Min mann har angst...

[Gjest Vil hjelple....]

Betrodde seg til meg i går. At han ofte når han er på jobb alene, så kan han plutselig få en angst over seg... føler han ikke får puste eller klarer å svelge, dødsangst.. han vet ikke helt hva han er redd. Det hjelper om noen er der sammen med ham eller om han ringer og prater med meg eller andre, men er han alene så hender det ofte dette kommer. Hva skyldes det - og hvordan hjelpe ham?

[dione1]

Høres ut som en form for panikangst. Da får man ofte slike symptomer. Katastrofetanker. Man er redd for å dø / bli gal. Ofte følger kroppslige symptomer som følelsen av å ikke få puste, hjertebank, kvalme, svette, nummenhet osv,

Det er en vond sirkel, man blir redd for å få nye anfall. Det kan være vanskelig å skjønne for folk som ikke har oppevd angst. Man kan få beskjed om å ta seg sammen, skjerpe seg. Men det er ikke lett. For følelsen er ekstremt ubehagelig, og det er vanskelig å tenke logisk. Det er viktig å tenke under slike anfall at det bare er kroppen som spiller et puss, at man ikke kommer til å dø, bli gal, og at det hele vil gå over. Jeg vet at dette kan være ekstremt vanskelig, og blir angsten for stor, og påvirker hverdagen i stor grad, bør man oppsøke profesjonell hjelp.

[dione1]

Hva det skyldes? Det kan være at han har arvet (genetisk) disse trekkene, eller det kan være at ulike hendelser i livet hans har formet han på denne måten. Eller en blanding. Innen psykiatri er det desverre ofte veldig veldig vanskelig å avgjøre hva hele årsaken er. Etter hvert som psykologien har utviklet seg har man også kommet litt vekk fra at det er så viktig å finne denne årsaken. Det er slutt på Freuds dype analyse.

Jeg vet ikke helt hva du kan gjøre for å hjelpe han. Vanlig mennesker har ikke kompetanse til å hjelpe andre med psykiske problemer. Det blir å støtte han. Samt kanskje oppmuntre han til å oppsøke hjelp.

Detter er veldig off topic, men jeg reagerer litt på det du sier at man i psykiatrien er kommet bort fra å ville finne årsaken.. Er dete tilfelle? Isåfall blir det jo helt bakvendt for meg. Man medisinerer, og hemmer symptomer. Men man forsøker ikke å finne roten til den vonde?

[Gjest prust]

Mannen min fikk plutselig panikkangstfall for tre uker siden - og det kom som lyn fra klar himmel.

Han ble lagt inn på sykehuset for undersøkelse, men de fant heldigvis ingenting galt med hjerte eller hjerne. Har vært hos fastlege og en time hos psykiater.

Han har fått god hjelp hos denne psykiateren + medisinering (Cipralex). De to første ukene brukte han også sovemedisin.

Ta kontakt med lege, slik at dette med angst "setter" seg og blir et mønster hos ham! Ut fra det vi har lest, er det viktig med både terapi og medisinering - helst så rakst som mulig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Hva skyldes det - og hvordan hjelpe ham?"

Det er uviktig hva det skyldes. Genetikk/læring/tilfeldigheter?

Du hjelper han ved å finne en dyktig behandler. All hjelpsøking begynner hos fastlegen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Detter er veldig off topic, men jeg reagerer litt på det du sier at man i psykiatrien er kommet bort fra å ville finne årsaken.. Er dete tilfelle? Isåfall blir det jo helt bakvendt for meg. Man medisinerer, og hemmer symptomer. Men man forsøker ikke å finne roten til den vonde?

Det er korrekt som SMIR skriver.

Hovedbehandlingen for angst er kognitiv psykoterapi. Medisiner er andrevalg.

[Gjest vil hjelple]

"Hva skyldes det - og hvordan hjelpe ham?"

Det er uviktig hva det skyldes. Genetikk/læring/tilfeldigheter?

Du hjelper han ved å finne en dyktig behandler. All hjelpsøking begynner hos fastlegen.

Men det blir vel mest medikamentell behandling? Hva så med bilkjøring, finnes det medikamenter mot slikt som kan brukes når en kjører bil? Han er helt avhengig av å kjøre bil i jobben sin.

Jeg tror faktisk han gikk til psykolog/psykiater for en god del år siden, men det var pga han fikk en smell.... gikk på veggen og var helt utbrent, orket ingenting.

Kanskje det er noe av dette som kommer tilbake?

Ellers merker jeg han ikke takler kritikk så bra, han oppfatter uskyldige kommentarer som kritikk og går automatisk til forsvar og blir forbannet...

Jeg vet ikke så mye om barndommen hans, men vet at han hadde et problematisk forhold til noen i familien. Vet at søsteren hans har slitt litt med depresjon/angst og, foreldrene og litt når jeg tenker meg om -så genetisk kan det vel være.

Det er vel ikke så mye jeg kan gjøre enn å støtte han og oppmuntre han til å søke hjelp.

[Gjest alt har en mening]

Joda, i en viss grad så gjør man jo det, men det jeg egentlig mener er at man ikke _graver_ sånn etter dette lengre... hvis man ikke kan komme på noe traumatisk så er det heller ingen grunn til å prøve å finne det... men hvis det traumatiske er "fremme i dagen" så skal jo selvsagt det snakkes om.

Jeg har hørt om folk som har blitt verre etter slik graving,

ting som de hadde fortrengt... så hadde de rippet opp i alt det vonde og personen ble helt ute av seg og måtte begynne med sterke medisiner.

Det er kanskje en grunn til at hjernen beskytter en mot slike vonde minner ved å fortrenge ting....

[Gjest vil hjelple]

"Hva skyldes det - og hvordan hjelpe ham?"

Det er uviktig hva det skyldes. Genetikk/læring/tilfeldigheter?

Du hjelper han ved å finne en dyktig behandler. All hjelpsøking begynner hos fastlegen.

Jeg sa til ham at han burde søke hjelp, men nå bare avfeier han det og sier det ikke er så ille og at det er sjeldent han får det... Virker nesten som han angret på at han betrodde seg til meg, han skal liksom være den tøffe og sterke.