Adjø suicidalitet - Men hvordan leve?

[Gjest lilatu_28]

Jeg har i lengre tid gått med relativt konkrete planer om å ende mitt eget liv.

I den perioden har jeg i stor grad "stanset" livet mitt. Jeg har ikke åpnet post, brydd meg nevneverdig om studier, jobb, husarbeid eller personlig hygiene. Jeg har også bevisst isolert meg for at færrest mulig skulle savne meg i hverdagen når jeg en gang ble borte. All energi har blitt brukt på å opprettholde fasaden på en slik måte at ingen fattet mistanke, samt til å avlede min egen oppmerksomhet fra alt som krevde følelsesmessig innsats/var potensielt ubehagelig. Har muligens pådratt meg et lite alkoholproblem i den prosessen.

Nå har jeg etter hvert innsett at min tiltaksløshet og feighet er større enn min lyst til å ikke eksistere. Jeg vil ikke klare å gjennomføre planen min. I hvert fall ikke med mindre depresjonen min blir betydelig forverret, men det er nettopp det. Jeg føler meg ikke så dypt deprimert/melankolsk egentlig. Bare resignert, tiltaksløs, bryr meg ikke om noen ting bortsett fra å unngå enhver form for stress/ubehag/angstanfall. Har aldri følt nevneverdig hjelp i SSRI, SNRI eller Lamictal.

Så, hva gjør jeg nå? Jeg har nesten bokstavelig talt gravd min egen grav og nå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal komme opp av den. Jeg kjenner meg igjen i mye av det som er skrevet om latskap her de siste dagene. Det er akkurat som at tiden går raskere rundt meg enn inne i hodet. Jeg tenker at jeg skal gjøre noe, og plutselig har det gått 3 dager uten at det er gjort, uten at jeg aner hvor tiden ble av.

Finnes det noen enkle tankeøvelser eller konkrete tiltak jeg kan prøve å starte med hjemme sånn at jeg kanskje klarer å komme meg til lege etc igjen? Akkurat nå virker psykiatrimølla like fristende å begi seg ut i som en nakenklatretur opp Mount Everest. Bor i Oslo og mestrer ikke den delen med å kontakte psykologene selv. Det er snart 5 år siden jeg fikk min første (fortsatt ubrukte) rekvisisjon. Selv dette innlegget har det tatt meg neste to uker å få skrevet.

Er redd jeg har brent så mange broer at det i seg selv vil dytte meg over kanten en vakker dag.

Jeg har ingen venner eller familiemedlemmer jeg ønsker å involvere i dette.

Råd?

Takk for at du tok deg tid til å lese.

mvh

[Gjest evig holdbarhet]

Skjønner deg godt ja, når man er deprimert tror man ikke psykiatrien kan være til noen form for hjelp. Men hvor skal du få hjelp da, den kommer ihvertfall ikke ramlende i hodet på deg. "Sparker deg hardt i ræva og håper jeg sparket hardt nok slik at du akkurat kom inn til legen." :-).

[Gjest Meegan]

Dersom du har venner eller familie ville jeg involert de.

Søk hjelp.....Private psykologer er det kanskje lettere å komme inn hos hvis du har råd til å betale?

Å komme ajour.....

Sett en timer klokke på ti minutter hver dag, da gjør du en utvalgt oppgave. Så roser du deg selv kjempemye for hvert lille skritt du klarer.

Kom deg ut å få noen gode impulser, og gode opplevelser som kan være et løft i hverdagen.

Les morsomme bøker som gir deg godt humør.

[Gjest lilatu_28]

Skjønner deg godt ja, når man er deprimert tror man ikke psykiatrien kan være til noen form for hjelp. Men hvor skal du få hjelp da, den kommer ihvertfall ikke ramlende i hodet på deg. "Sparker deg hardt i ræva og håper jeg sparket hardt nok slik at du akkurat kom inn til legen." :-).

Tusen takk for velfortjent spark. :-)

Det er vel noe slikt jeg håper å kunne gi meg selv også. Problemet er at prosessen for min del stanser hos fastlegen. Derfra må jeg nemlig selv ta meg av det å sende brev/ringe rundt til diverse spesialister og håpe at noen har plass og vilje til å ta meg inn. Det er faktisk utenkelig for meg akkurat nå å sette meg ned å ringe rundt eller skrive brev etter å ha valgt vilkårlige navn fra en liste og så gå på posten å sende. Arbeidsmengden/tiltaket er det første hinderet, risikoen for avslag det andre.

Fastlegen foreslo faktisk at jeg skulle "krisemaksimere" for å komme inn gjennom akuttkvoten, men jeg har vært på legevakten etter et halvhjertet selvmordsforsøk før, og det gjør jeg i hvert fall ikke frivillig igjen!

Gikk på dps i en annen kommune, men måtte flytte før behandlingen kom ordentlig i gang dessverre.

Takk for respons. Det er veldig vanskelig for meg å "snakke" med noen om dette. =/

[Gjest lilatu_28]

Dersom du har venner eller familie ville jeg involert de.

Søk hjelp.....Private psykologer er det kanskje lettere å komme inn hos hvis du har råd til å betale?

Å komme ajour.....

Sett en timer klokke på ti minutter hver dag, da gjør du en utvalgt oppgave. Så roser du deg selv kjempemye for hvert lille skritt du klarer.

Kom deg ut å få noen gode impulser, og gode opplevelser som kan være et løft i hverdagen.

Les morsomme bøker som gir deg godt humør.

Hei. Takk for innspill.

Det med timerklokken skulle være gjennomførbart. Slettes ikke dumt! :-)

Problemet med å involvere venner og familie er at da prøver de å hjelpe, som regel på måter som ikke nødvendigvis hjelper, men de forventer at jeg blir bedre av det likevel. Det er i hvert fall det som har skjedd før. "Vi gjør alt vi kan, men du blir jo ikke bedre". Så da ender det med at jeg må late som jeg er bedre likevel bare for å vise en slags form for takknemlighet. Det er der jeg er nå omtrent.

Økonomien er ikke helt topp etter 2 års isolasjon så privat hjelp er også uaktuelt. Studenthelsetjenesten ville ikke ha meg fordi jeg var for syk.

Jeg har greid å komme meg på trening en gang i uken samt én ukentlig sosial begivenhet for at nettverket mitt ikke skal bli for bekymret, men jeg blir mer utmattet av det enn noe annet. Denne uken har jeg invitert folk hit for å tvinge meg selv til å rydde. Det går jo kanskje an å gjøre oftere. :-)

Får se hvordan det går.

[Gjest profile]

Tusen takk for velfortjent spark. :-)

Det er vel noe slikt jeg håper å kunne gi meg selv også. Problemet er at prosessen for min del stanser hos fastlegen. Derfra må jeg nemlig selv ta meg av det å sende brev/ringe rundt til diverse spesialister og håpe at noen har plass og vilje til å ta meg inn. Det er faktisk utenkelig for meg akkurat nå å sette meg ned å ringe rundt eller skrive brev etter å ha valgt vilkårlige navn fra en liste og så gå på posten å sende. Arbeidsmengden/tiltaket er det første hinderet, risikoen for avslag det andre.

Fastlegen foreslo faktisk at jeg skulle "krisemaksimere" for å komme inn gjennom akuttkvoten, men jeg har vært på legevakten etter et halvhjertet selvmordsforsøk før, og det gjør jeg i hvert fall ikke frivillig igjen!

Gikk på dps i en annen kommune, men måtte flytte før behandlingen kom ordentlig i gang dessverre.

Takk for respons. Det er veldig vanskelig for meg å "snakke" med noen om dette. =/

Det er jo noen DPS'er i Oslo også. Kansje du kan be legen om å søke på en av dem.

[Gjest Valnøtt]

Involver familie og venner. Men si fra hva du trenger hjelp med, slik at de ikke selv skal tenke ut hva de tror er lurt for deg.

Si fra at du sliter skikkelig. I øyeblikket trenger du noen som kan sette seg ned og finne ut av økonomien din, eller finne noen som kan hjelpe deg med det.

Fra noen andre trenger du hjelp til at de får deg til lege og finner deg en psykolog og faktisk får deg til de timene du der får.

Fra noen tredje trenger du at de kommer en gang i uka og går tur med deg så du får lufta deg litt.

Osv. Slik kan de lage et team rundt deg som kan gi deg den hjelpen du faktisk har behov for - ikke masse velment hjelp som ikke hjelper deg :-)

Og du - så flott at du tar dette skrittet og tør å se mot livet igjen. Kjempebra! En av mine nærmeste venner var der du er nå for tre år siden. I dag er han en meget lykkelig mann med fred i sjelen og selvtillit, så dette går an :-)

[Gjest stine i pine]

Hei. Takk for innspill.

Det med timerklokken skulle være gjennomførbart. Slettes ikke dumt! :-)

Problemet med å involvere venner og familie er at da prøver de å hjelpe, som regel på måter som ikke nødvendigvis hjelper, men de forventer at jeg blir bedre av det likevel. Det er i hvert fall det som har skjedd før. "Vi gjør alt vi kan, men du blir jo ikke bedre". Så da ender det med at jeg må late som jeg er bedre likevel bare for å vise en slags form for takknemlighet. Det er der jeg er nå omtrent.

Økonomien er ikke helt topp etter 2 års isolasjon så privat hjelp er også uaktuelt. Studenthelsetjenesten ville ikke ha meg fordi jeg var for syk.

Jeg har greid å komme meg på trening en gang i uken samt én ukentlig sosial begivenhet for at nettverket mitt ikke skal bli for bekymret, men jeg blir mer utmattet av det enn noe annet. Denne uken har jeg invitert folk hit for å tvinge meg selv til å rydde. Det går jo kanskje an å gjøre oftere. :-)

Får se hvordan det går.

Håper du ser selv at du er en ressurssterk kvinne (eller mann) til tross for situasjonen du er i. Jeg er imponert over hva du gjør.

[Gjest Valnøtt]

Tusen takk for velfortjent spark. :-)

Det er vel noe slikt jeg håper å kunne gi meg selv også. Problemet er at prosessen for min del stanser hos fastlegen. Derfra må jeg nemlig selv ta meg av det å sende brev/ringe rundt til diverse spesialister og håpe at noen har plass og vilje til å ta meg inn. Det er faktisk utenkelig for meg akkurat nå å sette meg ned å ringe rundt eller skrive brev etter å ha valgt vilkårlige navn fra en liste og så gå på posten å sende. Arbeidsmengden/tiltaket er det første hinderet, risikoen for avslag det andre.

Fastlegen foreslo faktisk at jeg skulle "krisemaksimere" for å komme inn gjennom akuttkvoten, men jeg har vært på legevakten etter et halvhjertet selvmordsforsøk før, og det gjør jeg i hvert fall ikke frivillig igjen!

Gikk på dps i en annen kommune, men måtte flytte før behandlingen kom ordentlig i gang dessverre.

Takk for respons. Det er veldig vanskelig for meg å "snakke" med noen om dette. =/

Få noen i familien eller kretsen din til å ta den jobben for deg du. Det er en veldig grei oppgave å få hjelp med - og den som skal gjøre den skjønner med en gang viktigheten av denne hjelpen, nytten av den pluss at den tar begrenset med tid, så den kan det ikke være så gæli å få hjelp med.

[Gjest lilatu_28]

Håper du ser selv at du er en ressurssterk kvinne (eller mann) til tross for situasjonen du er i. Jeg er imponert over hva du gjør.

Takk. :-)

Jeg vet at jeg er ressurssterk. Det gjør på en måte bare at jeg føler enda sterkere skyldfølelse og nederlag fordi jeg ikke klarer å utnytte de ressursene.

Har ryddet kjøkkenet i dag. Føler meg litt lettere.

Ha en strålende kveld. :-)

[Gjest lilatu_28]

Involver familie og venner. Men si fra hva du trenger hjelp med, slik at de ikke selv skal tenke ut hva de tror er lurt for deg.

Si fra at du sliter skikkelig. I øyeblikket trenger du noen som kan sette seg ned og finne ut av økonomien din, eller finne noen som kan hjelpe deg med det.

Fra noen andre trenger du hjelp til at de får deg til lege og finner deg en psykolog og faktisk får deg til de timene du der får.

Fra noen tredje trenger du at de kommer en gang i uka og går tur med deg så du får lufta deg litt.

Osv. Slik kan de lage et team rundt deg som kan gi deg den hjelpen du faktisk har behov for - ikke masse velment hjelp som ikke hjelper deg :-)

Og du - så flott at du tar dette skrittet og tør å se mot livet igjen. Kjempebra! En av mine nærmeste venner var der du er nå for tre år siden. I dag er han en meget lykkelig mann med fred i sjelen og selvtillit, så dette går an :-)

Takk for innspill.

Å ha et slikt team rundt meg får jeg klaustrofobi bare av å tenke på. De nærmeste vet at jeg sliter, men ikke hvor mye.

Orker ikke åpne meg noe mer enn jeg har gjort. Jeg har et stort nettverk og det vil føre til mye "sladring" hvis det kommer ut hvor ille det er. Hvis jeg skal få "stakkars deg"-blikk, tisking og velmenende "du må snakke om det"-samtaler hver gang jeg faktisk orker å være sosial med dem kommer jeg til å isolere meg enda mer. Jeg har hatt tilbakevendende depresjoner av varierende dybde i 14 år. Jeg vet hvordan de fleste av vennene mine reagerer på dette. Det er derfor det har vært viktig for meg å opprettholde fasaden i størst mulig grad.

Det verste er egentlig ikke når det står på, men at jeg vet at det kommer tilbake selv om det går over.

Godt å høre at det går bra med din venn. :-)

Jeg klarer dessverre ikke være optimistisk akkurat nå, men jeg klarer ikke "det andre" heller så jeg må bare slukke branner etter hvert som de oppstår.

Ha en fin kveld.

[Gjest lilatu_28]

Det er jo noen DPS'er i Oslo også. Kansje du kan be legen om å søke på en av dem.

Godt poeng! Skal sjekke ut hva bydelen har å tilby.

Merkelig at ikke det har vært noe tema egentlig.