Sosial isolasjon

[Dmitri]

Sosial isolasjon betyr ikke-deltakelse i samfunnet.

Ensomhet er definert som den subjektive og uønskede opplevelsen av å stå utenfor et sosialt felleskap.

Hvis man hater de to overnevnte tilstandene, samt faktisk ikke er sosialt fleksibel nok til å kaste seg "ut i det". Hvilket råd har dere til en slik person for nettopp å komme seg ut av ensomhet og sosial isolasjon?

Hvor er de enkleste arenaene for å øve på sosial interaksjon?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kommer an på årsaken til den sosiale isolasjonen.

[Dmitri]

Det kommer an på årsaken til den sosiale isolasjonen.

Jeg har ingen psykiatrisk lidelse. Jeg har bare falt utenfor. begge mine foreldre er litt einstøinger, og ikke veldig sosiale. Jeg arvet åpenbart ikke det genet de har, men er heller litt sosial av meg. Problemet er at jeg lærte meg å være asosial gjennom de: sosial inkompetanse. Jeg lærte meg aldri de sosiale spillereglene. Jeg må starte fra scratch, og det som en fyr i tyveåra. Jeg må lære alt som andre tar for gitt... Hvor starter jeg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ingen psykiatrisk lidelse. Jeg har bare falt utenfor. begge mine foreldre er litt einstøinger, og ikke veldig sosiale. Jeg arvet åpenbart ikke det genet de har, men er heller litt sosial av meg. Problemet er at jeg lærte meg å være asosial gjennom de: sosial inkompetanse. Jeg lærte meg aldri de sosiale spillereglene. Jeg må starte fra scratch, og det som en fyr i tyveåra. Jeg må lære alt som andre tar for gitt... Hvor starter jeg?

Du starter med de arenaer det er viktigst for deg å beherske.

[Gjest xbellax]

Jeg har ingen psykiatrisk lidelse. Jeg har bare falt utenfor. begge mine foreldre er litt einstøinger, og ikke veldig sosiale. Jeg arvet åpenbart ikke det genet de har, men er heller litt sosial av meg. Problemet er at jeg lærte meg å være asosial gjennom de: sosial inkompetanse. Jeg lærte meg aldri de sosiale spillereglene. Jeg må starte fra scratch, og det som en fyr i tyveåra. Jeg må lære alt som andre tar for gitt... Hvor starter jeg?

I tyveårene er det ikke noe problem, begynn i det små, øv deg på å ta kontakt, gjør deg "tilgjengelig". Leste akkurat et annet innlegg av deg og vil bare tilføye at den selvinnsikten du viser er noe mange på din alder ikke har, så "tapt" er ikke årene som er forbi, på noen måte. Du har produsert livserfaring du vil ha god nytte av.

[Dmitri]

Du starter med de arenaer det er viktigst for deg å beherske.

Jeg vil i det hele tatt lære meg smalltalk. Nå har jeg ikke en gang mot til meg til å starte småprat med fremmede, men jeg er fast bestemt på å lære meg det.

Jeg trenger en lett arena for å lære dette, hvor folk kanskje er spesielt mottakelig for nettopp smalltalk fra en litt uerfaren person. kanskje litt klønete i begynnelsen. Hvor kunne dette være i så fall?

[Dmitri]

I tyveårene er det ikke noe problem, begynn i det små, øv deg på å ta kontakt, gjør deg "tilgjengelig". Leste akkurat et annet innlegg av deg og vil bare tilføye at den selvinnsikten du viser er noe mange på din alder ikke har, så "tapt" er ikke årene som er forbi, på noen måte. Du har produsert livserfaring du vil ha god nytte av.

Takk for oppmuntrende ord. :-)

Nå for dagens dose med negativitet:

Jeg har grublet alene lenge. Lest mange bøker alene, sett mye filmer alene, gått mange turer i skog og mark alene, dratt til utlandet alene, gjort alt alene. Jeg er en verdensmester i å gjøre ting alene etterhvert, og jeg er så lei av det.

Jeg blir trist av tanken på å gjøre alt alene; gå gjennom hele livet alene. Jeg skal fint takle det, men skulle ønske jeg slapp det.

Jeg er egentlig ikke en negativ person, men denne delen av livet mitt trekker alt så til de grader ned for meg. Det er sånn at jeg blir deprimert til tider av det.

Prøver å gjøre noe aktivt med det, men vet ikke helt hvor jeg skal starte.

[frosken]

Jeg vil i det hele tatt lære meg smalltalk. Nå har jeg ikke en gang mot til meg til å starte småprat med fremmede, men jeg er fast bestemt på å lære meg det.

Jeg trenger en lett arena for å lære dette, hvor folk kanskje er spesielt mottakelig for nettopp smalltalk fra en litt uerfaren person. kanskje litt klønete i begynnelsen. Hvor kunne dette være i så fall?

Er du i jobb ? I såfall kan lunchpause ol på jobb være et bra sted å prate med folk.

Hvis du studerer, så er det flere studiesteder som har "ta ordet" kurs, og selv om det ikke helt er det du trenger, så kunne det allikevel kanskje gjøre deg tryggere blant andre på sikt.

[PieLill]

Temmelig forenklet handler sosialt samspill om hvordan man tolker andre og hvordan man opptrer.

Tror du du kan ha nytte av litt 'teori'. Les noen bøker om f.eks. samliv, barneoppdragelse, ledelse eller et eller annet som omhandler menneskelige relasjoner på en praktisk og forklarende måte.

Tankegods fra slike bøker kan kanskje hjelpe deg å raskere gjenkjenne og forstå reaksjoner og handlingsmønster, samt finne gode responser.

Jeg lærer utrolig mye om mennesker, både store og små, ved å iaktta barn. Barn viser ofte utilslørte mønstre som også finnes hos voksne i en mer fordekt og komplisert utgave.

Iakta sosiale samspill. Legg merke til personer som ser ut til å bli godt likt og lett kommer i kontakt med folk. Hva er det de gjør. Og motsatt, de som blir mye alene, eller de som stadig kommer i konflikt.

Iaktta konflikter. Prøv å leve deg litt inn i alle parters reaksjoner og følelser.

Gi deg selv 'oppgaver'. Som f.eks. i stedet for å sette deg ved et bord alene i kantina, finn en plass der det alt sitter noen. Still en eller flere personer to tre spørsmål om noe du tror de ønsker å snakke om.

mvh

[PieLill]

Jeg vil i det hele tatt lære meg smalltalk. Nå har jeg ikke en gang mot til meg til å starte småprat med fremmede, men jeg er fast bestemt på å lære meg det.

Jeg trenger en lett arena for å lære dette, hvor folk kanskje er spesielt mottakelig for nettopp smalltalk fra en litt uerfaren person. kanskje litt klønete i begynnelsen. Hvor kunne dette være i så fall?

Kan det være at du er en god lytter?

Folk som kan lytte er velkomne stort sett hvor det skal være.

Å stille vennlige interesserte spørsmål krever ingen lang monolog fra din side. Det kan være et godt sted å begynne.

mvh

[Gjest xbellax]

Takk for oppmuntrende ord. :-)

Nå for dagens dose med negativitet:

Jeg har grublet alene lenge. Lest mange bøker alene, sett mye filmer alene, gått mange turer i skog og mark alene, dratt til utlandet alene, gjort alt alene. Jeg er en verdensmester i å gjøre ting alene etterhvert, og jeg er så lei av det.

Jeg blir trist av tanken på å gjøre alt alene; gå gjennom hele livet alene. Jeg skal fint takle det, men skulle ønske jeg slapp det.

Jeg er egentlig ikke en negativ person, men denne delen av livet mitt trekker alt så til de grader ned for meg. Det er sånn at jeg blir deprimert til tider av det.

Prøver å gjøre noe aktivt med det, men vet ikke helt hvor jeg skal starte.

Men det er jo ikke negativt, det er bare fakta. Du har brukt mye tid alene, lært deg selv å kjenne, våget å være fullstendig alene... og nå du er fed up av det. Storartet sier jeg bare; er du klar over hvor mange mennesker som ikke engang våger å gå ut å spise alene? Jeg tenker som så at det er gjennom andre mennesker man blir kjent med seg selv, men sannlig hjelper det å vite litt om hvem man er, hva man står for, før man involverer seg i dypere relasjoner.

Tenk litt igjennom hva dine interesser er, se etter grupper/organinsasjoner i nærmiljøet, opprett profiler på nettsted og søk etter venner for å ta en kaffe med osv. Du har faktisk mye å bidra med, du har en livserfaring og en klokhet du bør være stolt av.Når det gjelder small talk er det ikke så vanskelig som en del skal ha det til.. øvelse gjør mester.

[Dmitri]

Er du i jobb ? I såfall kan lunchpause ol på jobb være et bra sted å prate med folk.

Hvis du studerer, så er det flere studiesteder som har "ta ordet" kurs, og selv om det ikke helt er det du trenger, så kunne det allikevel kanskje gjøre deg tryggere blant andre på sikt.

Jeg jobber, men har ingen felles-pauser. Dessuten sliter jeg med å finne på samtaleemner.

Jeg studerer ved siden av, men sliter også der med å finne på ting å si.

Jeg har ingen ice-breaker, da jeg ha null erfaring sosialt sett.

Det verste er at jeg nå innser at dette er det området av livet mitt som trekker alt ned. Jeg har det egentlig helt fint, og har 110% arbeidskapasitet på alle områder ellers, men er så utrolig sosialt inkompetent, at jeg har brukt flere år på å fundere på hva som kan være årsaken.. scizofreni, sosial angst, gudene vet hva, men det handler rett og slett om manglende trening, og overbeskyttende foreldre som er svært kritiske og negativt til alt jeg noensinne har gjort.

Jeg må strate livet mitt nå, i slutten av tyveåra.

Hva er gode samtaleemner, sånn steg for steg? Jeg skal på jobb i morgen, hva kan jeg finne på å si til han som sitter ved siden av meg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg jobber, men har ingen felles-pauser. Dessuten sliter jeg med å finne på samtaleemner.

Jeg studerer ved siden av, men sliter også der med å finne på ting å si.

Jeg har ingen ice-breaker, da jeg ha null erfaring sosialt sett.

Det verste er at jeg nå innser at dette er det området av livet mitt som trekker alt ned. Jeg har det egentlig helt fint, og har 110% arbeidskapasitet på alle områder ellers, men er så utrolig sosialt inkompetent, at jeg har brukt flere år på å fundere på hva som kan være årsaken.. scizofreni, sosial angst, gudene vet hva, men det handler rett og slett om manglende trening, og overbeskyttende foreldre som er svært kritiske og negativt til alt jeg noensinne har gjort.

Jeg må strate livet mitt nå, i slutten av tyveåra.

Hva er gode samtaleemner, sånn steg for steg? Jeg skal på jobb i morgen, hva kan jeg finne på å si til han som sitter ved siden av meg?

For å si det enkelt: Mer enn 90 % av mennesker liker best å snakke om seg selv. Om du forsiktig får dem til å snakke om det som interesserer dem, vil de synes du er en super kar. Prisen er at du må utholde mye vås.

[Dmitri]

Men det er jo ikke negativt, det er bare fakta. Du har brukt mye tid alene, lært deg selv å kjenne, våget å være fullstendig alene... og nå du er fed up av det. Storartet sier jeg bare; er du klar over hvor mange mennesker som ikke engang våger å gå ut å spise alene? Jeg tenker som så at det er gjennom andre mennesker man blir kjent med seg selv, men sannlig hjelper det å vite litt om hvem man er, hva man står for, før man involverer seg i dypere relasjoner.

Tenk litt igjennom hva dine interesser er, se etter grupper/organinsasjoner i nærmiljøet, opprett profiler på nettsted og søk etter venner for å ta en kaffe med osv. Du har faktisk mye å bidra med, du har en livserfaring og en klokhet du bør være stolt av.Når det gjelder small talk er det ikke så vanskelig som en del skal ha det til.. øvelse gjør mester.

Du har rett. Det å ha mål og kjenne seg selv er et must, ikke være et ja-menneske Likevel er dette en livslang oppgave, og jeg kunne gjerne tenkt meg å lære meg selv å kjenne sammen med andre.

Jeg er veldig glad i tennis f.eks, men har aldri hatt noen å spille med. Jeg er veldig glad i å reise til utlandet, men drar alltid alene. Det hele begynner å bli slitsomt.

Jeg er psyksik sett en frisk fyr, men alltid alene, dag etter dag. Er på nikk og vennlig "hallo" med alle naboene, men alltid alene. jeg er godt likt på arbeidsplassen, hyggelig og arbeidssom, men alltid alene.

Skjønner ikke dette jeg. Hva er det med meg som gjør at jeg alltid går alene? Er det normalt å gå så mye alene?

[frosken]

Jeg jobber, men har ingen felles-pauser. Dessuten sliter jeg med å finne på samtaleemner.

Jeg studerer ved siden av, men sliter også der med å finne på ting å si.

Jeg har ingen ice-breaker, da jeg ha null erfaring sosialt sett.

Det verste er at jeg nå innser at dette er det området av livet mitt som trekker alt ned. Jeg har det egentlig helt fint, og har 110% arbeidskapasitet på alle områder ellers, men er så utrolig sosialt inkompetent, at jeg har brukt flere år på å fundere på hva som kan være årsaken.. scizofreni, sosial angst, gudene vet hva, men det handler rett og slett om manglende trening, og overbeskyttende foreldre som er svært kritiske og negativt til alt jeg noensinne har gjort.

Jeg må strate livet mitt nå, i slutten av tyveåra.

Hva er gode samtaleemner, sånn steg for steg? Jeg skal på jobb i morgen, hva kan jeg finne på å si til han som sitter ved siden av meg?

Noen ganger fungerer det godt å snakke om ting som preger avisene. Andre ganger kan man ta utgangspunkt i noe man selv har opplevd. Enkelte mennesker liker veldig godt at man spør dem om ting de er opptatt av. Osv.

Jeg sitter og funderer på hva du kunne begynt med som ville gitt deg naturlige utfordringer i forhold til sosial omgang, men kommer ikke helt på noe i kveld. Skal si fra hvis jeg er mer kreativ i morgen.

For noen kan nettet være et sted å tørrtrene litt. Det går an å prøve å starte diskusjonstråder eller kommentere på ting andre har skrevet. Nettkommunikasjon - og da særlig mer chattepregede aktiviteter - har mye til felles med small-talk i RL.

Jeg liker måten du skriver om dette på, og det gir meg tanker om at du vil mestre det sosiale bare du får litt mer trening.

[Dmitri]

For å si det enkelt: Mer enn 90 % av mennesker liker best å snakke om seg selv. Om du forsiktig får dem til å snakke om det som interesserer dem, vil de synes du er en super kar. Prisen er at du må utholde mye vås.

Bra tips, takk. :-)

Jeg visste det sånn halveis allerede, men har alltid vegret meg for å stille for mange spørsmål i soaile kontekster. Det er liksom ikke helt ok, eller tar jeg helt feil nå?

Eller: Hvordan finner man ut hva folk interesserer seg for, på en smidig måte?

[Gjest xbellax]

Du har rett. Det å ha mål og kjenne seg selv er et must, ikke være et ja-menneske Likevel er dette en livslang oppgave, og jeg kunne gjerne tenkt meg å lære meg selv å kjenne sammen med andre.

Jeg er veldig glad i tennis f.eks, men har aldri hatt noen å spille med. Jeg er veldig glad i å reise til utlandet, men drar alltid alene. Det hele begynner å bli slitsomt.

Jeg er psyksik sett en frisk fyr, men alltid alene, dag etter dag. Er på nikk og vennlig "hallo" med alle naboene, men alltid alene. jeg er godt likt på arbeidsplassen, hyggelig og arbeidssom, men alltid alene.

Skjønner ikke dette jeg. Hva er det med meg som gjør at jeg alltid går alene? Er det normalt å gå så mye alene?

"men alltid alene"... men tar du kontakt? Inviterer du på en øl eller en lunch, eller en film hjemme? Ber du noen med deg på tur? Ber du noen over på middag? Kontakter du mennesker som liker tennis (feks grupper på nett) og spør om noen vil spille med deg? Kort sagt.. initiativ.

[frosken]

For å si det enkelt: Mer enn 90 % av mennesker liker best å snakke om seg selv. Om du forsiktig får dem til å snakke om det som interesserer dem, vil de synes du er en super kar. Prisen er at du må utholde mye vås.

Jeg ser at du ofte sier dette, og stemmer sikkert. Men noen av oss liker det så avgjort ikke, særlig ikke hvis forsøket på å få den andre til å prate nærmer seg utspørring mht privatliv...*s*

[Gjest togli]

Du virker som en veltalende person som er flink til å snakke for seg, så jeg tipper du bare trenger litt trening i å konversere?

Har du forsøkt å lage deg en profil på Nettby f.eks.? Her kan du melde deg inn i diskusjonssider og bli kjent med folk. Kanskje treffer du også folk du kjenner til fra før, så får du prata med dem på nettet og det blir kanskje lettere å føre en samtale når dere evt møtes ute på gata?

[Gjest xbellax]

Jeg ser at du ofte sier dette, og stemmer sikkert. Men noen av oss liker det så avgjort ikke, særlig ikke hvis forsøket på å få den andre til å prate nærmer seg utspørring mht privatliv...*s*

Amèn!