Bipolar?

[Gjest Godtråd]

Hei. Er en dame på 34, med høyere utdannelse og fast jobb. Har eneomsorgen for et barn på 6 år. Jeg har i det siste blitt mer og mer usikker på om jeg kan være bipolar, men tør ikke spørre legen min om dette. Forsøker derfor her, for å få råd om hvorvidt det kan være hold i mine mistanker.... Fra ungdomstiden (ca 15) og helt fram til slutten av tyveårene har jeg hatt en rekke perioder hvor jeg har gjort mildt sagt urovekkende ting: Ekstremt stort antall sexpartnere, kjørt økonomien min på r*** opptil flere ganger, flyttet utenlands uten en krone i lomma (enveisbillett), for å nevne noen. Har til og med gjort meg skyldig i økonomisk kriminalitet, samt hatt en periode med ganske heftig rusmisbruk (som begynte da jeg var altfor gammel og burde vite veldig mye bedre). Alle disse tingene har jeg gjort i en slags....drøm, liksom. Etterpå er det gråt og fortvilelse og nyorientering og gjenopprettelse av normaltilstand og jobbing for å komme ut av uføret. Og selv om det er mange av hendelsene, påstår jeg hardnakket at de er veldig langt fra handlinger jeg vil identifisere meg med. Hvis det gir noen mening å beskrive det slik..Jeg har ikke hatt veldig store katastrofer som disse i livet mitt de siste 6-7 årene, men jeg balanserer hele tiden på en knivsegg mtp økonomi og gjeld.... For tiden går jeg på Fontex (eller Fluoxetin tror jeg det heter), fordi jeg gikk litt på veggen i fjor vinter med tanke på tiltak og evne til å gjennomføre de mest dagligdagse ting. I ettertid ser jeg at jeg nok har hatt en depresjon, som jeg ikke greide å identifisere der og da. Fikk også noen symptomer på angst i den perioden, særlig i forhold til å utføre arbeidsoppgaver og bli vurdert av kolleger. Har vært plaget av en del "tvangstanker", hvor jeg ikke greier å riste av meg mentale bilder av katastrofer og terrorlignende situasjoner. Unngår derfor nyheter og filmer hvor sterke scener kan inngå. Det bør sies at medisinene hjelper veldig i forhold til dette. Fra ungdomstiden av kan jeg huske helt klart perioder med sterkt tungsinn og dyp fortvilelse, uten at jeg vet om dette kan ha vært depresjoner. Av og til føler jeg at jeg bare er en fryktelig dramatisk person... Jeg har alltid hatt perioder med handlingslammelse, hvor noe så enkelt som klesvask eller rydding blir umulig. Det hører med til historien at jeg har en far som helt klart er psykisk syk (og ikke var snill i oppveksten min, men det er en enda lengre historie), uten at jeg vet hvilken diagnose han har. Jeg vet imidlertid at det er minimum et tilfelle av bipolar diagnose i hver generasjon på hans side av familien, og jeg har hørt spekulasjoner om at han kan ha diagnosen. Han har helt klart manisk atferd i perioder. Jeg tør ikke fortelle legen min om noen av disse hendelsene fra tidligere av frykt for å enten bli sett ned på eller stemplet som.... et eller annet, jeg vet ikke hva. Jeg fungerer jo godt nå forsåvidt, og er stolt av det hjemmet jeg har skapt for min sønn. Men jeg er jo redd for at det skal komme en dag hvor en slik ødeleggende episode dukker opp igjen, og hva gjør jeg da? Sønnen min har bare meg, av årsaker jeg ikke vil ta opp her. Bør jeg få undersøkt om jeg er bipolar, eller legger jeg for mye i mine opplevelser? Takker for svar!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tør ut fra din meget gode beskrivelse med stor sikkerhet å si at du har en bipolar lidelse.

Du skal ikke være redd for å oppsøke legen din. Jeg kjenner ikke til at noen "ser ned på bipolare" - snarere tvert om.

Her kan du ved hjelp av riktige medisiner holde sykdommen i sjakk slik at du virkelig kan utnytte dine ressurser til glede for ditt barn og deg selv.

Lykke til :-)