Psyk.sykepleier sluttet.

6. september 2008

Jeg vet ikke om jeg skrev om dette før.. eller ikke. Det er veldig tåkette, hvorfor blir ting så tåkette når ingenting skjer, jeg var 17 år i går, Jeg var 15 år igår. Jeg var 4 år IGÅR! Bare tåke imellom..

Okay, om du leser dette, så vit at jeg vet at det er meningsløst drøvvel..

En god stund før sommer ferien så skjedde det noe med meg. Noe som gjorde at jeg gav helt opp. Jeg mistet alt IGJEN, og var igjen alene i min egoistiske verden.. Vet du hvordan det er og være alene?

Først, når man er alene, er det ok. Det er behagelig og ikke måtte forholde seg til andre. Og få slippe og ta ansvar tilogmed for seg selv. Men kan gi slipp på alt annet en det som gjør at man ikke tar livet av segselv.

Etterhvert, uten at du aner det; når det er for sent, så går verden forbi deg, og tid forsvinner. Man mister litt taket på tid når man er alene. Dagene går i ett hvor dag 1 fortsatt er dag 1 dagen etter.

Også er du i en annen tid en alle andre, og man føler at man fortjener denne fordømte tiden alene. Og ingen vil ha deg tilbake til tiden de fleste andre lever i. Man er ikke bare alene, man er alene i sin egen tid. Jeg vet ikke helt om det er mulig og komme tilbake til tiden de andre er i igjen... jeg håper..

Før sommer ferien, så sluttet den eneste virkelige personen jeg kjente.

Den eneste personen jeg trodde kunne bringe meg tilbake til den riktige tiden valgte og bytte jobb. Den personen som har vært med meg siden jeg klarte og ta kontakt med noen for og få hjelp til og komme meg ut av isolasjonen min.

Psykiatriske sykepleieren som svarte meg når jeg skrev til kommunen om at jeg ikke turte gå ut, at jeg hadde gjømt meg inne i 10 år, bare for og komme ut om natten. Hun skulle bytte jobb og jeg hadde bare 3 månder igjen med henne. Før det var over...

Jeg ble utrolig trist, ville ikke leve lenger og det var alvor denne gangen, jeg merket at jeg ikke har vært så nær selvmord noen gang. Akuratt når jeg trodde at jeg kunne se tiden dere andre lever i litt borte i horisonten, så kom det en gigantiskt bølge og alt ble svart.

Noe som hjalp på dette var at en jeg kjente tok livet sitt rundt samme tid også. Jeg føler at jeg kjenner hun som tok sitt eget liv bedre en andre(de som ikke forstod hvorfor noen tar sitt eget liv, bare jeg viste hemmeligheten) - at vi var like, at jeg alene viste hvordan hun klarte og ta sitt eget liv, selv om hun hadde barn og mann. Så vet jeg..

Uansett, jeg var trist. Jeg meldte meg ut, jeg ville ikke mere. Jeg møtte ikke opp til timer, jeg ble så fokusert på hva jeg tapte når hun skulle slutte. Det oppslukte meg helt. Jeg isolerte meg igjen, det skulle så lite til?

Jeg reagerer vist alltid på negative ting med og melde meg ut..

Det er ingen punchline her.. ikke en lykkelig slutt..enda..

Rett før psyk.sykepleier sluttet så gikk jeg for og besøke henne, jeg hadde med en gave og noen ord om hvor mye hun betydde for meg, og hvor takknemlig jeg var for at jeg hadde hatt kontakt med henne.

Kanskje for og gjøre det lettere for henne så sa jeg også at det ikke hadde vært meningsløst tiden vi hadde hatt sammen. Uten og huske eksakt hva jeg sa, så fikk jeg i allefall fortalt at hun hadde hjulpet meg veldig godt på vei.

Jeg spurte henne om jeg kunne skrive til henne, og hun sa ja!

Nå et par månder senere så er jeg utrolig lettet og glad over at jeg kan skrive til henne.

Det er en djevel på skulderen min som sier at hun egentlig vil slippe meg, men så skriver hun jo at det er "veldig hyggelig og høre fra meg igjen!!!!!!!" Og vi skriver litt om løst og fast, og hun håper jeg skriver igjen når noe skjer.

Jeg tror ikke på folk, jeg tror ikke på at noen egentlig vil ha noe med meg og gjøre.. Jeg føler meg litt som om jeg driter meg ut, at jeg er en attpåklatt?

Men kanskje det bare er meg? Kan jeg tørre og håpe på at det bare er meg som prøver og få andre til og tenke negativt om meg? At folk ikke lyver til meg? At jeg er ok? Eller driter jeg meg ut om jeg - tror, håper sånt?

Jeg ønsker litt at jeg skal kunne møte henne igjen.. Kanskje hun kunne bli en slags støttekontakt for meg, jeg håper.. Men hun har ny jobb på ett annet DPS nå da.. men det er ok og kanskje ønske at jeg kan ha ett slags forhold til henne hvor vi kan møtes en sjelden gang`? Jeg tørr ikke spørre henne om det.. Vil ikke sette henne i en possisjon hvor hun føler at hun må møte meg, for djevelen sier jo at hun ikke vil ha noe med meg og gjøre!!

Det er så mye som er skummelt, og nå. akuratt nå for tiden føler jeg meg så veldig alene. Jeg hadde time med psykiatern igjen på tirsdag. Men jeg fikk høre at han er blitt syk, og må vente minst 3 uker på ny time. Og nå har jeg ingen andre, det er bare meg igjen og har bare vært meg alene i min egen tid siden Juli..

Jeg er velettablert isolert igjen..HELE august så passet jeg på husene deres om nettene, og lot dere ha dagen for dere selv.. Nattegerilljaen er oss..

Men jeg gikk jo til timen på tirsdag selv om han ikke var der da.. så kanskje det ikke er så velettablert likevel, at jeg skal fint klare og møte tiden som kommer i neste måndene med timer på rikshospitalet, psykiater, øyekontroll tannlege!!! Kanskje ikke angsten er så alt oppslukende som den føles nå likevel?

Jeg har jo psyk.sykepleier på email avstand, hun sier at hun vil meg det beste. At jeg kanskje får en ny kontakt i kommunen som kan hjelpe meg til og starte på voksenopplæring, bli med meg på t-banen så jeg får litt trening der før jeg prøver meg alene?

Også skal jeg jo starte hoss psykiater igjen bare han blir frisk

Jeg skal klare dette.. jeg må, det må være et godt liv der ute til meg. Eller er det for mye og forlange, er det ok og ønske seg ett godt liv uten og være egoistisk?

Okay, nå orker jeg ikke skrive mere akuratt nå....... det har bare vært så lenge siden jeg har skrevet.. og dette ble mye rot, jeg sender det selv om det ikke gir så mye mening uansett jeg. Kanskje jeg ikke leser kommentarer om dere skriver det.. vet ikke.. det er jo litt flaut! Og mye usagt..

6. september 2008

Jeg ble rørt over innlegget ditt...fordi det høres ut som du har det så trist og ensomt, og du formidler denne følelsen så godt...Du skriver nesten litt poetisk syns jeg..:-)

Jeg ønsker deg lykke til og håper du får en ny psyk. spl som fungerer like godt for deg som den forrige.

Ikke gi opp, du vet ikke hva som skjuler seg bak neste sving. Det kan være noe veldig godt..

Varm klem