Å stille "krav" til andre

[Orio]

Jeg er i ferd med å omformulere noen leveregler. En av dem er at alle har lov til å stille krav til meg, mens jeg ikke har lov til å stille krav til noen. Det har jeg lyst til å forandre, jeg vil også ha lov til å stille krav til andre.

Men hva betyr "krav"? Jeg er jurist, og i jussens verden er krav fra en part fulgt av plikt for den andre, mange ganger med mulighet for å tvinge gjennom kravet. Men hva vil det i dagliglivet si å stille krav?

[gif]

om eg skal synse om det - så vil eg sei at å stille krav i kvardagen for deg sjølv, er å setje ein standard for kva du kan forvente / ta vare på deg sjølv - og la andre ta ansvar for sine eigne valg og handlinger. det er opp til dei om dei velger å følge dine krav, men om dei ikkje gjer det, så har dei rett til å velge dette, og kan då sjølv ta konsekvensene av dette.

det kjem sjølvsagt ann på kva slags krav det er frå di side, om det er bagateller er det kanskje -ingen- konsekvenser, men om det er meir alvorlege ting så kan det bli det, at du ikkje kan akseptere det/tek avstand.

at du stiller krav gjer ingen andre nokre forpliktinger sjølvsagt, men du klargjer for deg sjølv trur eg kvar lista ligg og kva du aksepterer, og dermed tek du deg sjølv meir seriøst.

[Orio]

om eg skal synse om det - så vil eg sei at å stille krav i kvardagen for deg sjølv, er å setje ein standard for kva du kan forvente / ta vare på deg sjølv - og la andre ta ansvar for sine eigne valg og handlinger. det er opp til dei om dei velger å følge dine krav, men om dei ikkje gjer det, så har dei rett til å velge dette, og kan då sjølv ta konsekvensene av dette.

det kjem sjølvsagt ann på kva slags krav det er frå di side, om det er bagateller er det kanskje -ingen- konsekvenser, men om det er meir alvorlege ting så kan det bli det, at du ikkje kan akseptere det/tek avstand.

at du stiller krav gjer ingen andre nokre forpliktinger sjølvsagt, men du klargjer for deg sjølv trur eg kvar lista ligg og kva du aksepterer, og dermed tek du deg sjølv meir seriøst.

For meg blir spørsmålet om å stille krav til andre også et spørsmål om jeg skal la andre gjøre hva de vil med meg, bare godta alt.

[gif]

For meg blir spørsmålet om å stille krav til andre også et spørsmål om jeg skal la andre gjøre hva de vil med meg, bare godta alt.

ja, men det bestemmer du og handler du etter -heilt- uavhenging av kva andre meiner/gjer. trur eg. du treng i prinsippet ikkje ein gong forklare kvifor du har eit krav, men bare handle deretter sjølv. klaregjere dine eigne grenser.

så krav til andre handler meir om kva du sjølv aksepterer og kvar grensene dine er til sjuandes og sist trur eg

men ikkje veit eg, og ikkje er eg jurist heller =)

[Gjest mandolina]

Å ha forventninger.

Hilsen

[Gjest hitmaker]

Å stille krav kan være for deg en indre standard du setter for hva du ønsker av andre - og hvordan de skal oppføre seg mot deg. Jeg tror at dette må være ut i fra dine egne verdier om hvordan relasjonene i livet ditt skal være og hva som er rett for deg.

Samtidig er det som gif sier, andre kan velge å ikke følge disse "kravene" og det må du ta konsekvensen av. Etter egen erfaring så mener jeg det lønner seg å være litt romslig innenfor visse grenser. De som sliter psykisk har lett for å tenke negativt, og muligens være en smule mistenksom overfor andres hensikter. Men jeg tror at mye av slik andre er, er styrt av tilfeldigheter og de rammer de befinner seg i.

Og for å kjenne til egne grenser (som en må for å vite hva krav en har) så må en ha kommet et godt stykke på vei i terapi og i tilfriskningsprosessen. Hvor langt føler du at du har kommet der?

Hvis det er vanskelig å vite hvilke krav en skal stille til andre, så kan det noen ganger lønne seg å tenke over hvilken oppførsel du IKKE overhodet vil akseptere og ta det derfra.

[Gjest Valnøtt]

I dagliglivet vil det å stille krav til andre si at man feks ikke yter til andre mer enn man ønsker sett i forhold til hva man ønsker å få / får tilbake.

Det vil si at man setter en grense feks for kommunikasjon med andre hvor man krever respekt for en selv.

Men plikt kan man ikke pålegge andre i noen særlig grad utover å si at man ikke yter til andre eller deltar sammen med noen hvis man ikke får et minimum av rimelighet tilbake.

[Gjest J31!]

Jeg tror mye av dette handler om å sette grenser for seg selv; hvor går _dine_ grenser ift andre mennesker? Hva vil du godta, og finne deg i, fra andre?

Når jeg f.eks kjenner at jeg er uenig med noen, men velger å være enig for å tilfredsstille den andre (fordi jeg f.eks er redd for å bli mislikt) - så har jeg ikke respektert mine egne grenser.

Tror

[PieLill]

Takk for et glimrende spørsmål. Du startet mange nytte (for meg) tankeprosesser i kokosnøtta mi nå.

;-)

En del handler kanskje om å ha en positiv forventning til andre. Å tenke at andre f.eks. kan forstå at du er trøtt og sliten, like så vel som du kan forstå at de er det og ta hensyn deretter. At andre kan respektere et nei fra deg, like godt som som du kan respektere dem. Osv.

Nå er det ikke realistisk å ha like positive forventninger til alle...

En annen side av saken er den 'respekt' man har for sine egne grenser og behov. Bruker man samme mal for seg selv som for andre.

Om man firer usunt mye i forhold til sitt eget, bør man spørre seg hvorfor.

Har man overoppofrende matyrtendenser? Overdriver man betydningen av ens egen innsats? Er man redd for å bli avvist om man ikke alltid gjør andre til lags? Har man en tidvis infam samvittighet? Kommer sunn selvhevdelse i konflikt med et eller annet høflighetsideal? Føler man at man mangler styrke til sunn selvhevdelse og følgelig gir opp før man har prøvd? Er man så konfliktsky at ubehaget ved å trampe over egne grenser tross alt blir mindre enn ubehaget ved en konflikt.

Med et kritisk blikk på hva som egentlig motiverer våre valg, blir det lettere å endre det man ikke er fornøyd med.

Jeg tror gode rettesnorer i forhold til ens forventnigner og krav til andre for det første handler om legitimitet. For det andre rettferdighet. Dernest funksjonalitet eller hva som er hensiktsmessig. Kost-nyttevurderinger. Hva koster dette meg/andre kontra hva gir dette andre/meg?

mvh

[Melba1365380968]

Takk for et glimrende spørsmål. Du startet mange nytte (for meg) tankeprosesser i kokosnøtta mi nå.

;-)

En del handler kanskje om å ha en positiv forventning til andre. Å tenke at andre f.eks. kan forstå at du er trøtt og sliten, like så vel som du kan forstå at de er det og ta hensyn deretter. At andre kan respektere et nei fra deg, like godt som som du kan respektere dem. Osv.

Nå er det ikke realistisk å ha like positive forventninger til alle...

En annen side av saken er den 'respekt' man har for sine egne grenser og behov. Bruker man samme mal for seg selv som for andre.

Om man firer usunt mye i forhold til sitt eget, bør man spørre seg hvorfor.

Har man overoppofrende matyrtendenser? Overdriver man betydningen av ens egen innsats? Er man redd for å bli avvist om man ikke alltid gjør andre til lags? Har man en tidvis infam samvittighet? Kommer sunn selvhevdelse i konflikt med et eller annet høflighetsideal? Føler man at man mangler styrke til sunn selvhevdelse og følgelig gir opp før man har prøvd? Er man så konfliktsky at ubehaget ved å trampe over egne grenser tross alt blir mindre enn ubehaget ved en konflikt.

Med et kritisk blikk på hva som egentlig motiverer våre valg, blir det lettere å endre det man ikke er fornøyd med.

Jeg tror gode rettesnorer i forhold til ens forventnigner og krav til andre for det første handler om legitimitet. For det andre rettferdighet. Dernest funksjonalitet eller hva som er hensiktsmessig. Kost-nyttevurderinger. Hva koster dette meg/andre kontra hva gir dette andre/meg?

mvh

Takk for et fint og veldig nyttig innlegg. Akkurat et tema som jeg trengte å lese litt tanker rundt idag, siden jeg har brukt mye energi på denne problemstillingen lenge.

Jeg har nå bestemt meg: på mandag skal jeg utøve litt selvhevdelse, og stille krav til å få svar på noe som er svært viktig for meg.

[Orio]

Takk for et glimrende spørsmål. Du startet mange nytte (for meg) tankeprosesser i kokosnøtta mi nå.

;-)

En del handler kanskje om å ha en positiv forventning til andre. Å tenke at andre f.eks. kan forstå at du er trøtt og sliten, like så vel som du kan forstå at de er det og ta hensyn deretter. At andre kan respektere et nei fra deg, like godt som som du kan respektere dem. Osv.

Nå er det ikke realistisk å ha like positive forventninger til alle...

En annen side av saken er den 'respekt' man har for sine egne grenser og behov. Bruker man samme mal for seg selv som for andre.

Om man firer usunt mye i forhold til sitt eget, bør man spørre seg hvorfor.

Har man overoppofrende matyrtendenser? Overdriver man betydningen av ens egen innsats? Er man redd for å bli avvist om man ikke alltid gjør andre til lags? Har man en tidvis infam samvittighet? Kommer sunn selvhevdelse i konflikt med et eller annet høflighetsideal? Føler man at man mangler styrke til sunn selvhevdelse og følgelig gir opp før man har prøvd? Er man så konfliktsky at ubehaget ved å trampe over egne grenser tross alt blir mindre enn ubehaget ved en konflikt.

Med et kritisk blikk på hva som egentlig motiverer våre valg, blir det lettere å endre det man ikke er fornøyd med.

Jeg tror gode rettesnorer i forhold til ens forventnigner og krav til andre for det første handler om legitimitet. For det andre rettferdighet. Dernest funksjonalitet eller hva som er hensiktsmessig. Kost-nyttevurderinger. Hva koster dette meg/andre kontra hva gir dette andre/meg?

mvh

Du startet mye tankevirksomhet hos meg også. Må nok tenke mer på hva det innebærer å stille "krav". En del av det handler kanskje om egne grenser, å vite hvor de går og å ha respekt for dem. Den biten mangler totalt for meg, det er nok noe jeg må jobbe med. Må nok tenke mer på dette.

Takk for et tankevekkende svar.

[Orio]

Jeg tror mye av dette handler om å sette grenser for seg selv; hvor går _dine_ grenser ift andre mennesker? Hva vil du godta, og finne deg i, fra andre?

Når jeg f.eks kjenner at jeg er uenig med noen, men velger å være enig for å tilfredsstille den andre (fordi jeg f.eks er redd for å bli mislikt) - så har jeg ikke respektert mine egne grenser.

Tror

Det å stille krav til andre er visst langt mer omfattende enn jeg trodde. Det handler også, som du sier, om å kjenne sine egne grenser og ha respekt for dem. Der har jeg en jobb å gjøre.

[Orio]

I dagliglivet vil det å stille krav til andre si at man feks ikke yter til andre mer enn man ønsker sett i forhold til hva man ønsker å få / får tilbake.

Det vil si at man setter en grense feks for kommunikasjon med andre hvor man krever respekt for en selv.

Men plikt kan man ikke pålegge andre i noen særlig grad utover å si at man ikke yter til andre eller deltar sammen med noen hvis man ikke får et minimum av rimelighet tilbake.

Du fremhever også det med å sette grenser. Det er et aspekt jeg ikke har vært klar over. Og noe jeg helt klart må jobbe med.

[Orio]

Å "kreve" noe av andre er å opplyse de (de andre) om hvilke forventninger du har til de (de andre), samtidig mens det eksplisitt eller implisitt foreligger en trussel om eventuelle sanksjoner (i en eller annen grad og form) fra din side.

For å stille krav må du altså klare: a) formulere hvilke forventninger du har til andre, og ha troverdighet i forhold til om du kan gjennomføre sanksjonering.

Nå høres jeg kanskje litt dramatisk ut, men hva om sanksjonering er å være sur på vedkommende i 30 min?

Syns forøvrig dette henger litt sammen med det gyldne prinsipp; "gjør mot andre hva du vil de skal gjøre mot deg". Med det mener jeg at du ikke skal godta mer enn du forventer av andre.

Lykke til med selvbyggingen. =)

Jeg ser at du bruker ordet "forventninger" i stedet for krav. Det er kanskje en bedre beskrivelse.

Og "sanksjonen" kan kanskje være at jeg tillater meg selv å bli skuffet, sint eller noe lignende?

[Orio]

Å stille krav kan være for deg en indre standard du setter for hva du ønsker av andre - og hvordan de skal oppføre seg mot deg. Jeg tror at dette må være ut i fra dine egne verdier om hvordan relasjonene i livet ditt skal være og hva som er rett for deg.

Samtidig er det som gif sier, andre kan velge å ikke følge disse "kravene" og det må du ta konsekvensen av. Etter egen erfaring så mener jeg det lønner seg å være litt romslig innenfor visse grenser. De som sliter psykisk har lett for å tenke negativt, og muligens være en smule mistenksom overfor andres hensikter. Men jeg tror at mye av slik andre er, er styrt av tilfeldigheter og de rammer de befinner seg i.

Og for å kjenne til egne grenser (som en må for å vite hva krav en har) så må en ha kommet et godt stykke på vei i terapi og i tilfriskningsprosessen. Hvor langt føler du at du har kommet der?

Hvis det er vanskelig å vite hvilke krav en skal stille til andre, så kan det noen ganger lønne seg å tenke over hvilken oppførsel du IKKE overhodet vil akseptere og ta det derfra.

Jeg synes jeg har kommet et godt stykke i terapi, men er langt unna det å finne ut hvor mine grenser for hva jeg skal godta fra andre går.

Det er flere som har nevnt at jeg må vite hvor mine egne grenser går, at det er en forutsetning for å stille "krav" til andre. Sannheten er kanskje at jeg ikke har hatt noen grenser, jeg tillater hva som helst fra andre, og hvis jeg på noe vis blir såret el. tar jeg på meg skylden selv. Også når det gjelder fysisk vold/angrep. (Ikke at det er noe som har skjedd ofte i det siste, men det hendte en del da jeg var barn. Og jeg la alltid skylden på meg selv, det gjør jeg fortsatt.)

[Orio]

Å ha forventninger.

Hilsen

Forventninger var et bedre uttrykk. Takk.

[Orio]

ja, men det bestemmer du og handler du etter -heilt- uavhenging av kva andre meiner/gjer. trur eg. du treng i prinsippet ikkje ein gong forklare kvifor du har eit krav, men bare handle deretter sjølv. klaregjere dine eigne grenser.

så krav til andre handler meir om kva du sjølv aksepterer og kvar grensene dine er til sjuandes og sist trur eg

men ikkje veit eg, og ikkje er eg jurist heller =)

Det er bare en fordel at du ikke er jurist. (I alle fall i denne sammenhengen.) Det å stille krav er helt nytt for meg, så jeg har hengt meg helt opp i hvordan det er innen jussens verden.

Men jeg tror du er inne på noe når du sier at det dreier seg om hva jeg aksepterer og hvor grensene mine går. Altså har jeg en enda større jobb foran meg enn jeg var klar over.

[gif]

Det er bare en fordel at du ikke er jurist. (I alle fall i denne sammenhengen.) Det å stille krav er helt nytt for meg, så jeg har hengt meg helt opp i hvordan det er innen jussens verden.

Men jeg tror du er inne på noe når du sier at det dreier seg om hva jeg aksepterer og hvor grensene mine går. Altså har jeg en enda større jobb foran meg enn jeg var klar over.

ja, større jobb, men ogs sjølv moglegheiten til å gjera noko med det og ikkje "avhenging" av andre.

Lykke til, =)

[Gjest hitmaker]

Jeg synes jeg har kommet et godt stykke i terapi, men er langt unna det å finne ut hvor mine grenser for hva jeg skal godta fra andre går.

Det er flere som har nevnt at jeg må vite hvor mine egne grenser går, at det er en forutsetning for å stille "krav" til andre. Sannheten er kanskje at jeg ikke har hatt noen grenser, jeg tillater hva som helst fra andre, og hvis jeg på noe vis blir såret el. tar jeg på meg skylden selv. Også når det gjelder fysisk vold/angrep. (Ikke at det er noe som har skjedd ofte i det siste, men det hendte en del da jeg var barn. Og jeg la alltid skylden på meg selv, det gjør jeg fortsatt.)

Ja skjønner problemstillingen. Noen ganger tror jeg at for å finne ut hvem en er, hvilke verdier en har og hva en vil/ikke vil finne seg i, så må en prøve og feil ift andre og gjøre sitt beste i terapi. Det jeg prøver å si at jeg tror ikke det er noen snarlig løsning på dette, det kommer mer av seg selv etterhvert som du blir bedre i løpet av terapien. Dette er jo et tema du kan ta opp med behandler som du forhåpentligvis får snart.

Jeg tror at du må prøve å stå i relasjoner til andre og kjenne etter hva som er riktig eller feil for deg. Deretter ta mot til deg å si fra om du mener noen går over streken. Lettere sagt enn gjort, men jeg tror ikke det er noen fasitløsning på dette. Å jobbe kognitivt i terapi med å analysere dine relasjoner til andre har vist seg nyttig for mange. Da får en klarhet i en del mekanismer som foregår mellom deg og andre. Dette er en langsiktig prosess, men stå på. Det pleier å ordne seg for de som ikke gir seg

[Gjest J31!]

Det å stille krav til andre er visst langt mer omfattende enn jeg trodde. Det handler også, som du sier, om å kjenne sine egne grenser og ha respekt for dem. Der har jeg en jobb å gjøre.

Samme her ;o)

Pst. går det bra med deg?