Hvorfor lærer jeg ikke /ødeleggende håpløshet

[Gjest hengerikkemed]

Jeg har problemer med å holde ut livet fordi det er vanskelig, og innerst inne tenker jeg at det er håpløst, selv om det ikke kan være håpløst for da blir jo livet umulig. Er det ødeleggende å tenke at det er håpløst? Jeg vet ikke hvordan det ikke skal kjennes håpløst ut.

Jeg prøver jo å holde ut så godt jeg kan, har bare mye angst og andre vanskeligheter som gjør at opplevelsen kjennes uutholdelig.

Erfaring tilsier at jeg klarer å holde ut. Likevel kjennes det hver gang ut som at jeg ikke klarer å leve mer og at det er håpløst. Det er utmattende.

Hvorfor lærer jeg ikke av erfaringen her?

[Melba1365380968]

Huff, det var som jeg skulle skrevet innlegget ditt selv.

Det er så utmattende å leve i håpløshet, uten troen på at framtiden skal bli noe særlig bedre. Det er også utmattende å bare holde ut og holde ut, sånn som vi gjør. Men jeg har funnet ut at grunnen til at jeg holder ut og holder ut i eininga må være at noe dypt inne i meg fortsatt har et håp om forbedring.

Kanskje det ikke er en tanke som er tilgjengelig for meg, tanken "det kommer til å bli bedre". Men et eller annet sted i kroppen sitter det en godt gjemt følelse om at det bare må bli bedre snart.

Har du leita etter noe sånt hos deg?