Lav selvfølelse

4. september 2008

Hei jeg er en mann på 36 år, som sliter en del psykisk. jeg har lav selvtillit, angst, selvfølelse. har gått til behandling, og tar medisiner (60mg tolvon, 75mg zoloft per dag) har gjort dette i mange år, uten at det hjelper. jeg går ikke rundt og er deprimert hele tiden, kan faktisk være en humør spreder, er godt likt av andre, er faktisk den mange kommer å rådfører seg med, både psykologisk og generelt. Har fått høre at jeg er både pen og inntelligent, har grei jobb, og er godt likt der.

Vil si jeg ble misshandlet (fysisk og psykisk) som barn av far , men ikke etter jeg var 6år(skillsmisse). Har vært i ett langt av og på forhold, der jeg gikk tilbake etter mange mellom forhold fra hennes side. etter det noen korte forhold.

Med tanke på min væremåte i forholdene, klandrer jeg ingen andre en meg selv for at de tok slutt, måten de ble det på, er en annen sak. Om meg selv i forhold vil jeg si: Det begynner ok, men det blir en vane nokså fort. Jeg går på en "måte" lei, yter liksom ikke mer en jeg må, og til slutt nesten ingenting, jeg har liten lyst til å være med på ting, vil på en måte være for meg selv, og tenker tanker som at: Det hadde vært fint å bo for seg selv.

Når forholdet da ryker, blir det ikke sånn, jeg får i stedet bunnløs kjærlighets sorg, og

Tenker: hvorfor gjorde jeg ikke sånn og sånn og sånn….Tenker at alle vennene hennes ser på meg som en vits, osv..Det tar lang tid å komme over forholdet, har tatt år på det meste, og slik skal det vel ikke være. Det rare er at det kan snu på 1 sekund, fra jeg ikke

Trives i forholdet, til kjærlighets sorg, når forholdet ryker. Jeg grubler en del på hvordan

Man kan føle det sånn, om det kan ha noe med medisinene å gjøre.

Når det gjelder å bli kjent med nye/date har jeg blitt mer og mer usikker/sjenert, og gruer meg til å treffe henne, finner på unskyldninger for å la være, føler behovet for å være for meg selv. Er treg med å svare på meldinger, har som regel tlf på lydløs, hadde ikke det før, men ei jeg traff tidligere fortsatte å skrive/ringe til meg i lang tid etter, og det var som regel bare dritt om meg i meldingene, fikk mobil angst etter det, tenker at det er negativt det som kommer til mobilen, og da har jeg den gjerne på lydløs i flere dager uten å se på den. Når jeg ser på mobilen igjen, leser jeg ikke de meldingene jeg har fått, jeg sender heller en ny selv(visst jeg har fått meldinger fra ei jeg holder på å bli kjent med) jeg sletter da de uleste, men leser svaret jeg får på den nye jeg sendte( menst jeg venter på svar er mobilen på lydløs, og jeg kikker på den av og til for å se om jeg har fått svar, og når jeg får svar, holder jeg over skjermen, og leser litt og litt…) Bruker lang tid på å svare,Tenker nøye igjennom hva jeg skal skrive (at jeg ikke skal bli oppfattet feil, at jeg ikke skal tråkke på henne osv) Føler og en trang til å gå hjem til meg selv etter en stund på date, dette føler jeg blir verre og verre., og det frustrerer meg, vil ikke at det skal være sånn. Når det gjelder meg selv generelt i hverdagen, har jeg blitt mer og mer sittende i ro, ikke for at jeg trives med det, men ser på de letteste gjørmål som stress: Ser liksom ikke enden på et gjøremål, selv om jeg vet at det tar eksempelvis 30 min å gjøre. Henter sjelden posten( har vanskelig for å åpne brev, frykter på en måte innholdet, har ikke inkasso) alt som har med vedlikehold av hage/hus blir ikke gjort( blir som et gjøremål med lang stress faktor, selv om jeg er flink nok til å kunne gjøre det meste selv.

Lar meg utnytte av andre, og har vanskelig for å si det jeg mener, visst jeg føler jeg har blitt det. (Har skjedd noen ganger at jeg har sagt det jeg mener på fest, når jeg har fått litt for mye å drikke, og det er ikke slik jeg vil si ifra. Har som regel mobilen på lydløs noen dage etter en slik eppisode) Har aldri vært voldelig av meg, og ønsker ikke noen noe vondt.( har problemer med å se at andre blir konfrontert negativt følesesmessig til og med i en såpe serie på tv..eller noen blir intervjuet i en sport sending direkte etc..??)

Når det gjelder alkohol, så drikker jeg som regel en til to ganger i uka (lørdag og eventuelt fredag, skjeldnere om vinteren)

Inntar nok for mye når jeg først gjør det, har en tendens til å føle meg nokså upåvirket til jeg av og til mister hukommelsen (kan oppføre meg tåpelig da/dumme meg ut, men ikke så ofte) Klarer ikke å omgås folk som er fulle, visst jeg ikke er det selv(blir nervøs/redd) Må drikke ganske mye før de nervene forsvinner(6-8 halvlitere) og da føler jeg meg ganske bra på alle måter, men kontrollen mellom passe mye og for mye blir da liten, og det ender ofte med for mye. Dagen derpå fortoner seg litt forskjellig, noen ganger har jeg det ganske bra, andre ganger fylle nerver i 3 dager. Reparerer aldri, og smaker ikke alkohol visst jeg ikke skal ut. Liker som regel ikke privat fester, føler at skal jeg først drikke, vil jeg ut på byen og.

Har dårlig matlyst, føler at jeg er matlei, at ingenting smaker(har vært sånn i mange år) men får vel i meg nok, når jeg ikke er veldig frynsete(da må alt trues ned) Det skal vel ikke være et ork å spise? Holder meg i brukbar form (trener litt hjemme)

Jeg vet at alt dette er irrasjonell og selvdestruktiv tanke gang/være måte, og har for alt i verden lyst ut av det, leve et normalt liv med noen jeg liker, men har kjørt meg fast…

4. september 2008

Hei!

Jeg har ikke lest hele innlegget ditt, men det finnes en selvhjelpsbok for de med lavt selvbilde. Den er på dansk (vet ikke om den finnes på norsk også). Den heter At overvinde lavt selvværd. Det finnes en mot sosial angst og sjenerthet også. Den heter At overvinde sosial angst og generthet (jeg tror den finnes på norsk også). Forfatter mener jeg å være Gillian Butler. Se om du finner den på bl.a. bokkilden.