Er dere redd for døden?

[Gjest tankefull_idag]

Jeg bare klarer ikke å forsone meg med dette. Tenker litt for mye på det. Jeg synes det kan være så urettferdig. Jeg klarer ikke å godta at jeg engang skal dø. Jeg er også så livredd for mine pårørende. Tanken om at jeg også skal miste de er så veldg vond. Det er jo helt absurd. Jeg har kanskje vært som de fleste. Forsøker å skyvee det vekk og ikke tenke på det. Det har fungert egentlig ganske godt. Jeg så den sterke dokumentarfilmen i går om den døende doktoren som naturlig nok gjorde temaet mer levende igjen.

Jeg bare skjønner ikke hvordan vi mennesker skal takle denne forferdelig skjebnen. Som om vi er på et synkende skip. Er vel den vissheten som er det vanskelige. En kan jo gjøre veldig lite med akkurat døden. Den kommer uansett.

[Soulshine]

Ja, jeg er redd for døden.

[willow]

Jeg er ikke redd for selve døden, men jeg er redd for å dø av vond og lantekkelig sykdom. Hva døden angår ser jeg den som en frigivelse. Det eneste jeg håper er at jeg får gjort litt mer av det jeg ønsker her i livet før jeg fyker.

[Gjest D*lilith]

Den kommer og jeg tror ikke det er noe forferdelig ; )

Har hatt dødsangst hele livet,men etter jeg leste alternative bøker ble den svakere,der står det at døden er noe fint og som å komme hjem etter en lang reise.

Men jeg vil ikke dø og jeg vil ikke at min famile skal dø,men når det skjer vet jeg at det går nok bra og alle får jo se hverandre igjen en gang.

[Gjest prust]

Nei, jeg er ikke redd for selve døden, men jeg er glad i livet, og ønsker å leve lenge sammen med de jeg er glad i!

Det jeg frykter med døden er mer den sorg det vil påføre mine kjære - og omvendt hvis jeg mister noen av mine kjære, så er jeg redd for den sorgen det vil påføre meg.

[Linnea78]

Er redd for at døden skal kommer for tidlig! At jeg eller noen av mine nærmeste møter den rundt nærmeste sving. Alle håper vel å leve ett langt og lykkelig liv sammen med sine nærmeste. Men på den annen side er det at en skal dø det eneste sikre her i livet.

[Gjest evig holdbarhet]

Når jeg tenker på døden tenker jeg på min farmor. Hun mistet flere barn både som små og i voksen alder. Selv levde hun til hun var nesten 100 år og var hele tiden positiv, omsorgsfull og arbeidssom. Det er et menneseke jeg tenker mye på i tunge stunder. Hvordan greide hun å takle alt dette?

Hun hadde sin personlige tro og det må være svare på dette. At hun trodde på et liv "på den andre siden" og at hun en gang ville treffe igjen barna sine. Har sett mange bli troende etter å ha mistet barn, eller noen veldig nærme. Tror dette er en bra måte å overleve på. For hvordan forsone seg med at f.eks et barn bare blir borte, at vi aldri mere skal møtes?

[Gjest evig holdbarhet]

Den kommer og jeg tror ikke det er noe forferdelig ; )

Har hatt dødsangst hele livet,men etter jeg leste alternative bøker ble den svakere,der står det at døden er noe fint og som å komme hjem etter en lang reise.

Men jeg vil ikke dø og jeg vil ikke at min famile skal dø,men når det skjer vet jeg at det går nok bra og alle får jo se hverandre igjen en gang.

Slik tenker jeg også. Mistet en god venn forrige uke og må i begravelse igjen. Føler en trøst i at han har det bra nå på den "andre siden."

Jeg føler også at noe er i nærheten av meg når situasjoner blir for ille. Går liksom inn i en annen verden. Er sikker på at jeg har hatt en "hjelper" i minst to hendelser hvor jeg kunne ha vært død. Tror min hjelper må være meget sterk :-)

[Gjest D*lilith]

Slik tenker jeg også. Mistet en god venn forrige uke og må i begravelse igjen. Føler en trøst i at han har det bra nå på den "andre siden."

Jeg føler også at noe er i nærheten av meg når situasjoner blir for ille. Går liksom inn i en annen verden. Er sikker på at jeg har hatt en "hjelper" i minst to hendelser hvor jeg kunne ha vært død. Tror min hjelper må være meget sterk :-)

Så bra : )

Ja det er en trygghet å vite at de har det bra på "den andre siden".

Jeg får også støtte fra hjelperene mine,om kvelden er de der og omringer meg med lys og kjærlighet.

Men de mennskelige problemene må jeg selv løse,men de er der og støtter meg.

[Gjest mora2]

Ja, jeg er redd for døden..Liker ikke tanken i det hele tatt.

Det er nok fordi jeg liker ha kontrollen, og døden kan man ikke kontrolere...

Jeg har mitt klart til den dagen jeg dør, så jeg vet jo det som skjer rundt meg, og hva som skjer med kroppen min.

Mest redd er jeg for å våkne opp inni kista...

[Gjest evig holdbarhet]

Ja, jeg er redd for døden..Liker ikke tanken i det hele tatt.

Det er nok fordi jeg liker ha kontrollen, og døden kan man ikke kontrolere...

Jeg har mitt klart til den dagen jeg dør, så jeg vet jo det som skjer rundt meg, og hva som skjer med kroppen min.

Mest redd er jeg for å våkne opp inni kista...

Nettopp derfor skal jeg kremeres. Det er jo også plassmangel på kirkegårder har jeg hørt. Hvorfor blir vi egentlig begravd vannrett og ikke loddrett? Ville spart mye plass...?:-)

[Gjest lyset som venter]

Nei, jeg er overbevist om at det blir fint også etter at det jordiske livet er over. Av hensyn til mine barn håper jeg likevel at det blir riktig lenge til jeg får gå inn i lyset.

[Gjest mora2]

Nettopp derfor skal jeg kremeres. Det er jo også plassmangel på kirkegårder har jeg hørt. Hvorfor blir vi egentlig begravd vannrett og ikke loddrett? Ville spart mye plass...?:-)

Uff, nei, jeg vil ikke brennes...

Gravplass har jeg kjøpt, så det er i boks :0)

Du sier noe ja, men de måtte vel grav så langt ned da..

Sikkert mye ekstra arbeid.

[Gjest evig holdbarhet]

Så bra : )

Ja det er en trygghet å vite at de har det bra på "den andre siden".

Jeg får også støtte fra hjelperene mine,om kvelden er de der og omringer meg med lys og kjærlighet.

Men de mennskelige problemene må jeg selv løse,men de er der og støtter meg.

Jeg også tror det er noe godt som venter oss. Tror vi har hjelpere rundt oss alle sammen, men at bare noen få kan fornemme dem. Jeg tror vi alle har visse ting vi skal gjøre her på jorden før vi vandrer, det er forutbestemt. Hvis jeg hoppet til havs nå ville jeg bli reddet fordi min tid enda ikke har kommet.

[Gjest evig holdbarhet]

Uff, nei, jeg vil ikke brennes...

Gravplass har jeg kjøpt, så det er i boks :0)

Du sier noe ja, men de måtte vel grav så langt ned da..

Sikkert mye ekstra arbeid.

He,he, ja og i tillegg er jeg ekstremt feit, så derfor sparer jeg mye plass til mange andre når jeg kremeres . Har gravsted jeg også, greit å vite hvor man skal bo . Har tomta grei ihvertfall. Jeg er heller ikke redd for å dø, mere redd hvis barna mine skulle dø eller få en smertefull sykdom ja. Meg selv er det liksom ikke så farlig med, jeg kan tåle det meste.

[Gjest mora2]

He,he, ja og i tillegg er jeg ekstremt feit, så derfor sparer jeg mye plass til mange andre når jeg kremeres . Har gravsted jeg også, greit å vite hvor man skal bo . Har tomta grei ihvertfall. Jeg er heller ikke redd for å dø, mere redd hvis barna mine skulle dø eller få en smertefull sykdom ja. Meg selv er det liksom ikke så farlig med, jeg kan tåle det meste.

Jeg har opplevd så mange bråe dødsfall, at jeg prøver å leve som hver dag var den siste :0)

Uff, ja, tanken på at ungene skulle bli alvorlig syke er ekkel..

[Elis31]

Jeg har også syntes dette har vært en vanskelig tanke å bli fortrolig med. Men ikke så redd for døden, men mer for å gå glipp av livet.

Tror kanskje det er vanlig og tenke mer og mer på døden etterhvert som man blir eldre, både frivillig og ufrivillig fordi vi mister mange. Og man etterhvert venner seg til tanken.

Dersom man ble dødssyk tror jeg man hadde satt mye mer pris på livet. Gresset blir grønnere, luften friskere og kjærligheten til våre medmennesker større. Bare synd at vi i hverdagen ofte kaster bort livet på helt andre ting som TV, krangling, selvopptatthet osv.

[Gjest evig holdbarhet]

Jeg har opplevd så mange bråe dødsfall, at jeg prøver å leve som hver dag var den siste :0)

Uff, ja, tanken på at ungene skulle bli alvorlig syke er ekkel..

Ja, man burde leve som om hver dag var den siste, vi vet aldri når vi ikke kan dette lengre. Noen opplever mere dødsfall og begravelser enn andre. Min far tåler ikke å motta blomster pga masse dødsfall i familien vår.

[Gjest mora2]

Ja, man burde leve som om hver dag var den siste, vi vet aldri når vi ikke kan dette lengre. Noen opplever mere dødsfall og begravelser enn andre. Min far tåler ikke å motta blomster pga masse dødsfall i familien vår.

Samme her..Orker ikke blomster..Spesielt ikke lilla...

[Gjest evig holdbarhet]

Samme her..Orker ikke blomster..Spesielt ikke lilla...

Ja, skjønner det også, men jeg mener det må være bra å gi en blomst mens vi er i live. Når jeg er død har jeg nå ingen bruk for dem :-). Vi er forskjellige, selvfølgelig, så dette må vi jo kunne bestemme selv. Skal i begravelse i morgen etter en kjær venn, gruer meg ;(