Min lange kamp mot anoreksi er snart over :-)

[Gjest Tidligere forbrenner]

Hei alle som leser dette!

Det er lenge siden jeg har skrevet her, husker ikke sist jeg gjorde det.

For en del år tilbake begynte jeg å skrive her på DOL, tror det er 8 år siden første gang jeg skrev mitt første innlegg her (først skrev jeg på det som nå er nedlagt, spiseforstyrrelsesforumet).

Jeg hadde da hatt alvorlig anoreksi i 3-4 år allerede. Jeg var mye innlagt både før og etter jeg perioden jeg var aktiv her inne.

Jeg har hatt det som heter restriktiv anoreksi i elleve år nå, men endelig så er jeg blitt bedre! Jeg nærmer meg å bli frisk, enda det er et lite stykke igjen, nemlig å få fjernet tankene helt. Nå har jeg det som heter anoreksi i remisjon, dvs jeg har så å si ingen symptomer lenger!

Jeg er begynt å studere litt og planlegge utdanningen min. En dag håper jeg å bli lege, kanskje psykiater;-)

Jeg har fått min første kjæreste, som nå er blitt min samboer og vi har det fantastisk i lag!

Det er helt utrolig. Jeg mener ikke å skryte av meg selv eller påstå at dette er uvanlig, men jeg vil vise andre at det går an å bli bedre. Det går an å bli frisk, selv etter å ha vært syk i over et tiår. Jeg har mange selvmordsforsøk bak meg som legene sier det var utrolig at jeg overlevde, samt jeg har vært så underernært og undervektig at det har stått om timer før det kunne ha vært for sent om jeg ikke hadde blitt tvangsbehandlet, atter en gang.

Etter mange år med terapi, innleggelser mot min vilje og mye tvangsbehandling så begynte ting å snu. Jeg begynte å merke at jeg ikke orket leve slik lenger. Jeg ga meg selv to valg; dø eller bli frisk fra anoreksien. Jeg valgte det siste.

Med behandling i byen jeg bor i tillegg til behandling i Sverige har jeg nå kommet utrolig langt. Jeg trodde faktisk ikke at jeg kom til å klare det, men en dag så møtte jeg en mann som jeg forelsket meg i og jeg så lysere på tilværelsen. Jeg begynte å håpe, som gikk over i at jeg trodde jeg kunne bli frisk. Nå vet jeg at jeg kommer til å bli frisk!

En liten avsporing, men jeg har nå først fått det med meg at Mental Helse ønsker å få fjernet behandlingskriteriet. Dette er jeg sterkt i mot!

Jeg har selv opplevd tvangsbehandling mange ganger. Opptil et år i strekk og jeg hatet det og det var helt for jævelig. Likevel, uten det så hadde jeg ikke levd i dag.

Tvang skal ikke misbrukes, det skal være siste uvei, men det må til i mange tilfeller. Derfor er tvang så utrolig viktig i behandling av alvorlige psykiske lidelser.

Samtidig som jeg er blitt bedre har jeg begynt å bry meg om konsekvensene av anoreksien min. Tidligere så brydde jeg meg ikke om jeg så ødela kroppen min totalt. Nå er jeg veldig lei meg for sånn som ting har blitt. Jeg har en del plager som jeg gjerne skulle vært foruten, men som jeg må lære meg å leve med. Jeg er benskjør og har hatt flere brudd pga dette. Lavt stoffskifte har jeg fått og er trøtt og sliten hele tiden (jeg holder på å bli bedre takket være medisin). Jeg er plaget med magen og har fått en llitt vag diagnose (skal utredes mer enda). Og jeg er kortere enn jeg skal være (med tanke på søsken og foreldre sin høyde). Dette er noe av de tingene som er kommet av anoreksien. Det er ikke akkurat å anbefale...

Vel, tilbake til det jeg skulle skrive om. Jeg går fremdeles i behandling for å bli frisk, men jeg er ikke alvorlig syk lenger.

Samt jeg har oppturer og nedturer, men det er en del av livet, de kommer ikke til å bli borte, men de er ikke i nærheten av slik nedturene var før.

Livet mitt er snudd helt på hodet, alt har endret seg: jeg er sosial, jeg studerer og føler glede ved det. Det er tungt og jeg merker at jeg har et stykke igjen for jeg er helt der jeg bør være, MEN jeg er på god vei:-)

Klem til gamle kjente her inne:-)

[frosken]

Hei forbrenner :-)

Dette var svært hyggelig å lese. Jeg har tenkt på deg fra tid til annen og lurt på om du klarte deg eller ikke. Husker at det jeg tenkte når jeg leste dine innlegg, var at du på det tidspunktet nesten ikke hadde noen "livsgnist" (finner ikke noe bedre ord), det var en fundamental livløshet som preget det du skrev.

Samtidig oppfattet jeg deg som ressurssterk, og jeg funderte på hva som skulle til for at livet ditt gikk i riktig retning.

Hvis du på noe tidspunkt får lyst, så hadde det vært interessant om du ville si noe om hva du i ettertid tenker har vært viktig for den bedringen du har opplevd. Tenker du at det har vært noen kritiske hendelser som har gitt endring, eller er det jevn og kontinuerlig jobbing i alle disse årene ?

Jeg er forøvrig enig med deg i ditt syn på tvangsbehandling. Kanskje du skulle skrive til mental helse og uttrykke ditt syn?

[Gjest Tidligere forbrenner]

Hei forbrenner :-)

Dette var svært hyggelig å lese. Jeg har tenkt på deg fra tid til annen og lurt på om du klarte deg eller ikke. Husker at det jeg tenkte når jeg leste dine innlegg, var at du på det tidspunktet nesten ikke hadde noen "livsgnist" (finner ikke noe bedre ord), det var en fundamental livløshet som preget det du skrev.

Samtidig oppfattet jeg deg som ressurssterk, og jeg funderte på hva som skulle til for at livet ditt gikk i riktig retning.

Hvis du på noe tidspunkt får lyst, så hadde det vært interessant om du ville si noe om hva du i ettertid tenker har vært viktig for den bedringen du har opplevd. Tenker du at det har vært noen kritiske hendelser som har gitt endring, eller er det jevn og kontinuerlig jobbing i alle disse årene ?

Jeg er forøvrig enig med deg i ditt syn på tvangsbehandling. Kanskje du skulle skrive til mental helse og uttrykke ditt syn?

Hei frosken:-)

En av de som jeg har savnet aller mest her inne:-)

Du beskriver ganske godt sånn som jeg hadde det, jeg eide ikke livsgnist i mange år.

Jeg og mine behandlere (jepp, jeg har flere...) prater ofte om det for å reflektere rundt hva som gjorde at ting endret seg.

På mange måter vet jeg ikke helt. Likevel kan jeg se flere ting som jeg tror spilte inn. Jeg har hatt mange bunnpunkt, fysisk og psykisk. Men for 3,5 år siden nådde jeg min aller laveste vekt noen gang. Etter nok en periode med tvang begynte jeg å innse at jeg måtte bli frisk eller dø, for jeg maktet ikke leve med anoreksien lenger.

Den gjorde for vondt, jeg var for ensom, jeg kom ingen vei. Slik var det jo hele tiden siden jeg ble syk, men jeg begynte først da å innse det på ordentlig. Til da betydde vekten og kaloriene alt, men et sted var andre ting begynt å få promille av min interesse. Samtidig tror jeg at at jeg er blitt eldre, hatt mye terapi som alt har bidratt med sin del til at ting endrer seg. Det har ikke vært noen få ting som har hjulpet meg, men ganske mange.

Jeg tror også at anoreksien har hatt en funksjon, og at den funksjonen begynte å dabbe av på et tidspunkt. Likevel vet jeg ikke helt hvilken funksjon den har hatt. Jeg har ikke opplevd noe mer traumatisk enn andre. Jeg har blitt mobbet som liten, men jeg mener det ikke har vært alvorlig mobbing.

Jeg får ofte spørsmål om hva som kunne endret ting, hva som kunne gjort at jeg ikke ble syk eller at jeg ble friskere raskere. Jeg kan ikke komme på en ting som ville endret det, jeg var fastlåst i et mønster og jeg måtte igjennom den prossesen jeg var i. Det høres tragisk ut at jeg tror man ikke kunne gjort noe, men sånn som jeg ser det så var jeg ikke klar for å tørre prøve å bli frisk før den dagen jeg faktisk bestemte meg for å endre på situasjonen.

Å bestemme seg, å ville og å faktisk "bare" gjøre det er veien ut. Jeg tror ikke på at noen behandlingssteder har nøkkelen, men at det er forskjellig hva som passer til hvem. MEN ingen kan bli friske uten å ville selv og å velge og bli frisk. 100 spesialister kan ikke gjøre en pasient frisk så lenge h*n ikke vil det selv.

Jeg var ambivalent hele veien, også etter at jeg bestemte meg for å bli frisk, men det som var viktig var å stole på behandleren og gi dem ansvaret. Følge opplegget, være ærlig og ikke gi opp uansett hvor tungt det er. Så å stole på behandleren er viktig, i hvertfall for meg. Kjenne behandleren og vite at h*n er ærlig med deg.

Jeg trengte også noen som bestemte over meg, at jeg ikke hadde noe valg. Jeg ønsket det ikke da, men jeg ser at jeg ikke hadde blitt bedre uten å bli tvangsforet og bli "passet på". Jeg hadde ikke turt, at noen andre bestemte var et helvete på jord og forferdelig vondt, men likevel var det trygt. Det var på en måte en bekreftelse på at jeg trengte det. For jeg følte fremdeles at jeg ikke var syk nok, tynn nok osv.

Etter en tid kom jeg på et platå, jeg stod på stede hvil. Jeg kom ikke videre. Det ble bestemt at jeg skulle så dra til Sverige på MHE-klinikken på behandling. Ikke så lenge før jeg skulle dra ble jeg forelsket i han som nå er min samboer (dette er får litt over et år siden). Han kjente søsteren min og viste at jeg var syk. Likevel han ville prøve å se om jeg og han ville funke. Pga han har jeg klarte å bli i behandlingen (frivilling) selv om den har vært veldig tøff pga vektoppgang og mye plager med kroppen.

Så jeg må jo innrømme at han har gjort at jeg har blitt så pass mye bedre det siste året. For han har dratt meg med ut i det "virkelige" livet, med venner, fester, ferier osv. Så kjærlighet kan gjøre mye med en;-) Men jeg vet at jeg var ikke klar for å interessere meg for det annet kjønn før i den perioden jeg møtte ham, det har ikke vært mulig fordi jeg har vært så syk og ikke hatt energi til å tenke på det før.

Det var mange løse tanker her og der fra meg, men jeg har faktisk ikke noe presist svar på hva som har hjulpet. Kanskje det bli lettere å se det med tiden.

Angående Mental Helse, så skal jeg kanskje hive meg rundt å gjøre akkurat det! Jeg er medlem og sterkt uenig i å fjerne behandlingskriteriet!

[Gjest varpåDOLfør]

Så fantastisk å se at du lever. jeg var sikker på at du var død.

kjempefantastisk at man kan bli bedre etter all den tiden og vært så dårlig...

[tonie]

Wow:) Dette var hyggelig lesning! Jeg husker deg godt selv om vi vel ikke "snakket" med hverandre så ofte. Så fint at du gjorde det rette valget. Nå er det verste over.

Gratulerer med nytt liv, og jeg håper det går deg godt videre:)

[Gjest surikatt]

Så bra for deg. =)

Supert innlegg! Viser at det går an å bli frisk.

Meget hyggelig å høre at du har det så bra.

Lykke til vidre!

[frosken]

Hei frosken:-)

En av de som jeg har savnet aller mest her inne:-)

Du beskriver ganske godt sånn som jeg hadde det, jeg eide ikke livsgnist i mange år.

Jeg og mine behandlere (jepp, jeg har flere...) prater ofte om det for å reflektere rundt hva som gjorde at ting endret seg.

På mange måter vet jeg ikke helt. Likevel kan jeg se flere ting som jeg tror spilte inn. Jeg har hatt mange bunnpunkt, fysisk og psykisk. Men for 3,5 år siden nådde jeg min aller laveste vekt noen gang. Etter nok en periode med tvang begynte jeg å innse at jeg måtte bli frisk eller dø, for jeg maktet ikke leve med anoreksien lenger.

Den gjorde for vondt, jeg var for ensom, jeg kom ingen vei. Slik var det jo hele tiden siden jeg ble syk, men jeg begynte først da å innse det på ordentlig. Til da betydde vekten og kaloriene alt, men et sted var andre ting begynt å få promille av min interesse. Samtidig tror jeg at at jeg er blitt eldre, hatt mye terapi som alt har bidratt med sin del til at ting endrer seg. Det har ikke vært noen få ting som har hjulpet meg, men ganske mange.

Jeg tror også at anoreksien har hatt en funksjon, og at den funksjonen begynte å dabbe av på et tidspunkt. Likevel vet jeg ikke helt hvilken funksjon den har hatt. Jeg har ikke opplevd noe mer traumatisk enn andre. Jeg har blitt mobbet som liten, men jeg mener det ikke har vært alvorlig mobbing.

Jeg får ofte spørsmål om hva som kunne endret ting, hva som kunne gjort at jeg ikke ble syk eller at jeg ble friskere raskere. Jeg kan ikke komme på en ting som ville endret det, jeg var fastlåst i et mønster og jeg måtte igjennom den prossesen jeg var i. Det høres tragisk ut at jeg tror man ikke kunne gjort noe, men sånn som jeg ser det så var jeg ikke klar for å tørre prøve å bli frisk før den dagen jeg faktisk bestemte meg for å endre på situasjonen.

Å bestemme seg, å ville og å faktisk "bare" gjøre det er veien ut. Jeg tror ikke på at noen behandlingssteder har nøkkelen, men at det er forskjellig hva som passer til hvem. MEN ingen kan bli friske uten å ville selv og å velge og bli frisk. 100 spesialister kan ikke gjøre en pasient frisk så lenge h*n ikke vil det selv.

Jeg var ambivalent hele veien, også etter at jeg bestemte meg for å bli frisk, men det som var viktig var å stole på behandleren og gi dem ansvaret. Følge opplegget, være ærlig og ikke gi opp uansett hvor tungt det er. Så å stole på behandleren er viktig, i hvertfall for meg. Kjenne behandleren og vite at h*n er ærlig med deg.

Jeg trengte også noen som bestemte over meg, at jeg ikke hadde noe valg. Jeg ønsket det ikke da, men jeg ser at jeg ikke hadde blitt bedre uten å bli tvangsforet og bli "passet på". Jeg hadde ikke turt, at noen andre bestemte var et helvete på jord og forferdelig vondt, men likevel var det trygt. Det var på en måte en bekreftelse på at jeg trengte det. For jeg følte fremdeles at jeg ikke var syk nok, tynn nok osv.

Etter en tid kom jeg på et platå, jeg stod på stede hvil. Jeg kom ikke videre. Det ble bestemt at jeg skulle så dra til Sverige på MHE-klinikken på behandling. Ikke så lenge før jeg skulle dra ble jeg forelsket i han som nå er min samboer (dette er får litt over et år siden). Han kjente søsteren min og viste at jeg var syk. Likevel han ville prøve å se om jeg og han ville funke. Pga han har jeg klarte å bli i behandlingen (frivilling) selv om den har vært veldig tøff pga vektoppgang og mye plager med kroppen.

Så jeg må jo innrømme at han har gjort at jeg har blitt så pass mye bedre det siste året. For han har dratt meg med ut i det "virkelige" livet, med venner, fester, ferier osv. Så kjærlighet kan gjøre mye med en;-) Men jeg vet at jeg var ikke klar for å interessere meg for det annet kjønn før i den perioden jeg møtte ham, det har ikke vært mulig fordi jeg har vært så syk og ikke hatt energi til å tenke på det før.

Det var mange løse tanker her og der fra meg, men jeg har faktisk ikke noe presist svar på hva som har hjulpet. Kanskje det bli lettere å se det med tiden.

Angående Mental Helse, så skal jeg kanskje hive meg rundt å gjøre akkurat det! Jeg er medlem og sterkt uenig i å fjerne behandlingskriteriet!

Tror kanskje jeg før har nevnt bøkene til Steven Levenkron for deg? Uansett, han er en amerikansk psykiater som i tillegg til fagbøker har skrevet et par ungdomsromaner, blant annet en som heter The Best Little Girl in the World. Din historie har mange paralleller til hans fortelling.

Jeg tror også at kombinasjonen av behandling og det at livets bedre sider griper fatt i en, kan medføre små og store revolusjoner:-)

Lykke til med fortsettelsen!

[frosken]

Hei frosken:-)

En av de som jeg har savnet aller mest her inne:-)

Du beskriver ganske godt sånn som jeg hadde det, jeg eide ikke livsgnist i mange år.

Jeg og mine behandlere (jepp, jeg har flere...) prater ofte om det for å reflektere rundt hva som gjorde at ting endret seg.

På mange måter vet jeg ikke helt. Likevel kan jeg se flere ting som jeg tror spilte inn. Jeg har hatt mange bunnpunkt, fysisk og psykisk. Men for 3,5 år siden nådde jeg min aller laveste vekt noen gang. Etter nok en periode med tvang begynte jeg å innse at jeg måtte bli frisk eller dø, for jeg maktet ikke leve med anoreksien lenger.

Den gjorde for vondt, jeg var for ensom, jeg kom ingen vei. Slik var det jo hele tiden siden jeg ble syk, men jeg begynte først da å innse det på ordentlig. Til da betydde vekten og kaloriene alt, men et sted var andre ting begynt å få promille av min interesse. Samtidig tror jeg at at jeg er blitt eldre, hatt mye terapi som alt har bidratt med sin del til at ting endrer seg. Det har ikke vært noen få ting som har hjulpet meg, men ganske mange.

Jeg tror også at anoreksien har hatt en funksjon, og at den funksjonen begynte å dabbe av på et tidspunkt. Likevel vet jeg ikke helt hvilken funksjon den har hatt. Jeg har ikke opplevd noe mer traumatisk enn andre. Jeg har blitt mobbet som liten, men jeg mener det ikke har vært alvorlig mobbing.

Jeg får ofte spørsmål om hva som kunne endret ting, hva som kunne gjort at jeg ikke ble syk eller at jeg ble friskere raskere. Jeg kan ikke komme på en ting som ville endret det, jeg var fastlåst i et mønster og jeg måtte igjennom den prossesen jeg var i. Det høres tragisk ut at jeg tror man ikke kunne gjort noe, men sånn som jeg ser det så var jeg ikke klar for å tørre prøve å bli frisk før den dagen jeg faktisk bestemte meg for å endre på situasjonen.

Å bestemme seg, å ville og å faktisk "bare" gjøre det er veien ut. Jeg tror ikke på at noen behandlingssteder har nøkkelen, men at det er forskjellig hva som passer til hvem. MEN ingen kan bli friske uten å ville selv og å velge og bli frisk. 100 spesialister kan ikke gjøre en pasient frisk så lenge h*n ikke vil det selv.

Jeg var ambivalent hele veien, også etter at jeg bestemte meg for å bli frisk, men det som var viktig var å stole på behandleren og gi dem ansvaret. Følge opplegget, være ærlig og ikke gi opp uansett hvor tungt det er. Så å stole på behandleren er viktig, i hvertfall for meg. Kjenne behandleren og vite at h*n er ærlig med deg.

Jeg trengte også noen som bestemte over meg, at jeg ikke hadde noe valg. Jeg ønsket det ikke da, men jeg ser at jeg ikke hadde blitt bedre uten å bli tvangsforet og bli "passet på". Jeg hadde ikke turt, at noen andre bestemte var et helvete på jord og forferdelig vondt, men likevel var det trygt. Det var på en måte en bekreftelse på at jeg trengte det. For jeg følte fremdeles at jeg ikke var syk nok, tynn nok osv.

Etter en tid kom jeg på et platå, jeg stod på stede hvil. Jeg kom ikke videre. Det ble bestemt at jeg skulle så dra til Sverige på MHE-klinikken på behandling. Ikke så lenge før jeg skulle dra ble jeg forelsket i han som nå er min samboer (dette er får litt over et år siden). Han kjente søsteren min og viste at jeg var syk. Likevel han ville prøve å se om jeg og han ville funke. Pga han har jeg klarte å bli i behandlingen (frivilling) selv om den har vært veldig tøff pga vektoppgang og mye plager med kroppen.

Så jeg må jo innrømme at han har gjort at jeg har blitt så pass mye bedre det siste året. For han har dratt meg med ut i det "virkelige" livet, med venner, fester, ferier osv. Så kjærlighet kan gjøre mye med en;-) Men jeg vet at jeg var ikke klar for å interessere meg for det annet kjønn før i den perioden jeg møtte ham, det har ikke vært mulig fordi jeg har vært så syk og ikke hatt energi til å tenke på det før.

Det var mange løse tanker her og der fra meg, men jeg har faktisk ikke noe presist svar på hva som har hjulpet. Kanskje det bli lettere å se det med tiden.

Angående Mental Helse, så skal jeg kanskje hive meg rundt å gjøre akkurat det! Jeg er medlem og sterkt uenig i å fjerne behandlingskriteriet!

Kan du sende meg en mail på [email protected] ? Det er noe jeg har lyst til å si til deg :-)

[Gjest Tidligere forbrenner]

Kan du sende meg en mail på [email protected] ? Det er noe jeg har lyst til å si til deg :-)

Sendte deg mail i går:-)

[mariaflyfly]

Så utrolig hyggelig å høre at det går den rette veien!

Jeg husker også godt dine siste innlegg, slik frosken beskriver, og jeg må innrømme at jeg noen ganger har lurt på om du klarte deg.

Veldig, veldig positivt at du slang innom og delte historien din!

Varme tanker fra