tenåringsproblemer?

[Gjest tribune]

Dette blir kanskje ikke riktig tema i riktig forum, men jeg leter og leter etter den riktige veien inn til min sønns forståelse av konsekvenser. Han er snart 18, og jeg liker han veldig godt, han er en flott gutt med gode holdninger og refleksjoner over så mangt. Men, i sitt 1. år på vg, hvor han bodde på hybel langt hjemmefra, i et tøft studie, med høye ambisjoner på idrettsiden opplevde han å ikke makte det harde treningsopplegget, ett brutt kjæresteforhold (han savner henne veldig), hvor hennes far nektet kontakt, og han maktet å ta konsekvensen av det ved å bryte, vi som foreldre skilte lag (jeg tror vi har vært flinke til å trygge dem, barna våre), og en ensom hybeltilværelse hvor han savnet nære relasjoner. Dette gikk veldig utover skolen og han fikk høyt fravær, men imponerende nok, med fare for ikke å få godkjent året, tok han et krafttak på slutten av året og besto med akseptable karakterer. Han har så mye godt to i seg, men nå opplever jeg, etter at han har flyttet nærmere hjemme og blitt overført til en annen skole med flere kjente omkring seg, at han starter året med å skulke. Jeg får det altså ikke til å rime med de holdningene og målene han har, han vil gjerne bli politi. Hvordan i all verden skal jeg nå inn til ham? Han ser altså ikke veien han går på, men han har selv valgt studieform og så vidt jeg kan forstå er det et bevisst og målrettet valg. Det er ikke viktig for meg hva han går, men at han selv har valgt. Jeg vil ikke formane og ikke mase, det betyr tilbaketrekning og tap av kommunikasjon, men jeg vil så inderlig, selv om han oppe i det hele er skolelei og har savn, at han viser mer selvdisiplin fordi han fatter konsekvensene. Hvis jeg skal si noe til han må det være kort, konsist og ikke til å misforstå, men hva? Hvor er knappen? Jeg vil for nesten enhver pris unngå forrige års bekymringer og fortvilelse, jeg er ressurssterk, men det røyner på. Pappa er adskillig tøffere, og har enkle oppskrifter, som å ta deg sammen, ikke vær dum, du må forstå.. osv, det virker ikke. Datteren vår har de samme flotte holdningene (f.eks til alkohol, rus osv), men er et fyrverkeri og et svært tydelig vesen, med en sunn balanse mellom selvdisipling og det å ta vare på seg selv, og hun er så lett å snakke med! Og jeg har altså ikke opplevd noen form for ungdomsopprør fra noen av dem, de er mye mer ordentlige enn jeg var som ung. Men om verden gikk meg i mot og jeg var dødstrøtt av festing dagen før, så gikk jeg på skolen dagen etter selv om jeg bodde på hybel alene(de rører knapt alkohol noen av dem og er alltid hjemme i rimelig tid). Hvilket fenomen er dette? Hva er det han holder på å synke ned i? Er jeg forutinntatt? Skal jeg gi ham sjansen? La være å si noe? Forstørrer jeg problemene? Hva kan jeg bidra med?

[Gjest Valnøtt]

Ta en rolig prat med ham. Gi ham forståelse for at han har hatt et helvete det siste året. Tilby ham hjelp til å komme ovenpå. Og forklar ham krystallklart, men uten å klandre, at han nå er i ferd med å gå glipp av målet sitt hvis han mister fokus. Men at uansett vil du være glad i ham og stille opp like mye likevel - bare så han vet at du er der.

Så må du la ham velge selv om han satser eller ikke.

[hidi, the scorpion]

Ta en rolig prat med ham. Gi ham forståelse for at han har hatt et helvete det siste året. Tilby ham hjelp til å komme ovenpå. Og forklar ham krystallklart, men uten å klandre, at han nå er i ferd med å gå glipp av målet sitt hvis han mister fokus. Men at uansett vil du være glad i ham og stille opp like mye likevel - bare så han vet at du er der.

Så må du la ham velge selv om han satser eller ikke.

Godt sagt, Valnøtt!

[Gjest tribune]

Ta en rolig prat med ham. Gi ham forståelse for at han har hatt et helvete det siste året. Tilby ham hjelp til å komme ovenpå. Og forklar ham krystallklart, men uten å klandre, at han nå er i ferd med å gå glipp av målet sitt hvis han mister fokus. Men at uansett vil du være glad i ham og stille opp like mye likevel - bare så han vet at du er der.

Så må du la ham velge selv om han satser eller ikke.

Hei, og takk for svar. Det er i grunnen det forrige år besto av, bekymringer omformet til oppmuntring, støtte, små spark bak og masse kjærlighet. Det ble alikevel en slags "kamp" som var oppslitelig, og han trengte nok dette jevne påfyllet av medhjelp. Og jeg er altså imponert over hva han faktisk klarte tross store utfordringer. Alikevel tror jeg det skjer noe i skjæringspunktet mellom langsiktig mål / fokus og nåfølelsen som er vanskelig å håndtere. Oppskriften blir nok den samme i år, så lenge jeg ikke kjenner til noen andre, han vet godt at det er hans eget ansvar og hans eget liv og at jeg er fryktelig glad i han. Kanskje det er noen andre som har lignende erfaringer?