Dere som har angst

[Gjest kona hans]

Hvordan kan jeg best mulig hjelpe min kjære som nå har hatt flere angstanfall de siste to ukene? Dette er helt nytt for oss, og vi skal til psykiater til uka.

Må jeg regne med at han i lang tid fremover ikke orker å være alene eller være alene med barna - hvis jeg er på jobb? Disse to første ukene har han hatt noen hos seg hele tiden.

[Gjest bareentanke]

Det er umulig å forutsi et forløp etter at man blir rammet av angst. Dette avhenger så mye av hvordan angsten arter seg og hvor tøff man er i forhold til å takle. Det er svært avgjørende for den videre gangen at man klarer å innse at dette er ufarlig og at man ikke henger seg opp og venter på neste anfall. Det er også svært viktig at man ikke begynner med unngåelsestaktikker (altså unngår situasjoner som trigger angsten). Min erfaring er at angst må trosses, men samtidig er dette svært svært vanskelig.

Det tar gjerne lang tid med erfaringer, lære sin angst å kjenne, se at den oppfører seg på samme måte, oppleve at man ikke dør, innse at det ikke handler om annen sykdom etcetc. For noen er dette en prosess som vedvarer hele livet, fordi angsten er uforutsigbar. Dvs den rammer når du minst aner det og i stadig nye situasjoner. Dette er skremmende greier og jeg føler virkelig med dere i den situasjonen dere nå befinner dere i.

Men må han være hjemme alene med barna? Har dere ikke barnepass til vanlig? Slik at han kan trene seg bare på å være alene uten ansvar for andre?

I dag kan jeg si at jeg skulle ønske at jeg hadde trosset denne sykdommen på et tidligere tidspunkt, den har tatt så mange år av mitt liv. Når jeg endelig tok oppgjøret måtte jeg jo uansett igjennom det jeg kunne gjort mange år tidligere.

Dessverre er det ikke så mye du kan gjøre. Du kan selvsagt hjelpe til med å legge ting til rette for at han skal slippe for mye stress, ansvar og ikke behøve å forholde seg til ting. Men det er å gjøre han en stor bjørnetjeneste slik jeg ser det i dag.

[Gjest prust]

Det er umulig å forutsi et forløp etter at man blir rammet av angst. Dette avhenger så mye av hvordan angsten arter seg og hvor tøff man er i forhold til å takle. Det er svært avgjørende for den videre gangen at man klarer å innse at dette er ufarlig og at man ikke henger seg opp og venter på neste anfall. Det er også svært viktig at man ikke begynner med unngåelsestaktikker (altså unngår situasjoner som trigger angsten). Min erfaring er at angst må trosses, men samtidig er dette svært svært vanskelig.

Det tar gjerne lang tid med erfaringer, lære sin angst å kjenne, se at den oppfører seg på samme måte, oppleve at man ikke dør, innse at det ikke handler om annen sykdom etcetc. For noen er dette en prosess som vedvarer hele livet, fordi angsten er uforutsigbar. Dvs den rammer når du minst aner det og i stadig nye situasjoner. Dette er skremmende greier og jeg føler virkelig med dere i den situasjonen dere nå befinner dere i.

Men må han være hjemme alene med barna? Har dere ikke barnepass til vanlig? Slik at han kan trene seg bare på å være alene uten ansvar for andre?

I dag kan jeg si at jeg skulle ønske at jeg hadde trosset denne sykdommen på et tidligere tidspunkt, den har tatt så mange år av mitt liv. Når jeg endelig tok oppgjøret måtte jeg jo uansett igjennom det jeg kunne gjort mange år tidligere.

Dessverre er det ikke så mye du kan gjøre. Du kan selvsagt hjelpe til med å legge ting til rette for at han skal slippe for mye stress, ansvar og ikke behøve å forholde seg til ting. Men det er å gjøre han en stor bjørnetjeneste slik jeg ser det i dag.

Takk for fyldig og godt svar!

''Det er svært avgjørende for den videre gangen at man klarer å innse at dette er ufarlig og at man ikke henger seg opp og venter på neste anfall. Det er også svært viktig at man ikke begynner med unngåelsestaktikker (altså unngår situasjoner som trigger angsten). Min erfaring er at angst må trosses, men samtidig er dette svært svært vanskelig.''

Han legen vi var hos i går, snakket veldig direkte og konkret - og sa at det finnes ingen snarveier ut av dette - du må kjempe hver kamp når angsten kommer - akkurat slik du sier.

''Det tar gjerne lang tid med erfaringer, lære sin angst å kjenne, se at den oppfører seg på samme måte, oppleve at man ikke dør, innse at det ikke handler om annen sykdom etcetc. ''

Legen sa akkurat det samme - at han må parkere tankene om at dette skyldes noe annet - han må erkjenne at det er angst, og at ikke det er farlig, selv om det er fryktelig mens det står på.

''Men må han være hjemme alene med barna? Har dere ikke barnepass til vanlig? Slik at han kan trene seg bare på å være alene uten ansvar for andre?''

Nei til vanlig er de i barnehage og på skole - men jeg har litt reising med jobben min, og har bl.a. 5 dager jeg skal bort i slutten av september - og jeg er veldig i tvil om hvordan vi skal gjøre det. En mulighet er om han blir med meg, og at vi får min mor til å være hos ungene...Hva tror du om det? Jeg tenker også på det å dra fra ham og ungene for å handle, ta en løpetur i skogen alene, gå på et møte/besøk om kvelden mens han er hjemme med ungene....

''I dag kan jeg si at jeg skulle ønske at jeg hadde trosset denne sykdommen på et tidligere tidspunkt, den har tatt så mange år av mitt liv. Når jeg endelig tok oppgjøret måtte jeg jo uansett igjennom det jeg kunne gjort mange år tidligere.''

Jeg er så veldig glad for at han erkjenner at han trenger hjelp til dette, slik at han kommer i gang med takling og bekjemping av angsten nå mens det er nytt. Han vil jo så gjerne fungere både privat og på jobb igjen så raskt som mulig.

[Gjest bareentanke]

Takk for fyldig og godt svar!

''Det er svært avgjørende for den videre gangen at man klarer å innse at dette er ufarlig og at man ikke henger seg opp og venter på neste anfall. Det er også svært viktig at man ikke begynner med unngåelsestaktikker (altså unngår situasjoner som trigger angsten). Min erfaring er at angst må trosses, men samtidig er dette svært svært vanskelig.''

Han legen vi var hos i går, snakket veldig direkte og konkret - og sa at det finnes ingen snarveier ut av dette - du må kjempe hver kamp når angsten kommer - akkurat slik du sier.

''Det tar gjerne lang tid med erfaringer, lære sin angst å kjenne, se at den oppfører seg på samme måte, oppleve at man ikke dør, innse at det ikke handler om annen sykdom etcetc. ''

Legen sa akkurat det samme - at han må parkere tankene om at dette skyldes noe annet - han må erkjenne at det er angst, og at ikke det er farlig, selv om det er fryktelig mens det står på.

''Men må han være hjemme alene med barna? Har dere ikke barnepass til vanlig? Slik at han kan trene seg bare på å være alene uten ansvar for andre?''

Nei til vanlig er de i barnehage og på skole - men jeg har litt reising med jobben min, og har bl.a. 5 dager jeg skal bort i slutten av september - og jeg er veldig i tvil om hvordan vi skal gjøre det. En mulighet er om han blir med meg, og at vi får min mor til å være hos ungene...Hva tror du om det? Jeg tenker også på det å dra fra ham og ungene for å handle, ta en løpetur i skogen alene, gå på et møte/besøk om kvelden mens han er hjemme med ungene....

''I dag kan jeg si at jeg skulle ønske at jeg hadde trosset denne sykdommen på et tidligere tidspunkt, den har tatt så mange år av mitt liv. Når jeg endelig tok oppgjøret måtte jeg jo uansett igjennom det jeg kunne gjort mange år tidligere.''

Jeg er så veldig glad for at han erkjenner at han trenger hjelp til dette, slik at han kommer i gang med takling og bekjemping av angsten nå mens det er nytt. Han vil jo så gjerne fungere både privat og på jobb igjen så raskt som mulig.

Hei igjen

Så godt å høre at dere har fått vært hos lege og fått litt mer inngående informasjon rundt dette og samtidig kanskje litt mer trygghet i forhold til det som skjer

Jeg synes du skal dra på handletur, ta deg den løpeturen og dra på møter. Hans sikkerhet kan være at du har med mobiltelefonen din slik at han vet at han når deg hvis angsten skulle bli for vanskelig å takle i forhold til å være alene med barna.

Det er svært vanskelig å planlegge ting både for den med angsten og for partner, men som jeg sa tidligere så kan man ikke forutse når dette kommer og skal dere forsøke å alltid være på den sikre siden, som aldri er sikker - settes hele livet på vent.

Jeg vet ikke hvordan mannen din føler seg akkurat nå. Hvor ofte disse anfallene dukker opp, hvor "trygg" han selv føler seg på hva han kan utsette seg for og ikke. Dere får ta en prat rundt dette. Men ikke gjør dere selv den bjørnetjeneset å begynne og unngå alt, fordi han KAN få angst. Det kan like gjerne være at han ikke får det.

Denne turen ville jeg tatt. Det er ikke noe annerledes å få angst andre steder enn hjemme, hvis det skulle skje. Det kan gjøre dere godt å bare være dere 2, ha litt samtaler rundt dette bare dere uten å tenke på at barna skal bli for stor del av en vanskelig ting som har rammet dere. Kanskje bare nyte noen hyggelige kvelder og få tankene over på noe helt annet. Det kan bli gode dager for dere. Rett og slett en pustepause fra det dere nå står og går i

Det er fort gjort å lage sitt hjem om til det eneste trygge stedet i verden når man opplever angst, sannheten er at man ikke er trygg noen steder. Dette rammer når som helst og hvor som helst. Ikke slutt å leve, men lag så trygge rammer rundt de aktivitetene dere skal gjøre som mulig nå i starten. MEN ikke slutt å aktivisere dere.

Ta godt vare på deg selv opp i dette. Har dere mulighet til litt barnepass, ta i mot det. Gå noen turer sammen bare dere 2, hånd i hånd, eller løp sammen. Trening/aktivitet er forøvrig noe av det mest positive han kan gjøre for å få det bedre. Lykke til begge 2 og alt godt til dere.

[frosken]

Jeg har ikke angst, så jeg burde kanskje ikke svare i denne tråden.

Har allikevel lyst til å si at jeg tror det er feil om du behandler din mann som om han skulle være så syk at han ikke kan være alene eller ikke kan ta ansvar for barna. Det virker også absurd at du tenker at du ikke kan reise bort i slutten av september. Det blir litt som om du er med på å bygge opp under angsten for nye anfall.

En kollega av meg fortale åpent at han i flere måneder våknet hver natt og trodde han hadde hjerteinfarkt. Etter at han innså at det ikke var noe galt med hjertet hans og at han hadde en form for angstanfall, fortsatte han som før med reduserte noe på arbeidsmengde/stress.

Å ha omsorg for hverandre i et ekteskap er bra, men er ikke dere i ferd med å overdramatisere situasjonen?

[Gjest prust]

Jeg har ikke angst, så jeg burde kanskje ikke svare i denne tråden.

Har allikevel lyst til å si at jeg tror det er feil om du behandler din mann som om han skulle være så syk at han ikke kan være alene eller ikke kan ta ansvar for barna. Det virker også absurd at du tenker at du ikke kan reise bort i slutten av september. Det blir litt som om du er med på å bygge opp under angsten for nye anfall.

En kollega av meg fortale åpent at han i flere måneder våknet hver natt og trodde han hadde hjerteinfarkt. Etter at han innså at det ikke var noe galt med hjertet hans og at han hadde en form for angstanfall, fortsatte han som før med reduserte noe på arbeidsmengde/stress.

Å ha omsorg for hverandre i et ekteskap er bra, men er ikke dere i ferd med å overdramatisere situasjonen?

Føler ikke at vi overdramatiserer - dette var virkelig et mareritt å komme oppi.

Men jeg håper jo vi kommer raskt tilbake tilbake til hverdagen. Nå var et lite skritt for ham å snakke med arbeidsgiver i går, et annet å levere minstejenta i barnehagen, og et tredje blir å begynne å trene.

Jeg kan ikke se for meg at han kan være alene med barna i 5 dager om to uker til - nei - det vil jeg ikke spørre om en gang. men at han kanskje blir med meg, det kan bli en løsning, og at noen andre har barna.

[pekkaline]

Takk for fyldig og godt svar!

''Det er svært avgjørende for den videre gangen at man klarer å innse at dette er ufarlig og at man ikke henger seg opp og venter på neste anfall. Det er også svært viktig at man ikke begynner med unngåelsestaktikker (altså unngår situasjoner som trigger angsten). Min erfaring er at angst må trosses, men samtidig er dette svært svært vanskelig.''

Han legen vi var hos i går, snakket veldig direkte og konkret - og sa at det finnes ingen snarveier ut av dette - du må kjempe hver kamp når angsten kommer - akkurat slik du sier.

''Det tar gjerne lang tid med erfaringer, lære sin angst å kjenne, se at den oppfører seg på samme måte, oppleve at man ikke dør, innse at det ikke handler om annen sykdom etcetc. ''

Legen sa akkurat det samme - at han må parkere tankene om at dette skyldes noe annet - han må erkjenne at det er angst, og at ikke det er farlig, selv om det er fryktelig mens det står på.

''Men må han være hjemme alene med barna? Har dere ikke barnepass til vanlig? Slik at han kan trene seg bare på å være alene uten ansvar for andre?''

Nei til vanlig er de i barnehage og på skole - men jeg har litt reising med jobben min, og har bl.a. 5 dager jeg skal bort i slutten av september - og jeg er veldig i tvil om hvordan vi skal gjøre det. En mulighet er om han blir med meg, og at vi får min mor til å være hos ungene...Hva tror du om det? Jeg tenker også på det å dra fra ham og ungene for å handle, ta en løpetur i skogen alene, gå på et møte/besøk om kvelden mens han er hjemme med ungene....

''I dag kan jeg si at jeg skulle ønske at jeg hadde trosset denne sykdommen på et tidligere tidspunkt, den har tatt så mange år av mitt liv. Når jeg endelig tok oppgjøret måtte jeg jo uansett igjennom det jeg kunne gjort mange år tidligere.''

Jeg er så veldig glad for at han erkjenner at han trenger hjelp til dette, slik at han kommer i gang med takling og bekjemping av angsten nå mens det er nytt. Han vil jo så gjerne fungere både privat og på jobb igjen så raskt som mulig.

Hei prust. Så innlegget ditt nå.Dere har det tøft.... Det er forferdelig vondt å miste kontrollen over seg selv, for angst er ikke noe en vil ha. Min erfaring (nær familie og "jobb") er at angst kommer av noe, og at det kommer når en minst venter det. Eks man er over en kneike og ting ser lysere ut, da kommer angst til mange og gjerne for første gang. Jeg kjenner best til panikkangst. Den kommer brått og av ingenting når den først har begynt.

Jeg vil si at dersom han nekter angsten å ta styring, mange nok ganger, så kan det hjelpe. Jeg vil også påstå at det å finne roten til dette, og bearbeide den, kan hjelpe. MEN dersom han er midt oppi det, så er det ingenting som når inn der og da. Da er det godt å slippe å være alene.

Jeg ser du skal reise snart, og det vil han nok av hele sitt hjerte at du skal og at han skal klare, men han vil nok helst ikke ha ansvar fordi han sliter kanskje med å ha ansvaret over seg selv tilogmed. See? Har han en kamerat han kan betro seg til, som han kan ringe til når han får anfall?

Blomstermedisin er noe han kan prøve. En flaske med dråper som skal dryppes på tungen for å få kroppen og tankene rolig. Heter rescue (eller noe ala)

Hvis pulsen går raskt så kan han ligge på magen med armene i kors over brystet, og hodet ned, det roer kroppen, og du kan stryke over pulsen på halsen, nedover i rolige strøk.

Det kan også hjelpe å massere øreflippene, det beroliger hjernen.

Har han drevet og sunget for barna ved leggetid før? Da kan han synge inni seg, det roer ned systemet.

Bruk fire fingre og gi små dunk i håndbaken, samme hvilken side, det skal reversere tanken.

Kontakt meg om du vil...

[Gjest prust]

Hei prust. Så innlegget ditt nå.Dere har det tøft.... Det er forferdelig vondt å miste kontrollen over seg selv, for angst er ikke noe en vil ha. Min erfaring (nær familie og "jobb") er at angst kommer av noe, og at det kommer når en minst venter det. Eks man er over en kneike og ting ser lysere ut, da kommer angst til mange og gjerne for første gang. Jeg kjenner best til panikkangst. Den kommer brått og av ingenting når den først har begynt.

Jeg vil si at dersom han nekter angsten å ta styring, mange nok ganger, så kan det hjelpe. Jeg vil også påstå at det å finne roten til dette, og bearbeide den, kan hjelpe. MEN dersom han er midt oppi det, så er det ingenting som når inn der og da. Da er det godt å slippe å være alene.

Jeg ser du skal reise snart, og det vil han nok av hele sitt hjerte at du skal og at han skal klare, men han vil nok helst ikke ha ansvar fordi han sliter kanskje med å ha ansvaret over seg selv tilogmed. See? Har han en kamerat han kan betro seg til, som han kan ringe til når han får anfall?

Blomstermedisin er noe han kan prøve. En flaske med dråper som skal dryppes på tungen for å få kroppen og tankene rolig. Heter rescue (eller noe ala)

Hvis pulsen går raskt så kan han ligge på magen med armene i kors over brystet, og hodet ned, det roer kroppen, og du kan stryke over pulsen på halsen, nedover i rolige strøk.

Det kan også hjelpe å massere øreflippene, det beroliger hjernen.

Har han drevet og sunget for barna ved leggetid før? Da kan han synge inni seg, det roer ned systemet.

Bruk fire fingre og gi små dunk i håndbaken, samme hvilken side, det skal reversere tanken.

Kontakt meg om du vil...

Hei, takk for fint svar!

Jeg har sunget og nynnet for ham når han har fått anfallene, og jeg tror det roer ham litt. Ellers er det både dyå konsentrasjon av pust og plutselig avsporing av tankene, som kan få det til å slippe.

Skal prøve de andre tipsene dine neste gang. Vi ser frem til i morgen, da vi har time hos psykiater for første gang.

Ellers stemmer det du skriver at når en har hatt en god dag - så kan det plutselig komme tilbake, ja. Akkurat som om kroppen ikke liker at han slapper av....

[pekkaline]

Hei, takk for fint svar!

Jeg har sunget og nynnet for ham når han har fått anfallene, og jeg tror det roer ham litt. Ellers er det både dyå konsentrasjon av pust og plutselig avsporing av tankene, som kan få det til å slippe.

Skal prøve de andre tipsene dine neste gang. Vi ser frem til i morgen, da vi har time hos psykiater for første gang.

Ellers stemmer det du skriver at når en har hatt en god dag - så kan det plutselig komme tilbake, ja. Akkurat som om kroppen ikke liker at han slapper av....

Han får nok medisiner... De vil hjelpe, men det tar litt tid.

Sjekk denne linken.

http://www.trivselihverdagen.no/

[Gjest prust]

Han får nok medisiner... De vil hjelpe, men det tar litt tid.

Sjekk denne linken.

http://www.trivselihverdagen.no/

Takk for link. Skal studere den - men føler først at ham må komme i gang emd et opplegg hos psykiater. Dette er så nytt for oss nå, at vi famler litt, og må ha konkret veiledning nå fra hjelpeapparatet.

[pekkaline]

Takk for link. Skal studere den - men føler først at ham må komme i gang emd et opplegg hos psykiater. Dette er så nytt for oss nå, at vi famler litt, og må ha konkret veiledning nå fra hjelpeapparatet.

Ja det er klart. Ønsker dere lykke til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er utmerket at du har støttet han så godt i disse to ukene.

Nå er imidlertid tiden kommet for at han bør være alene i betydelige deler av dagen. Det er fryktelig lett å bli avhengig av "noen som passer på en" når en har angst. Som ledd i arbeidet not angsten bør han snarest oppta vanlige gjøremål slik som å passe barna.

[Gjest prust]

Det er utmerket at du har støttet han så godt i disse to ukene.

Nå er imidlertid tiden kommet for at han bør være alene i betydelige deler av dagen. Det er fryktelig lett å bli avhengig av "noen som passer på en" når en har angst. Som ledd i arbeidet not angsten bør han snarest oppta vanlige gjøremål slik som å passe barna.

Takk for svar og råd. Ja, det er vel tid for det nå.... , så han får øve seg på det de neste dagene...

Vi skal til psykiater i dag, og er veldig spente på det. Og så har han tenkt å bli med meg på trening (apparater - altså styrke og evt kondistrening) i dag. Det er vel bare bra, med fysisk trening?

Vi har også gått en tur en halvtime i dag :-)

[frk.s]

Takk for svar og råd. Ja, det er vel tid for det nå.... , så han får øve seg på det de neste dagene...

Vi skal til psykiater i dag, og er veldig spente på det. Og så har han tenkt å bli med meg på trening (apparater - altså styrke og evt kondistrening) i dag. Det er vel bare bra, med fysisk trening?

Vi har også gått en tur en halvtime i dag :-)

trening er topp!

[frosken]

Føler ikke at vi overdramatiserer - dette var virkelig et mareritt å komme oppi.

Men jeg håper jo vi kommer raskt tilbake tilbake til hverdagen. Nå var et lite skritt for ham å snakke med arbeidsgiver i går, et annet å levere minstejenta i barnehagen, og et tredje blir å begynne å trene.

Jeg kan ikke se for meg at han kan være alene med barna i 5 dager om to uker til - nei - det vil jeg ikke spørre om en gang. men at han kanskje blir med meg, det kan bli en løsning, og at noen andre har barna.

Kan godt hende at det blir mye for ham å være alene med barna i fem dager. I såfall vil det vel være en mer konstruktiv løsning om noen hjelper litt til de dagene, enn at han skal være med deg?