Sint mamma

[Gjest fortvilet datter]

Min mor blir veldig ofte sint uten god grunn. Når jeg konfronterer henne med hennes urimelige oppførsel, tar hun ikke til seg kritikken. Jeg syns det er skikkelig trist at det er sånn. Hvordan skal jeg forholde meg til henne?

[Gjest J31!]

Hva med å si fra til henne; at hvis hun ikke skjerper seg - så tar du avstand? Og så tar du avstand hvis hun ikke gjør det..

[Gjest Som å lese om min egen far]

Hvor gammel er du? Bor du sammen med moren din?

Min far var også sånn. Var han ikke sint, var han sur og lite tolerant i forhold til oss ungene. Alltid gjorde vi noe feil, var i vegen, var ikke flinke/ snille/ stille eller lydige nok, og det var skjelden koslig å være sammen med han.

Nå etter jeg har blitt voksen har jeg jo skjønnt at hans væremåte er preget av at han selv ikke har det godt, at han selv ikke har hatt noen kjærlig og god oppvekst, men dét gjør det jo ikke noe lettere å bo sammen med sånne.

Jeg tror at det eneste som fungerer med sånne er å vekke samvittigheten deres. Jo roligere du greier å forholde deg, jo mindre har de egentlig å være sint for. Det som dempet pappa mest effektivt var at jeg kikket rolig på han og sa "har det skjedd noe i dag pappa, er du sint for noe? Har du en dårlig dag?". Når jeg derimot gikk i forsvar eller sa at hans oppførsel var urettferdig ga jeg han bare en mulighet til å si at jeg var kranglete/ spydig/ utakknemmlig osv, og han greide alltid å vri det til at hans dårlige humør hadde årsak i min mangelfullhet. De gangene jeg forholdt meg rolig ble han derimot bare stille (men fortsatt sur selvfølgelig;).

I voksen alder har jeg snakket med en psykolog om dette, for slike oppvekstvilkår preger oss mer enn vi aner. Selv har jeg blitt veldig redd for å være i vegen, kreve min plass, og føler ofte at jeg må være snill og flink for at andre skal like meg og ønske å være sammen med meg. Dette har preget meg masse både i jobb og privat.

Har du en far eller annen omsorgsperson du kan snakke med?

[Gjest fortvilet datter]

Hvor gammel er du? Bor du sammen med moren din?

Min far var også sånn. Var han ikke sint, var han sur og lite tolerant i forhold til oss ungene. Alltid gjorde vi noe feil, var i vegen, var ikke flinke/ snille/ stille eller lydige nok, og det var skjelden koslig å være sammen med han.

Nå etter jeg har blitt voksen har jeg jo skjønnt at hans væremåte er preget av at han selv ikke har det godt, at han selv ikke har hatt noen kjærlig og god oppvekst, men dét gjør det jo ikke noe lettere å bo sammen med sånne.

Jeg tror at det eneste som fungerer med sånne er å vekke samvittigheten deres. Jo roligere du greier å forholde deg, jo mindre har de egentlig å være sint for. Det som dempet pappa mest effektivt var at jeg kikket rolig på han og sa "har det skjedd noe i dag pappa, er du sint for noe? Har du en dårlig dag?". Når jeg derimot gikk i forsvar eller sa at hans oppførsel var urettferdig ga jeg han bare en mulighet til å si at jeg var kranglete/ spydig/ utakknemmlig osv, og han greide alltid å vri det til at hans dårlige humør hadde årsak i min mangelfullhet. De gangene jeg forholdt meg rolig ble han derimot bare stille (men fortsatt sur selvfølgelig;).

I voksen alder har jeg snakket med en psykolog om dette, for slike oppvekstvilkår preger oss mer enn vi aner. Selv har jeg blitt veldig redd for å være i vegen, kreve min plass, og føler ofte at jeg må være snill og flink for at andre skal like meg og ønske å være sammen med meg. Dette har preget meg masse både i jobb og privat.

Har du en far eller annen omsorgsperson du kan snakke med?

Tusen takk for svar!

[Gjest finnerikkenickname]

Hei. jeg har ikke noe råd til deg. men jeg kjenner meg igjen i det du skriver, bare at dette gjelder min mann! han er også veldig sur og gretten, sjelden glad. ungene får nok en følelse av at de er i veien, de forstår det nok av hans sinnesutbrudd og kjefting. jeg blir så fortvilet mange ganger. for to år siden var jeg med min mann til legen, han søkte faktisk hjelp! der fant de ut at han var deprimert, og har siden vært medisinert. men det er greit nok, han er litt roligere og bittelitt mer tolerant. men allikevel så synes jeg han burde fått bedre hjelp. har også tenkt og funnet ut at min far er nokså lik. har nok hatt en temmelig lik oppvekst som mine barn får. og det sliter! jeg har aldri hatt selvtillit, og ser på meg selv som temmelig "uviktig og utenfor". er livredd at barna mine skal få samme syn på seg selv. så jeg skryter og gir dem mange godord i løpet av dagen. det som kan irritere er at min mann ikke kan skjønne at han er så gretten som jeg sier. han mener alltid at det er en grunn til at han blir sur. enten at jeg sier ting på feil måte, eller at ungene tuller og tøyser med han for lenge eller eller... småbagateller... er det noen som har et godt råd? vet at min mann har hatt en temmelig kjærlighetsløs barndom, der han ble veldig utnyttet som arbeidskraft, mens andre søsken ble pushet på videregående bl.a. for å bli noe...