Å være mann, ikke psykiatrisk kasus

[Dmitri]

Jeg ble oppfordret av min tidligere psykolog til å komme mer i kontakt med min maskuline side. Fikk flere bøker om hva det vil si å være en mann i dagens samfunn osv. Det var ganske greit det, mye interessant lesning. Han oppfordret meg videre til å bli mer sosial, men ikke minst prøve å få meg en dame.

I ettertid syns jeg det hele virker litt søkt. Jeg oppsøkte han fordi jeg mente jeg var depressiv og angstfull. Han mente til slutt at jeg ikke hadde hva man kaller depresjon, og at jeg ikke har angst mer. Jeg hadde det før, men ikke nå. Derfor måtte fremgangsmåten min fremover bli litt annerledes. Det å bli fortalt å bli mere av en mann (ikke det at jeg er en femi-mann eller noe sånt), er veldig lite håndfast for meg. Jeg går ikke til psykolog lengre, da det strengt tatt ikke var hensiktsmessig lengre.

Jeg orker ikke å lese mere teori om å være mann, om utvikling av sosiale evner og flørte med kvinner.

Jeg føler meg nesten litt snytt. Kanskje jeg bør gå til en annen psykolog for en second opinion. Problemet er at de er så vanvittig vanskelig å nå.

Men nok om det.

Er det noe i at enkelte (og da snakker jeg selvfølgelig om meg selv i upersonlig form) kanskje ikke har nytte av psykologisk behandling, men bør være en mann (og implisitt i det ligger kanskje det å bare gjøre ting uten å gruble først)?

Men jeg er en naturlig nølende, og vegrer meg for å gjøre ukjente ting, så er jeg uta av kontakt med min maskuline side pga det, eller har jeg kanskje bare angst fortsatt?

[Dmitri]

Ville ikke tatt denne psykologen din seriøst... sa han at du måtte bli mer mann? Det høres jo helt ufattelig uproffesjonelt ut. Trodde alle oppegående mennesker visste at selv menn hadde feminine sider, og at de kunne være perfekt lykkelige med det.

Neida, vi kom inn på dette helt naturlig. Pratet mye om fortid og nåværende situasjoner. Det startet veldig som helt vanlig terapi, men vi kom frem til dette, og det føltes ganske greit sånn sett.

Jeg syns ikke det er uprofesjonelt. Jeg har lært mye om meg selv i det siste. Mangler egentlig bare å sette det ut i praksis.

Enkelte menn er veldig i kontakt med sin feminine side, og det er greit. Jeg er vel også kanskje en følelsesmessig sensitiv person, eller hva nå enn jeg skal kalle det, men jeg er ikke spesielt feminin av den grunn. Det spørs veldig hva en legger i begrepet.

Jeg er, diagnose eller ei, ikke helt lykkelig. Jeg er litt forvirret siden jeg ikke kommer meg raskere videre etter depresjonen. Vurderer om jeg i hele tatt skal orke å få tak i en ny psykolog.

[Dmitri]

Hvis psykiateren min hadde fortalt meg at mine problemer kom av at jeg ikke var mann nok, da hadde jeg trodd det hadde rablet fullstendig for han.

Selv om det nok er mye sannhet i det... jeg er redd for jenter. Hvis noen smiler til meg tør jeg ikke smile tilbake. Jeg er også en person, som NHD sier det, har en tendens til å heller prate om problemene i stedet for å løse de, og dette er ifølge han kvinnelig.

Det er ikke det at jeg ikke er nok mann. Jeg har ikke nok kontakt med mine positive maskuline sider. Hehe, han sa ikke at jeg er en liten jente eller noe.

Bare fordi NHD skriver at det er ganske feminint å prate i det uendelige om problemene sine uten å faktisk gjøre noe med de(noe det kanskje er), så betyr det ikke at du er veldig feminin på alle områder i livet ditt. La oss si at du faktisk gjør noe aktivt med det du sliter med og fortsetter med det, hva er igjen av din femininitet da?

Jeg er ikke redd jenter egentlig, det er bare det at jeg er litt... Nei jeg vet ikke hva egentlig. Jeg har ingen anelse hva jeg mangler av kvaliteter egentlig for å være en god kompis, potensiell kjæreste eller hva det nå enn skulle være. Leser mye, men blir kanskje ikke klokere før jeg faktisk gjør noe ute i den virkelige verden. Men så vegrer jeg meg... Oppsøke psykolog, eller bare fortsette å gjøre ting, fomle litt klønete fram. Det er flaut det også, er for fanden blitt 27 år!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Før de fleste av oss kan svare noe på dette, må vi vite hva DU ønsker med livet ditt.

Har du noen ønkser, drømmer, pasjoner? Når du blir 80, hva vil du da vite med deg selv at du har gjort med livet ditt?

Hva ønsker du å få ut av livet?

[Gjest Magna]

Hm. Kan desverre ikke gi deg noen råd. Jeg har proklamert min kjærlighet for kvinner flere ganger, jeg, selv om vi kanskje ikke engang var kommet til vennestadiet. Alle gangene har jeg gått på trynet. Enten så har de ikke likt meg i det hele tatt eller så har jeg gått for raskt frem. Sannsynligvis en kombinasjon. =(

Det er interesant det dere skriver. Jeg har selv en sønn på 27 år som lever alene.

Det er forresten ikke uvanlig å være alene eller singel som det kalles nå. De fleste etablerer seg mye senere nå enn da jeg var ung.

Jeg forstår ønske om å finne en kjæreste og å være sosial osv. Men alle må finne sin stil. Interesser en en fin måte å bli kjent med andre på.

Men det er også slik at vi mennesker er forskjellige. Noen liker sport og andre liker prosa, for å si det slik.

Jeg har også stor sans for samtaler med mennesker. Filosofer har et tilbud til enkeltpersoner nå som er på leting etter seg selv. Da behøver du kun å snakke om livet.

[Dmitri]

Før de fleste av oss kan svare noe på dette, må vi vite hva DU ønsker med livet ditt.

Har du noen ønkser, drømmer, pasjoner? Når du blir 80, hva vil du da vite med deg selv at du har gjort med livet ditt?

Hva ønsker du å få ut av livet?

Det er nettopp det jeg ikke vet. Hva skal jeg gjøre når jeg mangler klarhet rundt mine egne mål?

Min innstilling nå er at jeg bare må prøve meg frem, se om noe som helst jeg prøver nå gir meg noe glede.

Det blir litt som folk i tenårene gjør når de skal ut i voksenlivet, prøve og feile. Jeg sliter likevel av og til med å holde opp motet. Jeg er tross alt ingen tenåring, og kan ikke gjøre like mange feil, eller har jeg like mye tid.

Jeg sensyrerte veldig mange av mine egne behov før, ville ikke innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde visse behov. Det endte i en depresjon, og angst for situasjoner hvor jeg følte noe. Ble nummen etterhvert, og dyrket melankolien. Nå skal jeg liksom prøve å være ærlig overfor meg selv, finne ut hva jeg trenger, og det er delvis ubehagelig.Det er flere ting jeg egentlig har lyst på f.eks en utfordrende jobb (men jeg sliter med tanker om utilstrekkelighet), et sosialt nettverk (vet ikke hvordan man snakker sammen med andre, har vært unnvikende sosiale situasjoner før), hobbyer jeg liker (internett og pc-spilling har fyllt så mye av min tid før, så jeg vet ikke helt hva som finnes av tilbud, eller om det er noe for meg), kjæreste (her er jeg null erfaring).

Jeg vet ikke hva målene mine helt konkret er, men jeg er kalr over hva jeg egentlig trenger, men ingen måte å få det jeg trenger, er for uerfaren, oghar levd for lite. Det er svært frustrerende, og av og til må jeg konsentrere meg slik at jeg ikke faller tilbake i apati og nummhet. Det er enkelt, og til en viss grad behagelig på en syk måte siden det skrur av smerten.

Det er enkelt å si at en skal gjøre ting, bygge seg langsomt opp igjen, men det krever en god del disiplin. Jeg føler det tar for lang tid, og tenker at jeg kanskje aldri kommer meg lengre enn dette. Frisk, men frustrert og litt skakkjørt pga valgene jeg tok (ellr som jeg aldri tok) for lenge siden.

[Dmitri]

Hm. Kan desverre ikke gi deg noen råd. Jeg har proklamert min kjærlighet for kvinner flere ganger, jeg, selv om vi kanskje ikke engang var kommet til vennestadiet. Alle gangene har jeg gått på trynet. Enten så har de ikke likt meg i det hele tatt eller så har jeg gått for raskt frem. Sannsynligvis en kombinasjon. =(

Vil tro at du har gått for raskt frem.

[Dmitri]

Det er interesant det dere skriver. Jeg har selv en sønn på 27 år som lever alene.

Det er forresten ikke uvanlig å være alene eller singel som det kalles nå. De fleste etablerer seg mye senere nå enn da jeg var ung.

Jeg forstår ønske om å finne en kjæreste og å være sosial osv. Men alle må finne sin stil. Interesser en en fin måte å bli kjent med andre på.

Men det er også slik at vi mennesker er forskjellige. Noen liker sport og andre liker prosa, for å si det slik.

Jeg har også stor sans for samtaler med mennesker. Filosofer har et tilbud til enkeltpersoner nå som er på leting etter seg selv. Da behøver du kun å snakke om livet.

Det kan kanskje nærmest virke som filosofisk tankevirksomhet å finne seg sjæl, men i mitt tilfelle så mangler det mest basale.

En filosof kan kanskje hjelpe de som "har alt", men likevel føler seg tom. Jeg mangler noe mer elementært. Jeg trenger bakkekontakt og kontakt med samfunnet utenfor døren min.

[cathlin]

Det er nettopp det jeg ikke vet. Hva skal jeg gjøre når jeg mangler klarhet rundt mine egne mål?

Min innstilling nå er at jeg bare må prøve meg frem, se om noe som helst jeg prøver nå gir meg noe glede.

Det blir litt som folk i tenårene gjør når de skal ut i voksenlivet, prøve og feile. Jeg sliter likevel av og til med å holde opp motet. Jeg er tross alt ingen tenåring, og kan ikke gjøre like mange feil, eller har jeg like mye tid.

Jeg sensyrerte veldig mange av mine egne behov før, ville ikke innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde visse behov. Det endte i en depresjon, og angst for situasjoner hvor jeg følte noe. Ble nummen etterhvert, og dyrket melankolien. Nå skal jeg liksom prøve å være ærlig overfor meg selv, finne ut hva jeg trenger, og det er delvis ubehagelig.Det er flere ting jeg egentlig har lyst på f.eks en utfordrende jobb (men jeg sliter med tanker om utilstrekkelighet), et sosialt nettverk (vet ikke hvordan man snakker sammen med andre, har vært unnvikende sosiale situasjoner før), hobbyer jeg liker (internett og pc-spilling har fyllt så mye av min tid før, så jeg vet ikke helt hva som finnes av tilbud, eller om det er noe for meg), kjæreste (her er jeg null erfaring).

Jeg vet ikke hva målene mine helt konkret er, men jeg er kalr over hva jeg egentlig trenger, men ingen måte å få det jeg trenger, er for uerfaren, oghar levd for lite. Det er svært frustrerende, og av og til må jeg konsentrere meg slik at jeg ikke faller tilbake i apati og nummhet. Det er enkelt, og til en viss grad behagelig på en syk måte siden det skrur av smerten.

Det er enkelt å si at en skal gjøre ting, bygge seg langsomt opp igjen, men det krever en god del disiplin. Jeg føler det tar for lang tid, og tenker at jeg kanskje aldri kommer meg lengre enn dette. Frisk, men frustrert og litt skakkjørt pga valgene jeg tok (ellr som jeg aldri tok) for lenge siden.

''Det er enkelt å si at en skal gjøre ting, bygge seg langsomt opp igjen, men det krever en god del disiplin.''

Ja, sånn er det.

[Gjest Geir]

Først må du få deg kvinnfolk, da detter sikkert resten på plass etterhvert.

Og for å få det så MÅ du ha _store baller_, _ståkuk_ og gjerne være litt kriminell i tillegg, så må du ikkje tenke tanken på muligheten for å bli avvist.

Kjør på!