Sende blomster?

[Gjest blomsterengen]

Bruker jo å sende blomster når noen jeg kjenner godt er på sykehuset. Hva med psykiatrisk sykehus? Fikk engang høre at slike pasienter "spiser" blomster og at det var derfor det så sjelden kom blomster dit?

Tror ikke på den forklaringen da :-), men hvorfor blir ikke dette gjort?

[Gjest Elextra]

Det er vel ikke så vanlig å sende blomster til noen typer sykehus lengre? Svært mange steder kan en ikke ta imot blomster på grunn av (frykt for) allergier.

Har aldri hørt om spesielle problemer av den type du nevner fra psykiatrisk; synes det høres mest fordomsfullt ut.

[Gjest Rett_på_sak2]

Å sende et kort eller noe sånt eller ta med en pose tvist eller noe lesestoff. Det at jeg fikk tilbud om besøk når jeg var på psykiatrisk betydde mye for meg. Særlig fordi det ofte skal være så stigmatisert.

Blomster når en er på sykehus synes jeg ikke er verdens beste gave i grunn. Men den oppmerksomheten er hyggelig. Fint å se at folk bryr seg. Og at endel også utfordrer fordommene sine ved å faktisk spørre om ed kan komme på besøk.

[Gjest Valnøtt]

Kan det hende at man med å si at de spiser blomster egentlig mener at de kanskje er litt inn og ut flere ganger så det blir mye blomster hvis man skal sende hver gang?

Høres helt på trynet ut at psyk pasienter skal være spesielt opptatt av blomster som mat?

[Gjest blomsterengen]

Kan det hende at man med å si at de spiser blomster egentlig mener at de kanskje er litt inn og ut flere ganger så det blir mye blomster hvis man skal sende hver gang?

Høres helt på trynet ut at psyk pasienter skal være spesielt opptatt av blomster som mat?

Ja, hvis de ikke går på ketogen kost da?? Men blomster inneholder kanskje mye karbohydrater? Dette tror jeg må undersøkes :-)

[Gjest Valnøtt]

Ja, hvis de ikke går på ketogen kost da?? Men blomster inneholder kanskje mye karbohydrater? Dette tror jeg må undersøkes :-)

Blomster inngår ikke i de mest tradisjonelle variantene av keto-for heller så vidt jeg vet... Men når jeg tenker meg om så har jeg en guttunge på besøk iblant som nekter å spise blomster til middag her og dermed sender alle grønnsaker forbi....

[Gjest blomsterengen]

Blomster inngår ikke i de mest tradisjonelle variantene av keto-for heller så vidt jeg vet... Men når jeg tenker meg om så har jeg en guttunge på besøk iblant som nekter å spise blomster til middag her og dermed sender alle grønnsaker forbi....

Har noen slike barn i omegn her også. Kjenner også til barn som er laget i naturen og som ikke liker å spise blomster !!

Jeg har nå ihvertfall noen kilo for mye, så skal heller spise de blomstene jeg skulle sende til psykiatrisk :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Fordi de vil forsøke å proppe i seg all mulig gift fra tulipaner i håp om å dø da eller? Spiser blomster fordi de skal være så sinnforvirrede at de ikke forstår forskjell på menneskeføde og pynt da eller? Eller fordi de tror blomstervannet er brus? Nei, for et latterlig utsagn! Om du er av den ("gamle"?) typen som viser at du bryr deg ved å si det med blomster, til de som feiler noe somatisk, så ville jeg følt det var helt riktig å gjøre det samme til en på psyk.

Om det ikke er helt "deg" å sende blomster, så er det noe annet. Tror de aller, aller fleste som er på sykehus, uansett grunn, synes det er godt å få et eller annet fra verden utenfor.

[gif]

Sylvia Plath - Tulips

The tulips are too excitable, it is winter here.

Look how white everything is, how quiet, how snowed-in

I am learning peacefulness, lying by myself quietly

As the light lies on these white walls, this bed, these hands.

I am nobody; I have nothing to do with explosions.

I have given my name and my day-clothes up to the nurses

And my history to the anaesthetist and my body to surgeons.

They have propped my head between the pillow and the sheet-cuff

Like an eye between two white lids that will not shut.

Stupid pupil, it has to take everything in.

The nurses pass and pass, they are no trouble,

They pass the way gulls pass inland in their white caps,

Doing things with their hands, one just the same as another,

So it is impossible to tell how many there are.

My body is a pebble to them, they tend it as water

Tends to the pebbles it must run over, smoothing them gently.

They bring me numbness in their bright needles, they bring me sleep.

Now I have lost myself I am sick of baggage ----

My patent leather overnight case like a black pillbox,

My husband and child smiling out of the family photo;

Their smiles catch onto my skin, little smiling hooks.

I have let things slip, a thirty-year-old cargo boat

Stubbornly hanging on to my name and address.

They have swabbed me clear of my loving associations.

Scared and bare on the green plastic-pillowed trolley

I watched my teaset, my bureaus of linen, my books

Sink out of sight, and the water went over my head.

I am a nun now, I have never been so pure.

I didn't want any flowers, I only wanted

To lie with my hands turned up and be utterly empty.

How free it is, you have no idea how free ----

The peacefulness is so big it dazes you,

And it asks nothing, a name tag, a few trinkets.

It is what the dead close on, finally; I imagine them

Shutting their mouths on it, like a Communion tablet.

The tulips are too red in the first place, they hurt me.

Even through the gift paper I could hear them breathe

Lightly, through their white swaddlings, like an awful baby.

Their redness talks to my wound, it corresponds.

They are subtle: they seem to float, though they weigh me down,

Upsetting me with their sudden tongues and their colour,

A dozen red lead sinkers round my neck.

Nobody watched me before, now I am watched.

The tulips turn to me, and the window behind me

Where once a day the light slowly widens and slowly thins,

And I see myself, flat, ridiculous, a cut-paper shadow

Between the eye of the sun and the eyes of the tulips,

And I hve no face, I have wanted to efface myself.

The vivid tulips eat my oxygen.

Before they came the air was calm enough,

Coming and going, breath by breath, without any fuss.

Then the tulips filled it up like a loud noise.

Now the air snags and eddies round them the way a river

Snags and eddies round a sunken rust-red engine.

They concentrate my attention, that was happy

Playing and resting without committing itself.

The walls, also, seem to be warming themselves.

The tulips should be behind bars like dangerous animals;

They are opening like the mouth of some great African cat,

And I am aware of my heart: it opens and closes

Its bowl of red blooms out of sheer love of me.

The water I taste is warm and salt, like the sea,

And comes from a country far away as health.

[rose23]

Ha ha ha! Send blomster du! Det blir sjeldent gjort fordi det er tabubelagt å være innlagt. Husker en dame som fortalte at når hun har vært innlagt på somatisk sykeehus strømmet det på med blomster og besøk, på psykiatrisk derimot... Nope. Det ble for skummelt