Sosial isolasjon

[Dmitri]

Vet du at du omtrent beskriver NLP. Modellering er et ganske viktig begrep. Det har faktisk hjulpet meg også å iakta andre. Jeg har blitt en mye tryggere person sosialt etter jeg bestemte meg for å rett og slett spille litt skuespill. Jeg har en venninne som er slik. Hun er alltid så blid og hyggelig og ustråler posivitet. Å trene seg på å vise entusiasme og interesse. Prate og være utadvent og sosial. Se på andre og forsøke å finne ut og forstå de sosiale interaksjonene. Og rett og slett herme litt . I begynnelsen så følte jeg rett og slett at jeg faket. Jeg var usikker og sjenert og utilpass. Men nå begynner det å bli mer meg liksom. Jeg var alltid så mutt og inadvent. Kunne til og med være negativ. Den nye meg smiler og er vennlig og kommer lett i kontakt med andre på de sosiale arenaene jeg er. Moren min og mange i familien sier de ser en helt annen jente.Som kan prate og ha det hyggelig i familieselskaper etc. Dette har skjedd gradvis og nå føler jeg ikke i så stor grad at jeg spiller skuespill lenger. Begynt å finne en slags trygghet. Og finne det mer hvem som er meg etc. Dette med nære relasjoner er noe jeg ikke mestrer enda da. Men det går faktisk ann og endre personligheten sin. "fake it until you make it". Et annet eksempel var at jeg følte meg umoden og ikke voksen og rett og slett uansvarlig. Og etter at jeg mer begynte å oppføre seg etter alderen min og er mer ansvarlig så føler en seg også mer ansvarlig og voksen.

Nå skreiv jeg meg helt bort utenfor teamet da. Men likte svaret ditt. Liker egentlig de alltid faktisk : )

Det er jo dette barna og mennesker gjør også. Speiling etc.

Absolutt ikke utenfor tema. Jeg har selv begynt å speile litt i det siste, og ikke minst kvitte meg med de negative vendingene i språket mitt som satt litt automatisk. Fortsett å fake det til det sitter, det funker ganske bra. Det å være mutt er bare passé.

[tiliti]

Takk for boktips, :-), skal sjekke ut den.

Jeg vil hoppe ut i det, men er fortsatt litt tilbakeholden, ikke angstfull, bare litt tilbakeholden. Har vel stått og somlet så lenge nå, at det virker helt absurd å være så gammel og i min situasjon. De i min alder er et helt annet sted enn meg, og jeg et annet sted i de som er fem år yngre enn meg igjen. Er litt i limbo.

Men kaste meg ut i det skal jeg,,,,, så starks jeg finner ut hvordan ;-)

Det er ikke uvanlig at folk er på helt forskjellige stadier, av mange forskjellige grunner. Jeg ville ikke bekymret meg om det, det går seg til.

[Gjest Meegan]

Hei igjen, og takk for gode svar. :-)

Det hjelper litt å tenke på det som en møysommelig prosess. Det handler om å starte i det små. Jeg har ofte tenkt på hvor mange forspilte sjanser jeg har hatt. Vet ikke helt hvorfor jeg har unngått sosial kontakt tidligere. Har bare blitt ensom av det til slutt. Ungikk fadderuka på universitetet, unngikk alle invitasjoner, følte bare at jeg ikke hadde noe å komme med, noe jeg vet er feil nå.

Nå må jeg liksom begynne der jeg slapp, og det er tøft. Tror ikke jeg noensinne vil få et sprudlende sosialt liv. Det er heller ikke hva jeg sikter mot. Jeg kunne tenkt meg et mer normalt liv. Livet bare glir forbi meg, og fylle det med jobb og rutine er ikke veien å gå.

Skrekken er selvfølgelig å ende opp som en 45 år gammel ungkar uten venner, uten familie, uten et liv. Jeg skulle greid å takle det hele med en slags verdighet, jeg er tross alt en self-sufficient fyr (bra uttrykk det der), men herregud så innholdsløst det er å greie seg helt tilstrekkelig hele tiden.

Jeg får vel bare fortsette å leve livet mitt, og langsomt utvide komfortsonen min, og takle frustrasjonen som melder seg med jevne mellomrom.

Er litt tilbakeholden å melde meg på mange fritidsaktiviteter, da jeg føler meg for gammal rett og slett. Det er kanskje i seg selv en teit tanke, da jeg bare er 27 år gammel.

Det er en kjempeteit tanke at du i en alder av 27 er for gammel til å melde deg på ting Det er noe en bør vurderer i enhver alder. Også folk over 70 bør gjøre det.

Hmm, synes egentlig det er veldig rart at du tenker det, da tenker du på en måte feil, og ikke noe som gagner deg selv.

Det finnes interesser for enhver aldrer!!

Litt streng men god klem fra

[frosken]

Hei igjen, og takk for gode svar. :-)

Det hjelper litt å tenke på det som en møysommelig prosess. Det handler om å starte i det små. Jeg har ofte tenkt på hvor mange forspilte sjanser jeg har hatt. Vet ikke helt hvorfor jeg har unngått sosial kontakt tidligere. Har bare blitt ensom av det til slutt. Ungikk fadderuka på universitetet, unngikk alle invitasjoner, følte bare at jeg ikke hadde noe å komme med, noe jeg vet er feil nå.

Nå må jeg liksom begynne der jeg slapp, og det er tøft. Tror ikke jeg noensinne vil få et sprudlende sosialt liv. Det er heller ikke hva jeg sikter mot. Jeg kunne tenkt meg et mer normalt liv. Livet bare glir forbi meg, og fylle det med jobb og rutine er ikke veien å gå.

Skrekken er selvfølgelig å ende opp som en 45 år gammel ungkar uten venner, uten familie, uten et liv. Jeg skulle greid å takle det hele med en slags verdighet, jeg er tross alt en self-sufficient fyr (bra uttrykk det der), men herregud så innholdsløst det er å greie seg helt tilstrekkelig hele tiden.

Jeg får vel bare fortsette å leve livet mitt, og langsomt utvide komfortsonen min, og takle frustrasjonen som melder seg med jevne mellomrom.

Er litt tilbakeholden å melde meg på mange fritidsaktiviteter, da jeg føler meg for gammal rett og slett. Det er kanskje i seg selv en teit tanke, da jeg bare er 27 år gammel.

I forhold til den type fritidsaktiviteter jeg nevnte, så er du ikke gammel. Turistforeningen har f.eks. egne turer for de under 35, så der vil du så avgjort ikke være noen olding.

Det var en annen i denne tråden som oppfordret deg til å legge en del energi i å jobbe med denne problematikken, og jeg vil i grunnen støtte den oppfordringen. Å komme i gang med å være mer sosial går ikke nødvendigvis av seg selv, du vil måtte overkomme en del usikkerhet, og kommer sikkert også til å føle at du har dummet deg ut fra tid til annen.

Lykke til :-)

[PieLill]

Vet du at du omtrent beskriver NLP. Modellering er et ganske viktig begrep. Det har faktisk hjulpet meg også å iakta andre. Jeg har blitt en mye tryggere person sosialt etter jeg bestemte meg for å rett og slett spille litt skuespill. Jeg har en venninne som er slik. Hun er alltid så blid og hyggelig og ustråler posivitet. Å trene seg på å vise entusiasme og interesse. Prate og være utadvent og sosial. Se på andre og forsøke å finne ut og forstå de sosiale interaksjonene. Og rett og slett herme litt . I begynnelsen så følte jeg rett og slett at jeg faket. Jeg var usikker og sjenert og utilpass. Men nå begynner det å bli mer meg liksom. Jeg var alltid så mutt og inadvent. Kunne til og med være negativ. Den nye meg smiler og er vennlig og kommer lett i kontakt med andre på de sosiale arenaene jeg er. Moren min og mange i familien sier de ser en helt annen jente.Som kan prate og ha det hyggelig i familieselskaper etc. Dette har skjedd gradvis og nå føler jeg ikke i så stor grad at jeg spiller skuespill lenger. Begynt å finne en slags trygghet. Og finne det mer hvem som er meg etc. Dette med nære relasjoner er noe jeg ikke mestrer enda da. Men det går faktisk ann og endre personligheten sin. "fake it until you make it". Et annet eksempel var at jeg følte meg umoden og ikke voksen og rett og slett uansvarlig. Og etter at jeg mer begynte å oppføre seg etter alderen min og er mer ansvarlig så føler en seg også mer ansvarlig og voksen.

Nå skreiv jeg meg helt bort utenfor teamet da. Men likte svaret ditt. Liker egentlig de alltid faktisk : )

Det er jo dette barna og mennesker gjør også. Speiling etc.

Takk for hyggelig innlegg.

Du konkretiserer tingene på en flott måte.

mvh