dø med verdighet? takker Nils Håvard

[Gjest engelen sunniva]

Takk Nils Håvard. Jeg skjønner godt hvordan du har blitt avdelingsoverlege på psykiatrisk klinikk. Takk for et flott svar til meg. Etter så mange ganger jeg har vært tvangs innlagt er jeg veldig glad du jobber i levanger. du har ført på et par ting på listen over dårlige sider ved meg selv. ja og du har helt sikkert rett. jeg rømmer ikke fra barna mine, jeg lar de få slippe. de har det bedere uten meg, og det er helt sant, jeg er en kjempe belastning for alle. kall meg sutrete, egoist. umoden. men det er helt mørkt rundt meg, klarer ikke se noen fremtid, orker ikke heller. jeg beklager at jeg må være den du sier jeg er Nils. Du kjenner jo meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor ikke la seg behandle?

Jeg kan faktisk godt forstå de som tar livet sitt i det svarteste mørke dersom "alt" er prøvd. Men å ta livet sitt uten å prøve behandling når en i tillegg har barn, det kan jeg aldri forstå

[Gjest Valnøtt]

En ting er at du er en belastning for hele verden slik du er nå.

Men hvorfor i alle dager velge å stryke med og påføre ungene dine det største nådestøtet du kan - verre enn overgrep - fordi du ikke vil bli bra???

Du kan få sitte og glede deg over ungene dine på skoleavslutninger og ha det helt greit inni deg, akkurat som alle oss andre. Noen dager kan du ha det ille, andre dager kan du ha det fint. Akkurat som alle andre.

Hvorfor i alle dager gidder du ikke å prøve? Fortjener ungene dine å leve resten av livene sine med følelsen av at mamma gadd ikke prøve medisiner et års tid og jobbe med saken for å gi oss en mor - hun stakk heller av?

Det ser så behagelig ut å slippe taket der du er nå. Synke ned i hvit bomull og få fred. Men det du da gjør er verre mot barna dine enn om du hadde slått dem. Mye, mye verre.

[Linnea78]

Jeg er glad for at du valgte å ikke bli engel her om natta! Jeg forstår at du syns du har vært syk lenge. At du begynner å bli sliten. Men du burde alikevel prøve litt mer for barna dine. Å komme seg igjen for de nærmeste pårørende etter selvmord er vanskelig. Prøv litt til kjære deg!

[Gjest surikatt]

Du skriver at det har vært slik i to år, men hva har du prøvd for å bli bedre i løpet av disse to årene? Har selv vært i en liknende situasjon og har blitt MYE bedre ved hjelp av medisiner, ECT og samtaler med terapeut. Du har familie, det har du valgt og derfor har du også forpliktelse ovenfor dem. Ikke gi opp, barna trenger en mamma!

[Gjest teskjekjærringa]

Hvorfor ikke la seg behandle?

Jeg kan faktisk godt forstå de som tar livet sitt i det svarteste mørke dersom "alt" er prøvd. Men å ta livet sitt uten å prøve behandling når en i tillegg har barn, det kan jeg aldri forstå

Hvis du ikke greier å forstå dette at når et menneske er dypt deprimert, så snur hodet seg og man tenker at man setter barna sine fri ved å ta livet sitt, at man kun er en belastning, at dette kan være en vrangforestilling som følger denne sykdommen.

Teskje, eller kanskje heller en spiseskje kommer i posten en av de nærmeste dager. Si ifra hvis du skulle trenge en til )

[Bookworm]

Hvis du ikke greier å forstå dette at når et menneske er dypt deprimert, så snur hodet seg og man tenker at man setter barna sine fri ved å ta livet sitt, at man kun er en belastning, at dette kan være en vrangforestilling som følger denne sykdommen.

Teskje, eller kanskje heller en spiseskje kommer i posten en av de nærmeste dager. Si ifra hvis du skulle trenge en til )

Men hvis det er så ille, så er vel tvanginnleggelse på sin plass?

[Gjest teskjekjærringa]

Men hvis det er så ille, så er vel tvanginnleggelse på sin plass?

Ja, egentlig mener jeg det, men jeg kan ikke disse kriteriene jeg. Skal bli psykiater i "mitt neste liv".

Var en gang så deprimert selv. Trodde virkelig jeg gjorde barna mine en tjeneste ved å "forsvinne." Hvilken bruk har de for ei mor som ligger og er syk hele tiden og som ikke greier å hjelpe til med noen ting. Følte jeg hemmet dem i hverdagen, at de ikke fikk leve sine liv som de ønsket. Mente at ved å ta livet mitt så slapp de meg, slapp å ha dårlig samvittighet for meg osv.

Slik kan en depresjon snu tankene dine slik at de blir crazy. Kall det vrangforestilling eller noe annet. Jeg vet ikke, men vet at nå etterpå har jeg hatt mange stunder hvor jeg har tenkt: "Hva hvis jeg hadde greid det den gangen, det virker så fjernt som bare det." Jeg var ikke normal i det hele tatt som kunne tenke sånn.

[Bookworm]

Ja, egentlig mener jeg det, men jeg kan ikke disse kriteriene jeg. Skal bli psykiater i "mitt neste liv".

Var en gang så deprimert selv. Trodde virkelig jeg gjorde barna mine en tjeneste ved å "forsvinne." Hvilken bruk har de for ei mor som ligger og er syk hele tiden og som ikke greier å hjelpe til med noen ting. Følte jeg hemmet dem i hverdagen, at de ikke fikk leve sine liv som de ønsket. Mente at ved å ta livet mitt så slapp de meg, slapp å ha dårlig samvittighet for meg osv.

Slik kan en depresjon snu tankene dine slik at de blir crazy. Kall det vrangforestilling eller noe annet. Jeg vet ikke, men vet at nå etterpå har jeg hatt mange stunder hvor jeg har tenkt: "Hva hvis jeg hadde greid det den gangen, det virker så fjernt som bare det." Jeg var ikke normal i det hele tatt som kunne tenke sånn.

Jeg skjønner helt klart tankegangen, eller ikke skjønner i den forstand, men jeg vet hva en depresjon kan gjøre med et menneske.

Likevel klarer jeg ikke helt å se at noen ikke kan være villige til å motta behandling, selv på mitt mørkeste forstod jeg at det var noen som ville og kunne hjelpe meg, men jeg skjønner at det finnes dypere depresjoner enn det jeg hadde...

[Gjest teskjekjærringa]

Jeg skjønner helt klart tankegangen, eller ikke skjønner i den forstand, men jeg vet hva en depresjon kan gjøre med et menneske.

Likevel klarer jeg ikke helt å se at noen ikke kan være villige til å motta behandling, selv på mitt mørkeste forstod jeg at det var noen som ville og kunne hjelpe meg, men jeg skjønner at det finnes dypere depresjoner enn det jeg hadde...

Hos meg snudde også dette seg. Jeg ble sikker på at alle var sinte på meg og ikke likte meg, inkl. behandlerne. Mistet totalt troen på at noe kunne hjelpe, hadde prøvd så mange medisiner og vært deppa og slitt så lenge. Mistet håpet rett og slett.

Tror ikke det går an å skjønne dette hvis en ikke har opplevd det nei. Det er ihvertfall en livsfarlig sykdom, det har jeg skjønt. Tror ingen er helt ved sine fulle fem hvis en forsjøker å ta livet av seg.

[Gjest teskjekjærringa]

Hos meg snudde også dette seg. Jeg ble sikker på at alle var sinte på meg og ikke likte meg, inkl. behandlerne. Mistet totalt troen på at noe kunne hjelpe, hadde prøvd så mange medisiner og vært deppa og slitt så lenge. Mistet håpet rett og slett.

Tror ikke det går an å skjønne dette hvis en ikke har opplevd det nei. Det er ihvertfall en livsfarlig sykdom, det har jeg skjønt. Tror ingen er helt ved sine fulle fem hvis en forsjøker å ta livet av seg.

Unnskyld, mente forsøker uten j ;)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis du ikke greier å forstå dette at når et menneske er dypt deprimert, så snur hodet seg og man tenker at man setter barna sine fri ved å ta livet sitt, at man kun er en belastning, at dette kan være en vrangforestilling som følger denne sykdommen.

Teskje, eller kanskje heller en spiseskje kommer i posten en av de nærmeste dager. Si ifra hvis du skulle trenge en til )

....., men slik har det ikke vært hele tiden vedkommende har hatt depresjon. Det har vært "lettere" tider hvor hun heller ikke har tatt ansvar ved å søke hjelp.

Det er ikke slik at psykisk lidelse fratar en enhver vilje og ethvert ansvar.

[Bookworm]

Hos meg snudde også dette seg. Jeg ble sikker på at alle var sinte på meg og ikke likte meg, inkl. behandlerne. Mistet totalt troen på at noe kunne hjelpe, hadde prøvd så mange medisiner og vært deppa og slitt så lenge. Mistet håpet rett og slett.

Tror ikke det går an å skjønne dette hvis en ikke har opplevd det nei. Det er ihvertfall en livsfarlig sykdom, det har jeg skjønt. Tror ingen er helt ved sine fulle fem hvis en forsjøker å ta livet av seg.

Jeg skjønner hva du mener (selv med skrivefeil:-)) Jeg også følte meg som en belastning for familien min, og tenkte nok tanker om at de ville ha det bedre uten meg - men jeg var aldri helt suicidal, heldigvis.

[Gjest Grågrønn]

Hei du.

Jeg tenker at med riktig hjelp kan mye løse seg, og du kan se lysere på livet om noen måneder.

Selv om det er sort nå, kan det bli bedre. Det i seg selv er verdt å forsøke å la tiden gå.

Skjønner at det er tøfft å få slike svar, når du sliter med slike tanker. Jeg tror ikke det er helt heldig heller. Men tanken på at det kan bli bedre, og du vil få mange fine stunder med dine barn og din mann, vil kanskje gjøre det lettere å forsøke å la tiden gå....

Jeg vet ikke hvor du bor. Men det er noe som heter Bærums prosjektet. Jeg vet ikke om det finnes der du bor, men hvis det gjør det, kan du få god hjelp.

Mvh

[Gjest ikke signatur idag]

Hvorfor ikke la seg behandle?

Jeg kan faktisk godt forstå de som tar livet sitt i det svarteste mørke dersom "alt" er prøvd. Men å ta livet sitt uten å prøve behandling når en i tillegg har barn, det kan jeg aldri forstå

Det er en egoistisk handling å ta sitt eget liv, når en har barn og familie.

Selvom depresjonen kan være så alvorlig at en tror at en gjør familien en tjeneste ved å ikke leve mer, så er dette ikke sant, for det er bare forvirrede tanker i et deprimert menneskes sinn. Dette mennesket må få hjelp til å bearbeide depresjonen, i stedet for å møte forståelse for tanken på å ta sitt eget liv.

Jeg har vært der selv, og er heldigvis blitt mye bedre, men sliter med depresjonstankene, de ligger hele tiden i bakhodet som et spøkelse, som kommer frem, hvis jeg overbelaster meg selv, og lar de depressive tankene ta overhånd.

Det er viktig å fokusere på positive ting i livet, og å tenke hyggelige tanker og ikke la depressjonen ta overhånd.

Ikke gi noen "tillatelse" til å ta sitt eget liv, ved å si at du forstår de.

Hilsen

[hidi, the scorpion]

Det er en egoistisk handling å ta sitt eget liv, når en har barn og familie.

Selvom depresjonen kan være så alvorlig at en tror at en gjør familien en tjeneste ved å ikke leve mer, så er dette ikke sant, for det er bare forvirrede tanker i et deprimert menneskes sinn. Dette mennesket må få hjelp til å bearbeide depresjonen, i stedet for å møte forståelse for tanken på å ta sitt eget liv.

Jeg har vært der selv, og er heldigvis blitt mye bedre, men sliter med depresjonstankene, de ligger hele tiden i bakhodet som et spøkelse, som kommer frem, hvis jeg overbelaster meg selv, og lar de depressive tankene ta overhånd.

Det er viktig å fokusere på positive ting i livet, og å tenke hyggelige tanker og ikke la depressjonen ta overhånd.

Ikke gi noen "tillatelse" til å ta sitt eget liv, ved å si at du forstår de.

Hilsen

Hvordan kan du si slik? En eldre mann lider fryktelig og vil gjerne dø! Det forstår jeg inderlig godt. Og at datteren støtter han, er i mine øyne positivt.

Ville det glede deg å gå på besøk til en dødssyk mann, som lider fryktelig, og egentlig har levd det livet han kan?`Da synes jeg det er du som er grusom!

[Gjest mandolina]

Hvordan kan du si slik? En eldre mann lider fryktelig og vil gjerne dø! Det forstår jeg inderlig godt. Og at datteren støtter han, er i mine øyne positivt.

Ville det glede deg å gå på besøk til en dødssyk mann, som lider fryktelig, og egentlig har levd det livet han kan?`Da synes jeg det er du som er grusom!

Jeg tror du har postet dette innlegg feil, for det var ikke det hovedinnlegget snakket om.

Iflg. innlegg til NHD lenger nede var det tale om en jente, som skulle behandles for depresjon.

Hilsen

[hidi, the scorpion]

Jeg tror du har postet dette innlegg feil, for det var ikke det hovedinnlegget snakket om.

Iflg. innlegg til NHD lenger nede var det tale om en jente, som skulle behandles for depresjon.

Hilsen

Obs... Hvordan kunne jeg klare det...?

Beklager til alle her.

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på det, mandilina!

[Gjest teskjekjærringa]

....., men slik har det ikke vært hele tiden vedkommende har hatt depresjon. Det har vært "lettere" tider hvor hun heller ikke har tatt ansvar ved å søke hjelp.

Det er ikke slik at psykisk lidelse fratar en enhver vilje og ethvert ansvar.

Da flytter jeg snart til samme planet som deg igjen :-). Selvsagt har alle et ansvar for selv å søke hjelp før det går så langt at man blir dypt deprimert. Jeg skrev ut fra den situasjonen vedkommende beskrev nå, og vet ikke så mye mere om det.

Skjønner dere "på den andre siden" også. Når man prøver og prøver å få et menneske til å motta medisiner og annen behandling, og vedkommende ikke vil gang etter gang. Egentlig er dette en h.... sykdom hvor det stadig vekk (inkl meg) kommer (vrang?)forestillinger om at medisiner vil ødelegge deg og behandlerne er noen ondskapsfulle mennesker (som alle andre), som vil deg bare vondt. Derfor har det heller ingen hensikt å ringe, eller be om hjelp. Har man et "lyst" øyeblikk så bør man egentlig ringe fortere enn....før tanken kommer om at, nei, det er jo ingen vits, finnes ingen hjelp å få.

Tror kanskje ikke du trenger en teskje likevel? :-)

[Gjest Grågrønn]

Hei du.

Jeg tenker at med riktig hjelp kan mye løse seg, og du kan se lysere på livet om noen måneder.

Selv om det er sort nå, kan det bli bedre. Det i seg selv er verdt å forsøke å la tiden gå.

Skjønner at det er tøfft å få slike svar, når du sliter med slike tanker. Jeg tror ikke det er helt heldig heller. Men tanken på at det kan bli bedre, og du vil få mange fine stunder med dine barn og din mann, vil kanskje gjøre det lettere å forsøke å la tiden gå....

Jeg vet ikke hvor du bor. Men det er noe som heter Bærums prosjektet. Jeg vet ikke om det finnes der du bor, men hvis det gjør det, kan du få god hjelp.

Mvh

Bærums modellen mente jeg selvfølgelig...