Starte med blanke ark

[Dmitri]

Jeg har tenkt mye på livssituasjonen min i det siste, på hvorfor ting ikke har blitt så voldsomt mye bedre etter at jeg langsomt har kravlet ut av min egen lille sone av misnøye. Jeg føler meg glad og positiv mesteparten av tiden, og melankoli og angst er egentlig borte for det meste. Det er strålende, men likevel er det noe som skurrer.

Problemet mitt nå er at jeg er på etterskudd i forhold til mine jevnaldrende. På etterskudd i forhold til å danne sosialt nettverk, stifte familie, jobberfaring, utdanning, egentlig alt det vanlige folk driver med i hverdagen sin. Alt det gjorde jeg ikke i hele tatt/delvis en del år. Jeg bare eksisterte for meg selv, og lite annet. Jeg har levd lite med andre ord. Det plager meg, og gjør også at jeg har mindre til felles med jevnaldrende jeg møter.

Er det egentlig mulig å starte med blanke ark på nesten alt i en alder av 27? Hva slags råd gis til folk etter at de har vært ”ute” av systemet en del år pga diverse grunner både fysiske og psykiske grunner.

[Dmitri]

Det er bare å sette igang med å nyte livet samtidig som du krysser fingrene for å ikke få tilbakefall. =)

Alt er ikke så perfekt som det ser ut til. Er mange som "ligger etter" (som du kaller det), selv uten å ha vært syke. I alle fall på avgrensede områder. Kanskje de har vært arbeidsledige. Dette med familie er i alle fall ingenting å uro seg over i en alder av 27.

Jeg har det bedre enn noensinne egentlig, så har ingen grunn til å uroe meg. Det er vel egentlig bare å ha en stiff upper lip, og fortsette på samme kurs.

Men jeg vet liksom aldri helt hva jeg skal si til andre, greier ikke å være helt ærlig, serverer bare en delvis sannhet. "Jeg visste ikke hva jeg skulle studere", "studieretningen passet ikke meg", "jeg har ikke trengt de ekstra pengene som arbeid ved siden av studiene gir" osv.osv.osv.

Det er jo sant, men bare en delvis sannhet. Jeg har vært usikker og motløs pga at jeg har slitt litt psykisk, og har derfor også vært litt apatisk/motløs/lat alt ettersom.

Jeg tør egentlig ikke å være helt ærlig om meg selv, for jeg vet ikke hvordan andre vil reagere.

[Dmitri]

Det er ikke noe poeng i å fortelle "livshistorien" til folk og fe. =)

Dine nærmeste og de du føler deg trygge på blir en annen sak... da kan det være godt å være ærlig.

Føles kanskje rart å ikke fortelle "den hele og fulle sannhet", men det er uansett en sjeldenhet når det er snakk om slike fjerne bekjentskap. =P

Joda, men jeg starter litt blankt på visse områder, og da mener jeg helt blankt.

F.eks:

Hvordan skal jeg forklare til arbeidsgivere at jeg ikke har jobbet mer ved siden av studiene?

Forklare manglende deltakelse i studiemiljø? Er ikke integrert i hele tatt, vet ingenting om andre som går på skolen, eller hva skolen har å tilby av aktiviteter. Kan bare fortelle om teori og adressen til skolen, men etter det er det stopp. Litt flaut egentlig.

Noen spør meg om interessene jeg har i livet mitt, og da er jeg ganske så blank egentlig. Har startet med mye nytt i det siste, men mangler en god del å vise til fra før av.

Noen spør meg om jeg har dame osv. Jeg vet ikke hva jeg skal si da.

Det er noen helt blanke områder i livet mitt, og jeg sliter med å få dete hele til å se noenlunde akseptabelt ut for arbeidsgivere/bekjente/arbeidskollegaer osv.

[Dmitri]

Begynte egentlig å kjenne meg igjen i dette du skriver. Jeg er ikke helt frisk enda, men likevel. Jeg har bare surret vekk tiden uten å bruke den konstruktivt på interesser. Jeg ligger også langt bak en slik studieprogresjon som er normalt å ha. Jeg har aldri hatt noen kjæreste, og det skyldes jeg også på sykdommen.

Men min erfaring er at alt dette blir mye verre med en gang du selv blir verre. Det blir bedre om jeg får kommet mer "i gang". Så jeg tror det vil løse seg bare jeg blir kvitt sykdommen min og fungerer normalt.

Mye vil løse seg når du begynner å tenke mer "friskt"/"normalt/hensiktsmessig. Jeg har etterhvert fått mye mer overskudd og fungerer nesten 110%. Ut av sykdommen er det første og viktigste skrittet hvis du er nedfor. Jeg la mye konsentrasjon og fokusert arbeid i denne fasen.

Det neste skrittet er å komme seg videre etter sykdom. Det er der jeg er nå, og fomler meg litt fram uten å helt vite hva jeg driver med eller hvor jeg er på vei. det er ikke over før den feite dama synger. ;-)