Min hverdag med sosial angst og store drømmer

[mr1982]

Jeg er en 25 år gammel mann som prøver å finne fred og ro, slik at jeg kan fokusere på fremgang og nå ønskede mål. Hverdagen preges mye av sosial angst, rastløshet og paranoide tanker. Om jeg skal nevne noe positivt om meg selv, tillater jeg meg å si at jeg har et bra bra utsende, har god fysikk, er kreativ og musikalsk. Men hver gang jeg prøver å gjøre noe ut av mine evner, blir det alltid begrenset av min frykt for helt ufarlige mennesker. Jeg har ofte variasjon i humør, lav motivasjon og dårlig evne til å være konsentrert. Om jeg leser en avis, vil jeg etter kort tid bare se på bokstavene som om jeg er "offline". Jeg grubler i stedet over hvor teit jeg var i en eller annen sosial situasjon tidligere på dagen. Det er med sjeldenhet at jeg gleder meg over ting lenger, og jeg føler meg likegyldig til mye og mangt.

Før sa jeg til meg selv at jeg bare er lat og bortskjemt. Men etter å ha jobbet med å endre meg selv psykisk og fysisk i flere år for å fungere lettere sammen med andre mennesker, har jeg innsett at jeg "føler" for mye. Det har jeg arvet etter min mor, som har gått på anti-depressiva i mange år og hun sliter fremdeles, mer enn noen gang før.

Jeg har sjelden fungert godt i "team". Å bli vurdert av andre mennesker gjør meg klossete og nervøs. Jeg skjelver i stemmen om jeg bare skal innom kontoret til sjefen og spørr om filleting. Dette til tross for at jeg får gode tilbakemeldinger angående mitt arbeid (som selvfølgelig er en jobb hvor jeg arbeider på egen hånd). Alle mine valg siste åra har stort sett blitt avgjort av frykten for å komme opp i sosiale situasjoner hvor jeg blir sett og vurdert. Dette gjelder spesielt valg av skolegang hvor jeg har store drømmer som ikke realiseres fordi jeg må gjennom en prosess med opptaksprøve og personlig vurdering.

Jeg har aldri hatt kjæreste ,men jeg har flere gode venner. Det var en gang da jeg prøvde å utvikle et forhold med ei jente, men det endte bare opp som det alltid gjør med meg. Jeg trekker meg tilbake i panikkangst. Det var stort sett ubehagelige situasjoner jeg fikk ut av den "erfaringen". Disse helt ufarlige men flaue hendelsene kverner i hodet som en svulst også i dag, selv om det har gått 4 år siden den gang.

Å vite at jeg må tilbringe lang tid med en eller flere personer uten å kunne trekke tilbake for meg selv, gjør meg sliten og fåmælt. Jeg var nylig på en ukes ferie med mine næreste venner, men jeg var anspent og pratet stort sett veldig lite under hele turen. Jeg sov dårlig og tenkte at jeg er en usosial fyr som egentlig burde være mer glad og bidra i gjengen. Alkohol hjelper i 20 minutt før det etterhvert bare gjør meg sløv og gir meg mer angst dagen derpå. Jeg har ødelagt 3 mobiltelefoner i beruset tilstand av ren frustasjon. Jeg viser ikke denne frustasjonen blandt folk. Jeg blir bare mer reservert. Jeg får av og til utbrudd hjemme etter en kveld på byn.

Konklusjonen er at jeg har et sterkt ønske om å kunne slappe av blandt andre mennesker! Å kunne se folk i øynene uten at "det gjør vondt". Å kunne være åpen med min familie uten å bli flau. Å kunne spasere inn på en fest uten at jeg blir nervøs. Å innlede et nært forhold til noen. Jeg stiller meg selv spørsmålet hver dag om det er tid for å prøve medisinering.

[Gjest missuro]

Hei, da jeg leste innlegget her var det som å lese om meg selv.Jeg har også sosial angst som hemmer meg i hverdagen, så mye at jeg må gå på medisiner for å fungere. Hvis jeg var deg, ville jeg oppsøkt en psykiater som kan tilpasse deg en behandling med medisiner. Kanskje en psykiater også kan utrede deg for en evt. annen diagnose også. Jeg har selv adhd og har selv ødelagt flere mobiler i frustrasjon...

Livet er for kort til å gå rundt og engste seg hver dag. Håper medisiner kan hjelpe deg, lykke til.

[Gjest J31!]

Jeg leste dette innlegget med stor interesse, for jeg kjente meg igjen i mye av det.

Har du forsøkt "grublerådet"? Hvis ikke anbefaler jeg deg på det sterkeste å prøve det over en tid. For meg funker det veldig bra hvis jeg ikke lar det gå i glemmeboksen.

Jeg bruker det i sosiale settinger - og det hjelper! Ikke fokuser på og gruble over hvordan du føler andre vurderer deg,- forsøk å gi f i hva andre måtte mene om deg og fokuser på det som skjer rundt deg i stedet i sosiale settinger.

Når du er alene etter en sosial setting, og de negative tankene eller bekymringene kommer "dettende" så forskyver du disse tankene ved å la dem vandre i "bakgrunnen" uten å gruble på dem. Si feks til deg selv at du ikke skal gruble på dette nå. Ta dem frem i "bekymringstiden" (viktig).

Å ha et slikt ytre fokus har for meg vært en stor og viktig hjelp. Det må trenes på, men øvelse gjør med tiden til hjelp "mester" )

Kansje det er lurt å forsøke noen medisiner i tillegg også - men det vet nok en lege bedre enn meg.

Her er "grublerådet" - håper det kan være til hjelp for deg også, uansett håper jeg at du får det bedre.

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=3735738

[Gjest J31!]

Du skriver:

''Om jeg leser en avis, vil jeg etter kort tid bare se på bokstavene som om jeg er "offline". Jeg grubler i stedet over hvor teit jeg var i en eller annen sosial situasjon tidligere på dagen. Det er med sjeldenhet at jeg gleder meg over ting lenger, og jeg føler meg likegyldig til mye og mangt.''

Min erfaring er at grubling på denne måten gjør meg deprimert...og det høres ut som du også er. Har du snakket med legen din om en evnt depresjon og om du evnt skal forsøke AD?

[mr1982]

Jeg leste dette innlegget med stor interesse, for jeg kjente meg igjen i mye av det.

Har du forsøkt "grublerådet"? Hvis ikke anbefaler jeg deg på det sterkeste å prøve det over en tid. For meg funker det veldig bra hvis jeg ikke lar det gå i glemmeboksen.

Jeg bruker det i sosiale settinger - og det hjelper! Ikke fokuser på og gruble over hvordan du føler andre vurderer deg,- forsøk å gi f i hva andre måtte mene om deg og fokuser på det som skjer rundt deg i stedet i sosiale settinger.

Når du er alene etter en sosial setting, og de negative tankene eller bekymringene kommer "dettende" så forskyver du disse tankene ved å la dem vandre i "bakgrunnen" uten å gruble på dem. Si feks til deg selv at du ikke skal gruble på dette nå. Ta dem frem i "bekymringstiden" (viktig).

Å ha et slikt ytre fokus har for meg vært en stor og viktig hjelp. Det må trenes på, men øvelse gjør med tiden til hjelp "mester" )

Kansje det er lurt å forsøke noen medisiner i tillegg også - men det vet nok en lege bedre enn meg.

Her er "grublerådet" - håper det kan være til hjelp for deg også, uansett håper jeg at du får det bedre.

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=3735738

Hjertelig takk for innspill!