NHD. Menn mer interessante enn kvinner !

[Lærke]

Under utdannelsen min (innen helse), fikk vi stadig høre eksempler på hvordan menn ble møtt med større interesse og forståelse for sine lidelser ift kvinner.

Spesielt ang symptomer, og hvor vidt de blir lagt til grunnlag for en faktisk sykdom.

Jeg trodde ikke på denne problemstillingen, men har i årenes løp smertelig fått erfare at det stemmer.

Senest idag hadde jeg fattet nytt mot, og bestil time hos lege i privat helseforetak.

Det første som møtte meg var spørsmål om hvorfor jeg ikke gikk til fastlegen med dette problemet ?

Noe jeg selvsagt har gjort!

Jeg har to diagnoser (somatiske) som kan gi mange av de samme symptomene. I tillegg har jeg stadig tilbakefall av depresjoner. Årsaksbetinget, og kronisk. Dvs, årsakene vil være der så lenge ikke situasjonen endres, og det er det lite håp om desverre.

Håpet mitt var at jeg kunne få en secon opinion og få framlegge

symptomer og fakta til en som kunne se meg med nye øyne.

Jeg ønsket en grundig helsesjekk for om mulig finne ut hvilke symptomer som hører til hvilke lidelser. Jeg fikk tatt mine blodprøver, men legen var lite imøtekommende og virket som de fleste andre, i tidsnød.

Betalte kr 1050, i resepsjonen og skammet meg over meg selv nok en gang!

Hva gjør jeg galt? Jeg er ikke typen som syter uten grunn.

Jeg har tatt hånd om mine egne og andres lidelser i en årrekke, alltid stilt opp, vært sterk og aldri tillatt meg selv å vise svakhet.

Da gjør det så fryktelig vondt å bli møtt med noe som likner "likegjyldighet".

Jeg har vært i mange fortvilte situasjoner med en mann som har en psykisk sykdom med tidvis psykotiske episoder og selvmordsproblematikk.

Når jeg søker hjelp til å takle dette er behandlingen, sykmelding for å "passe på" min mann. Noe jeg så gjerne gjør, men det går på helsa løs etter hvert.

Jeg står oppreist enn så lenge, men det røyner på, og jeg vet så godt at den dagen _jeg_ gir opp er det mange som får det vanskelig. (så alternativet er å fortsette)

Det hører med til historien at denne legen møtte et _mannlig_ familiemedlem med stor forståelse og interesse. Han ble _ikke_ spurt om hvorfor han ikke gikk til fastlegen sin og alt som sto i hans makt ble gjort og sendt videre til spesialist uten ventetid. Noe jeg er svært glad for!

Overreagerer jeg??

Evt hvordan kan jeg opptre for å bli forstått/hørt??

[Gjest aksepta]

Jeg tror du dessverre blir nødt til å skifte kjønn . Dette vil henge igjen ihvertfall 1-2 generasjoner til. Menn er tøffe og kvinnene syter...ja,ja.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke dette har noe som helst med kjønn å gjøre.

Noen, uavhengig av kjønn, fremstiller seg på en måte som øker sannsynlighet for god behandling både i helsevesen og ellers. Med andre kan det være motsatt.

Hva det er i dette tilfellet, det vet jeg ikke.

[Lærke]

Jeg tror ikke dette har noe som helst med kjønn å gjøre.

Noen, uavhengig av kjønn, fremstiller seg på en måte som øker sannsynlighet for god behandling både i helsevesen og ellers. Med andre kan det være motsatt.

Hva det er i dette tilfellet, det vet jeg ikke.

Takker for svar NHD, forstår jo problemet med å svare på en konkret hendelse.

Kunne du likevel prøve å si noe om _hva_ som gjør at du fatter interesse, eller tenker at dette er en person som trenger hjelp?

Mine negative opplevelser kan være et utslag av tilfeldigheter, men de gjør meg svært usikker på min egen opptreden.

Jeg har en "normal" klesstil, sminker meg og legger vekt på å se bra ut selv om mitt indre er i full oppløsning. Jeg har som oftest med meg et notatark for å klare å være fokusert, "korrekt" og holde meg til fakta.

Jeg vet jeg ikke har mer enn 10 min på meg. På de 10 min skal legen også fremlegge sin teori og kanskje skrive ut resept eller annet som må gjøres imens jeg er der. I realiteten har man da bare noen få minutter til å presentere sine problemer.

Jeg mener selv at det å leve med usikkerhet og stress i mange år som pårørende til psykisk syk har gjort meg psyk og jeg ser ingen utvei.

Som sagt i første innlegg, er behandlingen jeg får sykmelding, når bekymringer og tanker hindrer meg i å gjøre en god jobb.

Jeg har prøvd både ssri og snri, men har etterhvert forstått at de er designet for mennesker med plager som oppstår uten ytre påvirkning (?)

Framtidshåp??

[Cilien]

Jeg tror ikke dette har noe som helst med kjønn å gjøre.

Noen, uavhengig av kjønn, fremstiller seg på en måte som øker sannsynlighet for god behandling både i helsevesen og ellers. Med andre kan det være motsatt.

Hva det er i dette tilfellet, det vet jeg ikke.

Vet du hva, der tar du faktisk feil - det er en naiv oppfattelse av hvordan det er å være kvinne, også her i Norge. Det finnes jo mange undersøkelser som støtter "Lærke" sitt syn, blant annet når det gjelder hjerteproblemer, der menn blir tatt mye mer seriøst.

[soleil]

Kan det hende at du virker såpass sterk og samlet at du ikke vekker noe "hjelpeinstinkt" hos de du møter i helsevesenet?

Hadde du snufset og grått litt og framstått som mer hjelpesløs så kanskje hadde du blitt møtt på en annen måte? Ikke godt å si. Sånn bør det uansett ikke være.

Interessant problemstilling egentlig. Utseende, kjønn og personlig stil har nok dessverre en del å si for hvordan en blir møtt,- noen har rett og slett lettere for å få sympati, for å bli likt og dermed å få god hjelp. Forskning på straff i forhold til forbryterens utseende tyder jo på at de pene ofte får lavere straffer.