derealisering/dissosiasjon -- psykose?

[gif]

Eg forstår ikkje forhaldet mellom derealisering/dissosiasjon (frå angst antek eg) som går hand i hand med depresjon - kan det ha noko med psykose å gjera? Trudde psykose var noko heilt anna og ikkje relatert i det heile?

mister -virkeligheiten- av derealisering og dissosiasjon, men det er vel ikkje _det_ psykose handler om? :/

[Gjest Grønn iris]

Jeg har vært enormt mye plaget med dissosiasjon, da aller mest gjennom barne- og ungdomstiden, og jeg har aldri hatt psykose diagnose.

Jeg har hatt depresjon og eupf.

[gif]

Jeg har vært enormt mye plaget med dissosiasjon, da aller mest gjennom barne- og ungdomstiden, og jeg har aldri hatt psykose diagnose.

Jeg har hatt depresjon og eupf.

kor lenge varte dissosieringa di? og veit ein alltid at ein dissosierer - om ein dissosierer?

[Melba1365380968]

kor lenge varte dissosieringa di? og veit ein alltid at ein dissosierer - om ein dissosierer?

Hei,

når jeg dissosierer, så er jeg klar over det til en viss grad. Jeg har lært meg å kjenne igjen hva som skjer nå, etter mye terapi og jobbing med dette. Min dissosiering varierer fra at hodet blir fylt med "hvitt støy" hvis jeg tenker for mye på traumerelaterte ting, til at jeg forsvinner ut i mitt eget lille univers i alt fra noen minutter til mye lengre tid. I tillegg kan det være en slags "indre kamp" i meg, mellom å dissosiere helt vekk, og å møte mine demoner. Slike "anfall" blir ofte svært angstfylte, og jeg har panikk - fight-flight-freeze, alt på en gang. Det er som om jeg ikke kan røre meg, jeg klarer ikke stoppe flash-backene, og jeg er livredd, samtidig som deler av meg bare dissosierer vekk. Et helvete å oppleve..

Selv om jeg ikke klarer å observere hvor jeg er og hva som skjer i særlig stor grad når dette skjer, så er det en annen type tap av virkeligheten enn ved en psykose. Jeg kommer jo alltid tilbake, bare jeg får tid og rom, og hjelp til å virkelighetsorientere meg.

[gif]

Hei,

når jeg dissosierer, så er jeg klar over det til en viss grad. Jeg har lært meg å kjenne igjen hva som skjer nå, etter mye terapi og jobbing med dette. Min dissosiering varierer fra at hodet blir fylt med "hvitt støy" hvis jeg tenker for mye på traumerelaterte ting, til at jeg forsvinner ut i mitt eget lille univers i alt fra noen minutter til mye lengre tid. I tillegg kan det være en slags "indre kamp" i meg, mellom å dissosiere helt vekk, og å møte mine demoner. Slike "anfall" blir ofte svært angstfylte, og jeg har panikk - fight-flight-freeze, alt på en gang. Det er som om jeg ikke kan røre meg, jeg klarer ikke stoppe flash-backene, og jeg er livredd, samtidig som deler av meg bare dissosierer vekk. Et helvete å oppleve..

Selv om jeg ikke klarer å observere hvor jeg er og hva som skjer i særlig stor grad når dette skjer, så er det en annen type tap av virkeligheten enn ved en psykose. Jeg kommer jo alltid tilbake, bare jeg får tid og rom, og hjelp til å virkelighetsorientere meg.

Hm, eg opplever det nok meir slik som du skildrer enn som psykose, utan at eg eigentleg har klart for meg kva type verkelegheitstap psykose er.

Kan eg spoer kor lang tid det tok deg aa faa kontroll paa det meir eller mindre? eg har sjoelv inntrykk av at det blir verre og verre og verre.. dvs meir og meir utav kontroll.

[gif]

Hei,

når jeg dissosierer, så er jeg klar over det til en viss grad. Jeg har lært meg å kjenne igjen hva som skjer nå, etter mye terapi og jobbing med dette. Min dissosiering varierer fra at hodet blir fylt med "hvitt støy" hvis jeg tenker for mye på traumerelaterte ting, til at jeg forsvinner ut i mitt eget lille univers i alt fra noen minutter til mye lengre tid. I tillegg kan det være en slags "indre kamp" i meg, mellom å dissosiere helt vekk, og å møte mine demoner. Slike "anfall" blir ofte svært angstfylte, og jeg har panikk - fight-flight-freeze, alt på en gang. Det er som om jeg ikke kan røre meg, jeg klarer ikke stoppe flash-backene, og jeg er livredd, samtidig som deler av meg bare dissosierer vekk. Et helvete å oppleve..

Selv om jeg ikke klarer å observere hvor jeg er og hva som skjer i særlig stor grad når dette skjer, så er det en annen type tap av virkeligheten enn ved en psykose. Jeg kommer jo alltid tilbake, bare jeg får tid og rom, og hjelp til å virkelighetsorientere meg.

nok eit spørsmål - sidan det er så vanskeleg å halde orden på kva som er kva =)

eg kjenner også det eg vil kalle "støy", - er det dette folk kaller tankekjør? eg har ikkje sjangs til å følge tankane (om det i det heile teke er tanker), alt går alt for fort/kaotisk, eigentleg kun støy.

[Melba1365380968]

Hm, eg opplever det nok meir slik som du skildrer enn som psykose, utan at eg eigentleg har klart for meg kva type verkelegheitstap psykose er.

Kan eg spoer kor lang tid det tok deg aa faa kontroll paa det meir eller mindre? eg har sjoelv inntrykk av at det blir verre og verre og verre.. dvs meir og meir utav kontroll.

Jeg har trent i to år, inklusive nesten et år bare for å klare å finne ut hva dette egentlig var, og å klare å forklare det til psykologen min og for meg selv. Det begynte med at jeg skjønte hvorfor jeg av og til ikke kunne kjenne min egen fot/arm/nakke/følelser etc, og til å kunne forklare at det også skjer i hodet, med tankene mine.

Jeg kaller ikke min hvite støy for tankekjør, tankekjør er noe jeg har før dette inntreffer, og min hvite støy er min flukt fra det intense og altoppslukende tankekjøret.

[gif]

Jeg har trent i to år, inklusive nesten et år bare for å klare å finne ut hva dette egentlig var, og å klare å forklare det til psykologen min og for meg selv. Det begynte med at jeg skjønte hvorfor jeg av og til ikke kunne kjenne min egen fot/arm/nakke/følelser etc, og til å kunne forklare at det også skjer i hodet, med tankene mine.

Jeg kaller ikke min hvite støy for tankekjør, tankekjør er noe jeg har før dette inntreffer, og min hvite støy er min flukt fra det intense og altoppslukende tankekjøret.

takk for at du tek deg tid til å svare

Hm... eg trur at eg sjølv eigentleg -kun- har støy, ikkje tankekjør. Har du alltid tankekjør forut dissosiering/derealisering?

Eg synest det er eit merkeleg og skremmandes fenomen i alle fall og har eigentleg ingen ide om kva som trigger det. :/

[Melba1365380968]

takk for at du tek deg tid til å svare

Hm... eg trur at eg sjølv eigentleg -kun- har støy, ikkje tankekjør. Har du alltid tankekjør forut dissosiering/derealisering?

Eg synest det er eit merkeleg og skremmandes fenomen i alle fall og har eigentleg ingen ide om kva som trigger det. :/

Nei, jeg har ikke alltid tankekjør før jeg dissosierer.. Eller, kanskje jeg har det, det er ikke noe jeg har helt funnet ut av.

Tidligere gikk jeg rundt mer eller mindre dissosiert hele tiden, uten å vite at jeg var alvorlig traumatisert, og dermed uten å søke hjelp. Jeg var så skadd etter det jeg har opplevd, at jeg koblet fra kroppen, følelsene og det meste av tankene mine. Gikk rundt som en zombi. Denne tilstanden er jeg heldigvis ferdig med, og nå dissosierer jeg i mindre grad enn da. Men av og til, når det blir for mye for meg å håndtere av traumerelaterte ting og dagens krav, så kobler jeg automatisk ut igjen. Det er ikke nødvendigvis tankekjør som gjør at det skjer, men hvis jeg har mye tankekjør kan jeg nesten garantere at jeg dissosierer.

Ble kanskje litt rotete forklart dette, men det oppfattes litt rotete av meg også å oppleve dette..

Dissosiering er jo en ekstrem måte å overleve mentalt på. Det er en grense for hva et menneske skal kunne håndtere av traumer og alle reaksjonene som følger etterpå. Men dissosiering er ikke rett måte å takle ettervirkningene på i lang tid. En eller annen gang må man få hjelp til å ta en ordentlig ryddesjau i hodet og kroppen for å igjen kanskje kunne oppnå et tilnærmet normalt liv.

[gif]

Nei, jeg har ikke alltid tankekjør før jeg dissosierer.. Eller, kanskje jeg har det, det er ikke noe jeg har helt funnet ut av.

Tidligere gikk jeg rundt mer eller mindre dissosiert hele tiden, uten å vite at jeg var alvorlig traumatisert, og dermed uten å søke hjelp. Jeg var så skadd etter det jeg har opplevd, at jeg koblet fra kroppen, følelsene og det meste av tankene mine. Gikk rundt som en zombi. Denne tilstanden er jeg heldigvis ferdig med, og nå dissosierer jeg i mindre grad enn da. Men av og til, når det blir for mye for meg å håndtere av traumerelaterte ting og dagens krav, så kobler jeg automatisk ut igjen. Det er ikke nødvendigvis tankekjør som gjør at det skjer, men hvis jeg har mye tankekjør kan jeg nesten garantere at jeg dissosierer.

Ble kanskje litt rotete forklart dette, men det oppfattes litt rotete av meg også å oppleve dette..

Dissosiering er jo en ekstrem måte å overleve mentalt på. Det er en grense for hva et menneske skal kunne håndtere av traumer og alle reaksjonene som følger etterpå. Men dissosiering er ikke rett måte å takle ettervirkningene på i lang tid. En eller annen gang må man få hjelp til å ta en ordentlig ryddesjau i hodet og kroppen for å igjen kanskje kunne oppnå et tilnærmet normalt liv.

Bruker du medisin mot dissosiasjoon? eksisterer det slik medisin?

Takk for alle svar.

[Melba1365380968]

Bruker du medisin mot dissosiasjoon? eksisterer det slik medisin?

Takk for alle svar.

Nei, ingen medisin. Man kan jo ta medisiner mot depresjon og angst som også oftest er tilstede samtidig med dissosiering som en tilleggsdel av ptsd-diagnosen, men det har jeg valgt å ikke gjøre. Det eneste jeg tar er sovemedisiner, så jeg får kvilt meg innimellom slagene.

Dette må tas med rota, og det gjør jeg ved å gå i intensiv terapi både hos psykolog som er spesialist på dette, og ved å gå til psykomotorisk fysioterapeut. Behandlinga går ut på at jeg skal tørre å "være i kroppen" uten å spalte vekk noe av den, og at jeg skal tørre å tenke på traumene uten å spalte vekk dem også. Det er viktig at følelsene som følger med traumeminnene kobles sammen med dem, sånn at ingen av dem separat lever sitt eget liv. Det vil bare opprettholde splittelsen/disosiasjonen.

Jeg har merket en enorm forbedring. Jeg kan av og til tenke sammenhengende på det som skjedde på en mer normal måte, og jeg kan fortelle det sammenhengende til f.eks. politiet uten å "falle ut".

Men det er altså en lang vei å gå, og den kan bare gås sammen med fagfolk som har kunnskap om og tid til å gjøre dette sammen med deg. Men: det er definitivt verdt all kjempinga.

[gif]

Nei, ingen medisin. Man kan jo ta medisiner mot depresjon og angst som også oftest er tilstede samtidig med dissosiering som en tilleggsdel av ptsd-diagnosen, men det har jeg valgt å ikke gjøre. Det eneste jeg tar er sovemedisiner, så jeg får kvilt meg innimellom slagene.

Dette må tas med rota, og det gjør jeg ved å gå i intensiv terapi både hos psykolog som er spesialist på dette, og ved å gå til psykomotorisk fysioterapeut. Behandlinga går ut på at jeg skal tørre å "være i kroppen" uten å spalte vekk noe av den, og at jeg skal tørre å tenke på traumene uten å spalte vekk dem også. Det er viktig at følelsene som følger med traumeminnene kobles sammen med dem, sånn at ingen av dem separat lever sitt eget liv. Det vil bare opprettholde splittelsen/disosiasjonen.

Jeg har merket en enorm forbedring. Jeg kan av og til tenke sammenhengende på det som skjedde på en mer normal måte, og jeg kan fortelle det sammenhengende til f.eks. politiet uten å "falle ut".

Men det er altså en lang vei å gå, og den kan bare gås sammen med fagfolk som har kunnskap om og tid til å gjøre dette sammen med deg. Men: det er definitivt verdt all kjempinga.

Hm.

Eg tek også kun noko til å roe meg på så eg får sove frå tid til annan.

Eg har lese litt om traume, og gjenkjenner "alle" symptom, men det som er frustrerandes er at eg ikkje har opplevt det eg vil kalle traume. Dermed blir det vanskeleg å aktivt kjempe mot noko. Behandler meiner at tidleg oppvekst / omsorgssvikt godt kan føre til desse problema og vera årsaken, men sjølv synest eg at det er -ingenting- og ikkje noko eg kan gjera noko med, og eg synest ikkje at det er så dramatisk til å få ein reaksjon som dette.

Eg -stoler- ikkje på kroppen min, men eg trur ikkje at eg spalter vekk på eit slikt vis eigentleg. Mister meir heile virkeligheiten. Og eg vil bare at her og nå skal forbli tydeleg og ikkje skoddete, og -bagateller- i fortida kan vera som dei er =). men det blir verre og verre her og nå, og eg veit ikkje heilt kva å gjera sidan det ikkje er noko i fortida å "kjempe mot". _oppgitt_

beklager klaging, og takk for svar

[Melba1365380968]

Hm.

Eg tek også kun noko til å roe meg på så eg får sove frå tid til annan.

Eg har lese litt om traume, og gjenkjenner "alle" symptom, men det som er frustrerandes er at eg ikkje har opplevt det eg vil kalle traume. Dermed blir det vanskeleg å aktivt kjempe mot noko. Behandler meiner at tidleg oppvekst / omsorgssvikt godt kan føre til desse problema og vera årsaken, men sjølv synest eg at det er -ingenting- og ikkje noko eg kan gjera noko med, og eg synest ikkje at det er så dramatisk til å få ein reaksjon som dette.

Eg -stoler- ikkje på kroppen min, men eg trur ikkje at eg spalter vekk på eit slikt vis eigentleg. Mister meir heile virkeligheiten. Og eg vil bare at her og nå skal forbli tydeleg og ikkje skoddete, og -bagateller- i fortida kan vera som dei er =). men det blir verre og verre her og nå, og eg veit ikkje heilt kva å gjera sidan det ikkje er noko i fortida å "kjempe mot". _oppgitt_

beklager klaging, og takk for svar

Synes overhodet ikke du klager!

Traumer trenger ikke være en enkeltstående dramatisk hendelse, det kan jo også være summen av en rekke mindre hendelser over tid. Jeg har en blanding av disse.

Skjønner også veldig godt hvordan du prøver å finne ut hva som skjer med deg. Jeg kjenner igjen følelsen av at her og nå er skoddete, fordi det er som om noe alltid ligger forrest i bevisstheten og presser på.

Skjønner også frustrasjonen din over at du ikke har noe konkret å ta tak i. Lenge hadde ikke jeg det heller, og jeg rettet alt av frustrasjon og sinne mot meg selv heller. Det var ihvertfall ikke konstruktivt og hjelpsomt. Det som hjalp meg var en lang lang sorteringsprosess hos psykologen om hvem som egentlig hadde skyld i dette, og ikke minst at jeg kunne slippe taket på alle de tankene som omhandlet hva jeg burde/kunne/skulle gjort annerledes etc.

Det er mye rart man skal igjennom her i livet, men jeg velger å se på dette som en prosess som kommer til å gjøre meg til et mye sterkere og helere menneske. Kan ikke gjøre noe annet enn å prøve å se det positive i det, hvis ikke kunne jeg hoppet på havet for lenge siden.

Håper du klarer å finne ut av dette du også, og at du får god hjelp.

[gif]

Synes overhodet ikke du klager!

Traumer trenger ikke være en enkeltstående dramatisk hendelse, det kan jo også være summen av en rekke mindre hendelser over tid. Jeg har en blanding av disse.

Skjønner også veldig godt hvordan du prøver å finne ut hva som skjer med deg. Jeg kjenner igjen følelsen av at her og nå er skoddete, fordi det er som om noe alltid ligger forrest i bevisstheten og presser på.

Skjønner også frustrasjonen din over at du ikke har noe konkret å ta tak i. Lenge hadde ikke jeg det heller, og jeg rettet alt av frustrasjon og sinne mot meg selv heller. Det var ihvertfall ikke konstruktivt og hjelpsomt. Det som hjalp meg var en lang lang sorteringsprosess hos psykologen om hvem som egentlig hadde skyld i dette, og ikke minst at jeg kunne slippe taket på alle de tankene som omhandlet hva jeg burde/kunne/skulle gjort annerledes etc.

Det er mye rart man skal igjennom her i livet, men jeg velger å se på dette som en prosess som kommer til å gjøre meg til et mye sterkere og helere menneske. Kan ikke gjøre noe annet enn å prøve å se det positive i det, hvis ikke kunne jeg hoppet på havet for lenge siden.

Håper du klarer å finne ut av dette du også, og at du får god hjelp.

Eg har enorme problem med å "tru" på at traume er ekte og reelle og at det ikkje bare er eg som overdriv og alt er min eigen feil. Eg trur eigentleg at i bunn og grunn er alt min eigen feil =) Kanskje ikkje konstruktivt, men det kjennest verkeleg slik. I tillegg til at det er -ingenting-, så eg er bare irrasjonell og dum tja tja.

Så bra at du klarer få oversikten over det sjølv då, imponerandes