Depresjon?

[Tinyshadow]

Når jeg var yngre led jeg av depresjoner i det skjulte, jeg drev med selvskading for å lidre smertene. Så kom dagen da min far tok sitt eget liv, jeg kom "ut av skapet" til min mor, og hun hjalp og støttet meg på veien mot hjelp. Jeg visste om jeg fortsatte kunne jeg ende opp som min far, og jeg ville ikke utsette familien for noe slikt igjen. Jeg fikk moderat hjelp, sosionom (som sluttet), psykiater.

Min daværende type (nåværende x) var ofte med som støtte på disse møtene. Men, jeg ser han i seg selv kan ha gitt utslag på min diagnose. Han hevdet at jeg var deppa 24/7, jeg var det til tider. Men må si jeg følte han var god hjelp i å holde meg nede, holde meg deppa.

Etter hvert ble jeg satt på anti-depresiva, er ikke så veldi glad i medikamenter. En gang når jeg var syk, sluttet jeg. Sov bort tiden og glemte helt medisinen. Nå var jeg sammen med en annen, det hadde gått nesten 3år siden min x var med på møter. Det gikk så bra uten medisiner at jeg valgte og ikke begynne! Men ettersom tiden gikk forandret noe seg... nå er jeg deppa - glad - deppa - glad som en evig yoyo. Jeg finner dumme ting og henge depresjonen på, som jeg i etterkant når jeg tenker litt klart ser hvor dum de egentli var. Min samboer er heldigvis en kjærnekar og støtter meg når jeg har det tungt.

Men det som gnager meg, det er ikke som før.. før var jeg deppa ca hele tiden! I lange perioder (selv om jeg tenker xn kunne holdt meg nede). Nå, er jeg glad og synger rare sanger noen ganger, og deppa som pokker! Har også angst på de mest sinnsyke tidspungt, bare liten angst. Før var det skikkelig når det først kicket inn...

Noen som vet hva dette kan være? For det er ikke vanlig depresiv etter hva jeg forstår. Vegrer meg mot lege, har ikke hatt så mange gode opplevelser med lege. Så vil ikke dra dit før det er nødvendig. I tilegg vet jeg aldri når jeg er nedfor og når jeg er glad, noe som er mer forvirrende i henhold til avtaler ol. Før visste jeg NEI det går ikke. Nå vet jeg aldri hvordan jeg er! Sluttet på høgskolen pga dette, taklet det ikke. Følte det ble galt av meg og påta meg ansvar på en god dag, og ikke kunne fullbyrde dem på en dårlig (dårlig gjort ovenfor de andre /gruppa). Jeg føler også at nåværende tilstand gjør det vanskelig å anskaffe en jobb... ustabilt.