Jeg klikka

[hvilket liv]

Jeg klikka i går. Jeg så svart og slo til mannen min flere ganger i ansiktet. Det vises i dag kan man si. Jeg er så skamfull at jeg har bare ligget til sengs i hele dag. Jeg har vært oppe og bedt om unskyldning, og han har sagt at nå er det nok. Han går fra meg. Jeg skjønner han så godt. Dette er utilgivelig og jeg har aldri i hele mitt liv trodd at jeg kunne gjøre noe slikt. Jeg har tenkt på hvordan jeg kan leve med dette. Om jeg i det hele tatt klarer det.

Jeg drikker altfor mye om kveldene. Jeg kjenner selv at rusen blir en større og større del av hverdagen min.

Jeg har en bipolar diagnose, men har over ganske lang tid vært frisk. Derfor har jeg også nettopp begynt å studere igjen. Nå føler jeg meg som en så stor dritt at jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette livet. Jeg trodde jeg begynte å bli normal nå, men der tok jeg visst feil.

Jeg er så lei meg. Hvordan kunne jeg gjøre dette!!! Jeg føler meg null verdt!

[Bookworm]

Godt at mannen din tok til vett og forlater deg, synes jeg. Han har ikke fortjent å bli slått uansett!!

[Gjest bipolar for to måneder siden]

Har dette skjedd før? Hvorfor gjorde du dette? Hvorfor drikker du? Kan du istedet søke hjelp? Bruker du medisiner imot bipolar lidelse? Tror du hjelpen kommer ramlende i hodet på deg? Vil du at livet ditt skal bli bedre? Hvem har ansvaret for livet ditt? Du? Presten? Jesus? Din mann? Du lider, er det mange rundt deg som lider pga deg? Har du en mulighet for å kontakte behandler? Hvem sitt ansvar er det å gjøre dette? Ditt? Din manns?

Det eneste som IKKE hjelper er å slå. Det eneste som kan hjelpe deg er å søke hjelp..NÅÅÅ!!!

[Gjest dementia praecox]

Huff da, hørtes ikke greit ut. Du må iallefall kutte ut alkoholen, og begynne på medisiner. Mannen din er sint nå, og med rette, kan jo være han blir hvis du sjerper greiene. Lykke til

[hvilket liv]

Har dette skjedd før? Hvorfor gjorde du dette? Hvorfor drikker du? Kan du istedet søke hjelp? Bruker du medisiner imot bipolar lidelse? Tror du hjelpen kommer ramlende i hodet på deg? Vil du at livet ditt skal bli bedre? Hvem har ansvaret for livet ditt? Du? Presten? Jesus? Din mann? Du lider, er det mange rundt deg som lider pga deg? Har du en mulighet for å kontakte behandler? Hvem sitt ansvar er det å gjøre dette? Ditt? Din manns?

Det eneste som IKKE hjelper er å slå. Det eneste som kan hjelpe deg er å søke hjelp..NÅÅÅ!!!

Jeg synes presten skal kontakte gud slik at han gjør meg frisk.

Dessuten nekter jeg å la meg behandle fordi jeg har slik tro på gud. Han skal ta bort depresjonene mine, men la hypomaniene være. Mannen min var slem, derfor fortjente han å bli slådd.

Huff, seriøsiteten er ikke stor.

Jeg har vært syk og godt medisinert i mange år. Har vært innlagt for å lære å leve med sykdommen min og jeg har gått i terapi i mange år. Det siste året har jeg vært helt symptomfri.

Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv og aldri, aldri har jeg trodd at jeg kunne gjøre det.

At jeg nå gjorde det, vel og merk godt påvirket av alkohol, skremmer vannet av meg.

Skal til legen i dag og tenker kanskje på å ta opp alkohoproblemet(?) mitt. Det vanskelige er at jeg føler at hun er veldig dømmende.

[hvorfor skjer dette??]

Jeg synes presten skal kontakte gud slik at han gjør meg frisk.

Dessuten nekter jeg å la meg behandle fordi jeg har slik tro på gud. Han skal ta bort depresjonene mine, men la hypomaniene være. Mannen min var slem, derfor fortjente han å bli slådd.

Huff, seriøsiteten er ikke stor.

Jeg har vært syk og godt medisinert i mange år. Har vært innlagt for å lære å leve med sykdommen min og jeg har gått i terapi i mange år. Det siste året har jeg vært helt symptomfri.

Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv og aldri, aldri har jeg trodd at jeg kunne gjøre det.

At jeg nå gjorde det, vel og merk godt påvirket av alkohol, skremmer vannet av meg.

Skal til legen i dag og tenker kanskje på å ta opp alkohoproblemet(?) mitt. Det vanskelige er at jeg føler at hun er veldig dømmende.

Om du faktisk har rett i at hun er dømmende - hva så?? Her er det du som trenger hjelpen, den får du ene og alene KUN ved å fortelle hva du trenger hjelp til! Svelg i deg alt annet!

[tonie]

Jeg synes presten skal kontakte gud slik at han gjør meg frisk.

Dessuten nekter jeg å la meg behandle fordi jeg har slik tro på gud. Han skal ta bort depresjonene mine, men la hypomaniene være. Mannen min var slem, derfor fortjente han å bli slådd.

Huff, seriøsiteten er ikke stor.

Jeg har vært syk og godt medisinert i mange år. Har vært innlagt for å lære å leve med sykdommen min og jeg har gått i terapi i mange år. Det siste året har jeg vært helt symptomfri.

Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv og aldri, aldri har jeg trodd at jeg kunne gjøre det.

At jeg nå gjorde det, vel og merk godt påvirket av alkohol, skremmer vannet av meg.

Skal til legen i dag og tenker kanskje på å ta opp alkohoproblemet(?) mitt. Det vanskelige er at jeg føler at hun er veldig dømmende.

Ta tak i alkoholproblemet snarest. Hvis du ellers er stabil og medisinene virker som de skal er det vel ikke mye tvil om at det er der det ligger? Enkelte kan bare ikke drikke alkohol, og du er kanskje en av dem. Om det gir deg kjæresten tilbake vet jeg ikke, men du kan ikke ta sjansen på at slikt skjer igjen.

Søk hjelp!

[Gjest Valnøtt]

Du må ha hjelp. Og det må mannen din også.

Forsøk å ringe atv hvis du bor i en av kommunene som har avtale med dem kan du kanskje få komme dit, for dette må du finne ut av.

Og den alkoholen heller du i vasken. Heretter er du avholdskvinne. Om du om ti år finner ut at du skal ta et glass vin for nå har det gått bra i ti år, så lar du det vinglasset stå likevel. Det er konsekvensen av å miste kontrollen i fylla nemlig.

[Gjest Valnøtt]

Jeg synes presten skal kontakte gud slik at han gjør meg frisk.

Dessuten nekter jeg å la meg behandle fordi jeg har slik tro på gud. Han skal ta bort depresjonene mine, men la hypomaniene være. Mannen min var slem, derfor fortjente han å bli slådd.

Huff, seriøsiteten er ikke stor.

Jeg har vært syk og godt medisinert i mange år. Har vært innlagt for å lære å leve med sykdommen min og jeg har gått i terapi i mange år. Det siste året har jeg vært helt symptomfri.

Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv og aldri, aldri har jeg trodd at jeg kunne gjøre det.

At jeg nå gjorde det, vel og merk godt påvirket av alkohol, skremmer vannet av meg.

Skal til legen i dag og tenker kanskje på å ta opp alkohoproblemet(?) mitt. Det vanskelige er at jeg føler at hun er veldig dømmende.

Ja, hun er kanskje dømmende. Og det skal du ta inn over deg at hun har grunn til. Se på mannen din og hvordan han ser ut. Du har gjort det. Det er klart du er å klandre!

Men gå til legen likevel og be om den hjelpen. Så viser du gjennom å kutte alkoholen konsekvent bla at du fortjener å slippe det dømmende blikket etterhvert.

Om mannen din vil skilles fra deg nå så gir du ham en så grei skilsmisse som mulig. Han har tålt nok. Så går du videre.

Og det viktigste - når du ser at du kommer noen vei, at du ikke drikker mer og er stabil og har det bra med deg og andre - da skal du tilgi deg selv det som ligger i fortiden. Da har du lagt ned jobb i å gjøre det til fortid og aldri mer fremtid, så da kan du rette ryggen og se fremover og stelle pent med deg selv. Og da kan du kanskje ha et forhold igjen også - et det er fint for alle parter å være i.

Lykke til.

[Gjest lilatu_28]

Jeg har også klikket sånn en gang.

Kan ikke fortelle noen solskinnshistorie om hvordan det gikk til slutt, men jeg skjønner i hvert fall veldig godt hvordan du føler det.

Jeg har aldri vært å fotvilet og hjelpeløs som da jeg slo.

Friske mennesker har nok kontroll på følelsene sine til at de ikke lar seg overmanne av en impuls slik du ble i går.

Ta dette på alvor og du vil nok lære noe av det.

[Gjest bipolar for to måneder siden]

Jeg synes presten skal kontakte gud slik at han gjør meg frisk.

Dessuten nekter jeg å la meg behandle fordi jeg har slik tro på gud. Han skal ta bort depresjonene mine, men la hypomaniene være. Mannen min var slem, derfor fortjente han å bli slådd.

Huff, seriøsiteten er ikke stor.

Jeg har vært syk og godt medisinert i mange år. Har vært innlagt for å lære å leve med sykdommen min og jeg har gått i terapi i mange år. Det siste året har jeg vært helt symptomfri.

Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv og aldri, aldri har jeg trodd at jeg kunne gjøre det.

At jeg nå gjorde det, vel og merk godt påvirket av alkohol, skremmer vannet av meg.

Skal til legen i dag og tenker kanskje på å ta opp alkohoproblemet(?) mitt. Det vanskelige er at jeg føler at hun er veldig dømmende.

Skjønner deg veldig godt jeg. Du er jo egentlig ikke sånn. Ingen unnskyldning, men sykdommen gjør at du mister kontroll. Når du er edru greier du så vidt å holde kontrollen. Når du blir full forsvinner hemningene og du slår eller finner på annet dumt.

Bra du ser dette selv og innrømmer det. Da kan du også gjøre noe med dette. Greier du ikke å drikke mindre/slutte på egen hånd, så er fastlegen et bra sted å starte ja. (Bytt lege hvis du ikke liker den du har).

Ønsker deg lykke til, alt ordner seg skal du se )