venner for å være helt ærlig.

Jeg har et bra forhold til min familie. De tar brodden av det verste, men jeg savner noe mer.

Jeg går på kurs, skole og greier, og er vennlig/høflig/grei, men greier ikke helt å få kontakt med folk, sliter veldig med det. Jeg har vært så mye alene i livet mitt, at jeg rett og slett mangler den sosiale treninga, og det at jeg er i slutten av tyveåra, og snart ferdig med studier gjør at jeg ser litt mørkt på mulighetene for å skaffe nye venner, eller en kjæreste for den saks skyld. Disse tankene trekker meg ned. Prøver å finne ut en måte å hanskes disse tankene på, men finner ikke på noen ting, bortsett fra det å være mer sosial, men på det område sliter jeg som nevnt.

Det er bra at du trives alene. Noen velger å være alene, og trives med det. Du har både samboer og barn, så du har liv rundt deg, så du er kanskje ikke så usosial? Det er kanskje mer betinget livsfasen du er i? Personlig mestrer jeg aleneheten, bryter ikke sammen, men avskyr å være så mye alene. Jeg er en sosial person, men har sklidd ut et eller annet sted på veien. Det er ingen krise, men det er bare så utrolig kjipt å være så mye alene.