Å leve med usikkerhet

[skal]

Å akseptere - er det veien å gå?

At legen ikke altid vet. At kroppen er i stadig forandring så det man akkurat hadde tilpasset seg gjelder ikke lenger. Å leve med kronisk fysisk sykdom som legene ikke finner ut av.

Trigger både angst og depresjon og ptsd. Som igjen påvirker både blodsukker og blodtrykk og muligens nyrefunksjon men det skjønte jeg ikke helt.

Ikke vet de helt åssen diverse medisiner påvirker det hele heller. Eller hvilken type diabetes. Blodprøvesvarene passer ikke inn i type 2. Ikke type 1. Kanskje lada. Kanskje ikke.

Gjør visst alt rett. Kiloene forsvinner, formen stiger. Blodtrykk ned. Blodsukker og. Så plutselig ikke. Blodtrykk og blodsukker opp til tross for at alt liksom går bra.

Det kan være stress som gjør det. Eller medisiner. De vet ikke. Må se an utviklingen. Kanskje vet de mer om en uke. Kanskje om et år.

Hvordan klare å akseptere å leve med usikkerheten?

Ender det med å måtte akseptere å ikke komme tilbake i full jobb?

Skulle liksom gradvis tilbake denne høsten. Nå opplever jeg at kroppen og psyken er i en dårlig sirkel jeg ikke helt vet hvordan jeg kommer ut av. Er det akseptering? Sloss? Hvordan?

Mange sinte tårer i kveld, må finne en vei!!

[Gjest bangen]

Du aksepterer etterhvert - om dog ikke helt. Men du innser at du kan ikke i likhet med alle "friske" ikke gjøre annet enn å ta et steg av gangen.

Det er hardt å få en kronisk diagnose, leve med usikkerhet, håpe i det ene øyeblikket, bli fratatt håpet i det neste. Men slik er livet, med andre ord ingen dans på roser.

Føler med deg....

[Gjest J31!]

Føler med deg, skal.

Men jeg tror at mye handler om å akseptere at vi ikke kan påvirke alt. Noe må vi bare akseptere og lære oss å leve med.. at sånn er det bare.. og at vi for vårt eget beste må gjøre det beste utav det.

[skal]

Du aksepterer etterhvert - om dog ikke helt. Men du innser at du kan ikke i likhet med alle "friske" ikke gjøre annet enn å ta et steg av gangen.

Det er hardt å få en kronisk diagnose, leve med usikkerhet, håpe i det ene øyeblikket, bli fratatt håpet i det neste. Men slik er livet, med andre ord ingen dans på roser.

Føler med deg....

Takk for svar! Går litt bedre igjen nå. Gjelder å finne de små tingene man kan gjøre, da er det lettere å takle ventetid iallfall. Så får jeg takle svarene etterhvert, og ikke på forhånd.. *s*

[skal]

Føler med deg, skal.

Men jeg tror at mye handler om å akseptere at vi ikke kan påvirke alt. Noe må vi bare akseptere og lære oss å leve med.. at sånn er det bare.. og at vi for vårt eget beste må gjøre det beste utav det.

Takk, du har nok rett!

[Gjest bangen]

Takk for svar! Går litt bedre igjen nå. Gjelder å finne de små tingene man kan gjøre, da er det lettere å takle ventetid iallfall. Så får jeg takle svarene etterhvert, og ikke på forhånd.. *s*

Bare hyggelig Godt å høre at du har det litt bedre.