Å klare ansiktet til ansikt i flere minutter

[bibben]

Er det flere her på dol som kjenner seg igjen i dette:

Det handler om kommunisere på en naturlig og uanfektet måte.

Synes dere det er greit å stå i flere minutter og snakke med kolleger og andre bekjente ansikt til ansikt?

I perioder klarer jeg knapt å kommunisere med andre på denne måten. Det er som om ansiktet mitt går i oppløsning, og hele mitt indre blir synlig.

Dette er selvsagt ubehagelig og skremmende.

Særlig på jobben/praksisplassen er dette et problem, der er jeg ofte usikker og føler meg ikke trygg på de andre.

Når dette er på sitt verste klarer jeg ikke å få med meg noe fra samtalen, jeg begynner å svaie og svetten driver av meg.

NHD & Co: Hva kan jeg gjøre for å motvirke denne tendensen?

Er et slikt problem vanlig hos mennesker med psykiske lidelser?

[Lærke]

Hei bibben!

Du beskriver denne følelsen utrolig godt, særlig det med at ens indre blir synlig. Jeg har hatt det slik så lenge jeg kan huske. Det er vanskelig å se andre i øynene/holde blikket. Tenker at den andre personen tror jeg har noe å skjule og så er hele karusellen igang. Blir svett, rødmer og finner ikke på noe vettugt å si. Det er virkelig en ekkel følelse. Jeg har ingen diagnose, men vet jo selv at jeg har sosial angst i varierende grad.

Men faktisk er det blitt noe bedre den siste tiden. Brukte Cipralex mot depresjon en stund og den hadde også positiv effekt på den type angst.

[bibben]

Hei bibben!

Du beskriver denne følelsen utrolig godt, særlig det med at ens indre blir synlig. Jeg har hatt det slik så lenge jeg kan huske. Det er vanskelig å se andre i øynene/holde blikket. Tenker at den andre personen tror jeg har noe å skjule og så er hele karusellen igang. Blir svett, rødmer og finner ikke på noe vettugt å si. Det er virkelig en ekkel følelse. Jeg har ingen diagnose, men vet jo selv at jeg har sosial angst i varierende grad.

Men faktisk er det blitt noe bedre den siste tiden. Brukte Cipralex mot depresjon en stund og den hadde også positiv effekt på den type angst.

Takk til deg Lærke ) Godt å se at jeg ikke er helt alene om slike reaksjoner.

Jeg har tenkt mye på hva dette kan være for noe. Kanskje kan dette relateres til sosial angst? Det er slett ikke umulig. På den annen side er jeg ganske sosialt anlagt i den forstand at jeg liker å være sammen med andre, men at det altså blir for intenst å skulle snakke med noen slik ansikt til ansikt.

Hva tenker du når du står der og skal forsøke å kommunisere? Tenker du at avstanden til den andre blir mindre og mindre og at grensene dere i mellom går i oppløsning? Jeg kunne forstå på svaret ditt at også du er redd for å bli avslørt eller av andre skal kunne "se hva du tenker".

Hvordan takler du dette?

Jeg har også slitt med dette så lenge jeg kan huske, men nå er jeg så lei av å ha det slik at jeg vil komme til bunns i problemet og få større grad av kontroll i slike situasjoner.

Når jeg har frosøkt å beskrive denne tendensen ovenfor psykiatrien, så har de oppfattet dette som veldig sykelig. Jeg tror nettopp dette problemet knyttes opp til ulike vrangforestillinger. Jeg har da også fått en ganske "alvorlig" diagnose. Jeg synes derfor det ville vært interessant å vite litt om hvor mange andre som sliter med det samme.

Takk igjen for resons fra deg ! )

[Lærke]

Takk til deg Lærke ) Godt å se at jeg ikke er helt alene om slike reaksjoner.

Jeg har tenkt mye på hva dette kan være for noe. Kanskje kan dette relateres til sosial angst? Det er slett ikke umulig. På den annen side er jeg ganske sosialt anlagt i den forstand at jeg liker å være sammen med andre, men at det altså blir for intenst å skulle snakke med noen slik ansikt til ansikt.

Hva tenker du når du står der og skal forsøke å kommunisere? Tenker du at avstanden til den andre blir mindre og mindre og at grensene dere i mellom går i oppløsning? Jeg kunne forstå på svaret ditt at også du er redd for å bli avslørt eller av andre skal kunne "se hva du tenker".

Hvordan takler du dette?

Jeg har også slitt med dette så lenge jeg kan huske, men nå er jeg så lei av å ha det slik at jeg vil komme til bunns i problemet og få større grad av kontroll i slike situasjoner.

Når jeg har frosøkt å beskrive denne tendensen ovenfor psykiatrien, så har de oppfattet dette som veldig sykelig. Jeg tror nettopp dette problemet knyttes opp til ulike vrangforestillinger. Jeg har da også fått en ganske "alvorlig" diagnose. Jeg synes derfor det ville vært interessant å vite litt om hvor mange andre som sliter med det samme.

Takk igjen for resons fra deg ! )

Takk selv, alltid hyggelig med respons

Synes at du er modig som vil komme til bunns i dette problemet. Det vil jo nødvendigvis føre til at du fokuserer mer på noe du helst vil flykte ifra?

Jeg takler ikke dette i det hele tatt, men jeg vet at jeg prøver å avlede meg selv med fysisk smerte. Eks, bite meg i kinnene, klø eller klype meg veldig hardt. Litt vanskelig å gjøre dette over lengre tid, så jeg tenker at da ser jeg enda mer suspekt ut

Det er absolutt værst om noen står nærme (selvsagt). Noen er jo også mer intense enn andre og da reagerer jeg med tilsvarende "panikk".

Jeg har ofte lurt på hvor synlig det er for den andre??

Det du skriver om reaksjonen fra "psykiatrien" synes jeg var rart.

Trodde ikke det var sååå psykt?

Har du hatt noen tilfeller som har "skadet" deg tror du?

I den forstand at du gjort en "dårlig figur" og ikke kan rette det opp igjen?

[Gjest J31!]

Tror kansje det har med sos.angst å gjøre?

[Gjest Valnøtt]

Kanskje det hjelper deg hvis du tenker slik: Den jeg snakker med nå ser sikker ut. Jeg vet ingenting om dette menneskets svakheter.

Slik ser jeg ut også. Jeg er redd og usikker, men det vet ikke den jeg snakker med for det synes ikke.

[frk.s]

Hei!

Jeg har ikke denne utfordringen selv, men synes det er interessant. Innser at jeg nok kjenner flere som synes dette er en utfordring..

Fra coaching og ledelse har jeg erfart små triks som kanskje kan hjelpe?

"Frontal-konfontrasjon" kan virke skremmende på de fleste.

(jeg hadde en sjef en gang, som var veldig hyggelig, men han virket så truende fordi han sto altfor tett og rett foran de han snakket med.)

Hvis jeg skal snakke med noen ansikt til ansikt prøver jeg å stå ved siden av, istedet for rett foran, slik at den jeg snakker med ikke _MÅ_ se meg i øynene, men kan la blikket vandre/se på andre ting.

I situasjoner der ønsket om å være mer tilstede dukker opp, forsøker jeg å kopiere den andres kroppsspråk.

Ikke etterape, men diskrè stå i lignende posisjon. Da er det ofte lettere å kommunisere..

En annen mulighet er å øve seg på å stå ansikt til ansikt, men benytte tlf når det er mulig. Mye av kommunikasjonen går tapt (80% er ikke ordene, men kroppsspråk/fakter osv), men heller snakke med en kollega pr tlf, enn å ikke kommunisere..

(en nåværende kollega sitter 10 meter unna, men ringer likevel når det er noe - og kommuniserer mye bedre på tlf)

Lykke til!

[Gjest 234523452525]

Skjønner vbeldig godt hva du mener, for jeg har det likedan, og det er fryktelig vondt, skulle ønske jeg turde si det rett ut at jeg er usikker og sliter med dette, for jeg tror ikke andre folk forstår, vi som er slik blir lett oppfattet som "rasshøl", fordi vi ikke virker interessert, arrogante osv.

Det er en trist sak å ikke kunne snakke sånn med andre, med en gang samtalen er i gang, vrir jeg fokuset over til meg selv, og som du sier føler med blottet, og det er jo ganske egoistisk på en rar måte, men det er vanskelig å få snudd denne trenden, tror det enkleste er å legge bort all stolthet og fortelle de andre du sliter med akkurat dette, og ta det derfra.

Var til en time i dag hos en helt ny person, som skal hjelpe meg i forbindelse med jobb og forklarte mine problemer, og da går det helt greit, da kan en slik samtale face2face være deilig i flere dager for min del, man skal ikke legge ut om hele livet sitt til kolleger såklart, men tror det er viktig å forklare hvordan det ligger an akkurat om spesiekte problemer i hverdagen som å snakke sammen.

Men lett for meg å si, tør det ikke selv

[tjohei]

Et råd er å se på et punkt mellom øynene eller i pannen på vedkommende hvis man ikke liker øyekontakt. Prøv også å konsentrere deg om emnet dere snakker om og ikke på hva du føler for personen. Forestill deg at det er du som ser på han/hun, ikke han/hun som ser på deg.

[Gjest J31!]

Et råd er å se på et punkt mellom øynene eller i pannen på vedkommende hvis man ikke liker øyekontakt. Prøv også å konsentrere deg om emnet dere snakker om og ikke på hva du føler for personen. Forestill deg at det er du som ser på han/hun, ikke han/hun som ser på deg.

''Prøv også å konsentrere deg om emnet dere snakker om og ikke på hva du føler for personen''

Etter min mening og erfaring et godt råd ;o)

[bibben]

Et råd er å se på et punkt mellom øynene eller i pannen på vedkommende hvis man ikke liker øyekontakt. Prøv også å konsentrere deg om emnet dere snakker om og ikke på hva du føler for personen. Forestill deg at det er du som ser på han/hun, ikke han/hun som ser på deg.

Hei tjohei !

Tusen takk for gode, praktiske råd. De skal jeg ta i bruk med det samme )

[bibben]

Skjønner vbeldig godt hva du mener, for jeg har det likedan, og det er fryktelig vondt, skulle ønske jeg turde si det rett ut at jeg er usikker og sliter med dette, for jeg tror ikke andre folk forstår, vi som er slik blir lett oppfattet som "rasshøl", fordi vi ikke virker interessert, arrogante osv.

Det er en trist sak å ikke kunne snakke sånn med andre, med en gang samtalen er i gang, vrir jeg fokuset over til meg selv, og som du sier føler med blottet, og det er jo ganske egoistisk på en rar måte, men det er vanskelig å få snudd denne trenden, tror det enkleste er å legge bort all stolthet og fortelle de andre du sliter med akkurat dette, og ta det derfra.

Var til en time i dag hos en helt ny person, som skal hjelpe meg i forbindelse med jobb og forklarte mine problemer, og da går det helt greit, da kan en slik samtale face2face være deilig i flere dager for min del, man skal ikke legge ut om hele livet sitt til kolleger såklart, men tror det er viktig å forklare hvordan det ligger an akkurat om spesiekte problemer i hverdagen som å snakke sammen.

Men lett for meg å si, tør det ikke selv

Godt å høre fra noen som kjenner seg igjen, så takk for svaret fra deg.

Jeg merker også at dette problemet er mindre ovenfor det mennesket jeg har fortalt det til. Da er det ikke så mye å skjule og holde styr på. For problemet er jo nettopp å klare å fokusere på samtalen samtidig som disse rotete tankene farer på kryss og tvers i bevisstheten. Jeg føler meg også ofte "avslørt" og invadert, at den andre ser hvor kaotisk og redd jeg er i situasjonen.

Kanskje er dette problemet det de i psykiatrien kaller for selvhenføring? Det er i alle fall nok slik du skriver ganske selvsentrert. Men problemet er ikke mindre selvom det har en benevnelse.

Jeg tenker vel også at det jeg må flytte fokus ut fra meg selv og forsøke å se mer på den andre og høre etter hva den andre sier.

Enn så lenge, ha en fin kveld.

[bibben]

Hei!

Jeg har ikke denne utfordringen selv, men synes det er interessant. Innser at jeg nok kjenner flere som synes dette er en utfordring..

Fra coaching og ledelse har jeg erfart små triks som kanskje kan hjelpe?

"Frontal-konfontrasjon" kan virke skremmende på de fleste.

(jeg hadde en sjef en gang, som var veldig hyggelig, men han virket så truende fordi han sto altfor tett og rett foran de han snakket med.)

Hvis jeg skal snakke med noen ansikt til ansikt prøver jeg å stå ved siden av, istedet for rett foran, slik at den jeg snakker med ikke _MÅ_ se meg i øynene, men kan la blikket vandre/se på andre ting.

I situasjoner der ønsket om å være mer tilstede dukker opp, forsøker jeg å kopiere den andres kroppsspråk.

Ikke etterape, men diskrè stå i lignende posisjon. Da er det ofte lettere å kommunisere..

En annen mulighet er å øve seg på å stå ansikt til ansikt, men benytte tlf når det er mulig. Mye av kommunikasjonen går tapt (80% er ikke ordene, men kroppsspråk/fakter osv), men heller snakke med en kollega pr tlf, enn å ikke kommunisere..

(en nåværende kollega sitter 10 meter unna, men ringer likevel når det er noe - og kommuniserer mye bedre på tlf)

Lykke til!

Tusen takk for svar fra deg frk.s!

Du peker virkelig på en sentral faktor her. Nemlig at posisjoneringen også har en hel del å si i forhold til dette problemet. Det at mennesker står altfor nær gjør det nærmest umulig å få med seg det som blir sagt, ja i det hele tatt går hodet mitt nærmest i vranglås i slike situasjoner. For mennesker som bare har en tynn grense rundt seg blir avstanden viktig. Ellers så blir opplevelsen av invadering for sterk. Jeg opplever selv at jeg nesten ikke har et beskyttende lag rundt meg, og blir derfor veldig, veldig redd når andre kommer for nær, eller at de står rett ovenfor meg.

Jeg skulle ønske at langt flere kunne gjøre slik du foreslår, nemlig å stå mer på siden når vi snakker sammen slik at en ikke trenger å se hverandre i øynene.

At det å snakke i telefonen er lettere kan jeg skrive under på! Jeg snakker mye lettere om vanskelige ting i telefonen enn ansikt til ansikt.

Ta igjen for innspillet fra seg. Det er godt å bli forstått!

[Gjest Todd]

Er det ikke bare å se bort og begynne å tromme litt med fingrene? Det pleier jeg å gjøre.

[Gjest Todd]

Er det ikke bare å se bort og begynne å tromme litt med fingrene? Det pleier jeg å gjøre.

Neida, skjønner at det virker motsatt av hva man ønsker, men sett at fokus bare er å slippe unna intimiteten da funker dette bra.

[bibben]

Kanskje det hjelper deg hvis du tenker slik: Den jeg snakker med nå ser sikker ut. Jeg vet ingenting om dette menneskets svakheter.

Slik ser jeg ut også. Jeg er redd og usikker, men det vet ikke den jeg snakker med for det synes ikke.

Takk Valnøtt )

Jeg skal innøve disse setningene som et mantra! Jeg må forsøke å overbevise meg selv til å tro at usikkerheten ikke synes utenpå.

Det faktum at jeg ofte står der pionrød og med svetteperler på pannen er jo litt avslørende, men det gjelder å ikke komme "så langt". Det gjelder antagelig å få kontroll over situasjonen før det. Jeg tenker at jeg skal prøve å benytte noen av de strategiene jeg er blitt tipset om ellers i tråden.

Takk for at du stoppet opp ved dette som for meg er et kinkig problem.

God kveld ønsker

[bibben]

Tror kansje det har med sos.angst å gjøre?

Hei sann J31!

Jeg har også tenkt på om det kan være sosial angst. I alle fall en form for sosial angst. Jeg er da ikke diagnostisert med sosial angst, men det er selvfølgelig mulig å ha flere diagnoser; både sosial angst og schizofreni for eksempel. Jeg har forsøkt å kommunisere problemet mitt til behandlingsapparatet, men de har liksom ikke tatt noe særlig tak i dette selvom problemet er STORT for meg.

Håper alt er bra med deg )

[Gjest profile]

Jeg sliter også med dette, jeg ser ikke mye på folk når jeg prater til dem, noe som gjør det vanskelig å få med seg hva de sier, og jeg tror de kan oppfatte det som om jeg er uinterresert. Noen ganger dersom jeg prater om noe som jeg er engsjert i så glemmer jeg det hele og det gjør meg ikke noe å stå ansikt til ansikt å prate. Hvis jeg først begynner å tenke på hvordan jeg fremstår så mister jeg fokuset på samtalen og tenker mer på det enn på hva som blir sagt.

Jeg tror det er et unntak dersom jeg synes personen jeg prater med er søt eller jeg føler meg trygg på vedkommende, da er det lettere å ha øyekontakt.

Ellers er jeg usikker på hvor mye jeg kan se på andre som jeg prater med før dette blir oppfattet som stirring.

[bibben]

Jeg sliter også med dette, jeg ser ikke mye på folk når jeg prater til dem, noe som gjør det vanskelig å få med seg hva de sier, og jeg tror de kan oppfatte det som om jeg er uinterresert. Noen ganger dersom jeg prater om noe som jeg er engsjert i så glemmer jeg det hele og det gjør meg ikke noe å stå ansikt til ansikt å prate. Hvis jeg først begynner å tenke på hvordan jeg fremstår så mister jeg fokuset på samtalen og tenker mer på det enn på hva som blir sagt.

Jeg tror det er et unntak dersom jeg synes personen jeg prater med er søt eller jeg føler meg trygg på vedkommende, da er det lettere å ha øyekontakt.

Ellers er jeg usikker på hvor mye jeg kan se på andre som jeg prater med før dette blir oppfattet som stirring.

Hei sann profile,

Jeg kjenner meg veldig godt i din beskrivelse! Det er virkelig

lettere å unngå dette ubehaget hvis en føler seg trygg på den en snakker med.

Jeg er også usikker på dette med stirringen. Når går alminnelig øyenkontakt over til stirring? Hvis en ser for lite på den andre kan det tolkes som mangel på interesse, og hvis en har for langvarig øyenkontakt vil det kunne oppfattes som intens stirring. Her gjelder det om å få til en balansegang. Hva er oppskriften tro?

Ellers så foretrekker jeg å snakke med mennesker som har på seg solbriller slik at jeg ikke kan se øynene deres.

Hva er det som gjør at dette er så ukomplisert for noen når det er så utrolig vanskelig for andre? Hva er det de andre tenker og gjør for å klare å kommunisere på en så lettbent og selvfølgelig måte?

Jeg føler meg i alle fall ofte underlegen i slike situasjoner selvom jeg egentlig synes at jeg har mye å fare med. Jeg er ellers utadvendt og sosialt anlagt, men akkurat dette med face to face er vanskelig å handskes med.

Ha en fin kveld )

[Gjest J31!]

Hei sann J31!

Jeg har også tenkt på om det kan være sosial angst. I alle fall en form for sosial angst. Jeg er da ikke diagnostisert med sosial angst, men det er selvfølgelig mulig å ha flere diagnoser; både sosial angst og schizofreni for eksempel. Jeg har forsøkt å kommunisere problemet mitt til behandlingsapparatet, men de har liksom ikke tatt noe særlig tak i dette selvom problemet er STORT for meg.

Håper alt er bra med deg )

Forstår at dette problemet er stort for deg. Sliter med det samme selv - og det igjen fører til anspententhet og ømme/stive muskler. Er det sånn for deg også?

Kan du be om å bli utredet for sosial angst - siden dette hemmer deg så mye i hverdagen?

(Håper det er bra med deg og;o)