Å snakke om fortid/traumer i terapi..

[Gjest J31!]

Behandleren min kjenner til min fortid, og det er visst ingen tvil om at den har formet meg og gitt meg de problemer jeg har i dag.

Men jeg har valgt å ikke gå detaljert inn på fortid og traumer, fordi jeg har vært mer opptatt av å finne løsninger på samt gjøre noe med, de problemer jeg har i dag..

Dessuten vil jeg ikke bruke ressurser og "ta opp" en plass unødvendig.. (Beklager, men jeg er nå bare sånn da...).

Selvsagt hadde det vært godt å satt ord på samt få bekreftelse fra en profesjonell på det som har vært traumatisk og jævlig.. og jeg har heller ingen problemer med å snakke om det.. men hvordan kan det hjelpe en å snakke om noe som man uansett ikke kan gjøre noe med (det som har vært)?

Håper på synspunkter fra både nhd og andre med erfaringer, da jeg er usikker på om jeg skal bruke tid på og ta dette opp eller ikke neste gang.. Jeg vil bruke den tiden jeg har hos han mest mulig konstruktivt også..

[frosken]

Dette spørsmålet synes jeg du skal drøfte med terapeuten din og ikke her på dol. Ønsket ditt om på forhånd å vite hva som er de optimale temaer i terapien er en variant av ønsket om å være snill pike som terapeuten synes er flink.

[Gjest Rosa_Helen]

Ta dette opp med behandler neste time.

Det er nettopp slike ting det er virkig å drøfte med ham.

Hvorfor i all verden skal du skal du følge rådene til mennesker som ikke har den kjennskapen til deg og dine problemer som han har?

Hva hvis noen mener at du bare skal la det ligge og ikke ta det opp? Det er faktisk en del som har den forestillingen

Tror ikke det er noen fasit på hvem som skal snakke om traumer og fortid i terapi. For noen er det riktig for andre ikke. Dette er ting som vokser frem mens vi går i terapi. Og som vi sammen med terapeuten finner løsningen på.

Skal du bare unnlate å snakke med ham om disse tingene da?

Han som kjenner deg og skal hjelpe deg.

For meg blir det helt feil at du skal spørre alle andre enn ham om disse tingene. For det er jo faktisk det du sier.

Det er ham og ikke alle andre du skal spørre

La ham hjelpe deg j31, stol på ham og deg selv mye mer.

Prøv å vær tålmodig mellom timene.

[Glimtipper]

Hvorfor spør du ikke behandleren din om dette?

[Missimo]

Hvorfor spør du om det her inne? er ikke dette et spørsmål du bør stille deg selv og behandler?

[tjohei]

Jeg har tro på å løse opp i dype problemer, særlig hvis de hindrer deg i å fungere normalt. Dersom du fungerer bra, kan det kanskje holde med kogntitiv terapi eller å fokusere på å nå de målene du har satt deg.

[Carwing]

Jeg synes dette er en helt kurant sak å drøfte på DOL. Grunnen er at det finnes noen rare terapeuter, og ikke alle virker helt oppdatert på hva som viser seg å ha effekt, samt at noen tviholder på egen terapeutiske tilnærming, nærmest samme hva. Hører noen ganger fantastiske tolkninger av pasienters adferd. Når man er i en terapi er det lett å ta det som terapeuten sier for sant. Å reflektere over hva som er nyttig for en selv er også en styrke.

Min mening er; synes ikke du trenger å snakke om det som har vært i betydelig grad. I hvertfall ikke om det ikke plager deg veldig. Mennesker er flinke til å gå videre på tross av traumatiske opplevelser. Fremtiden din er selvsagt den som er viktig.

[Gjest Altea]

Jeg har ingen tro på å grave i fortiden,det er nåtiden og fremtiden som må være i fokus.

[florista]

Dette spørsmålet synes jeg du skal drøfte med terapeuten din og ikke her på dol. Ønsket ditt om på forhånd å vite hva som er de optimale temaer i terapien er en variant av ønsket om å være snill pike som terapeuten synes er flink.

Jeg håper NHD svarer deg. Om ikke hva du bør gjøre i dette enkelte tilfellet, så hva han generelt mener om det å snakke om traumer i terapi.

Hvordan skille mellom de som bør snakke og de som bør la det ligge?

Mvh

[skal]

Jeg kan bare snakke for min egen del og utifra min erfaring. For andre kan det være andre ting som spiller inn. Jeg har dessuten hatt store problemer med å snakke om det, t.o.m. tenke på det eller forholde meg til det, noe som nok både gjorde kostnadene større, men samtidig fikk jeg bonusen med å lære at det ikke er farlig å tenke på eller snakke om ting.

Jeg har vært mye frem og tilbake på å ville snakke, ikke ville snakke osv. Har skrevet mye fordi det har vært lettere og noe jeg kan gjøre på egenhånd. Om all den bearbeidingen som har skjedd med å skrive skulle blitt gjort på timene så hadde vel livet gått med tenker jeg.

Angående dine tanker om å ta opp plass - det er ikke din jobb å vurdere. Vet at det er skummelt å overlate den beslutningen til andre, men det er vi bare nødt til. Har hatt _mange_ runder med den ansvarsfordelingen i hodet. Det er terapautens, helsevesenet og politikernes oppgave å prioritere - ikke vår. Uansett hvor mye vi vil.

Det _du_ må vurdere, helst sammen med terapauten din, er hva det koster og hva du kan vinne.

For min del har det kostet mye. Det er enormt slitsomt arbeid, og det er mulig at for deg som også er mor koster det mer enn du er villig til å gi, om det ikke er nødvendig. Jeg har ikke hatt familie som har krevd sitt disse årene. Og det har i perioder gått med et nødskrik.

Nå skal det sies at det ikke bare er fordi jeg har snakket om det, for min del ble minnene såpass påtrengende at det i seg tok enormt med krefter, noe som selvsagt var (og er) en viktig grunn til at jeg valgte å ta den kampen. Men det koster blod, svette og tårer.

Men jeg er glad i for at jeg våget, for mye er vunnet.

Når det gjelder frykt, så er den mye mindre nå enn den var. Her tror jeg skrivingen har hatt mest å si, for det som er hardest knyttet til frykten har jeg ikke snakket mye om. Dessuten har mer kognitivt rettet jobbing hjulpet mye. Men helt klart og det å skjønne at det ikke er farlig å tenke på eller snakke om.

Der effekten har vært størst av å snakke om det har gått på skyld og skam i forhold til det som skjedde. Ved å snakke om det å få tilbakemelding og korrigerende syn har absurditeten av at et barn skulle ha den typen ansvar kommet frem i lyset, og langsomt har følelsene hengt seg på tankeideen om at det kanskje ikke var jeg som hadde hverken skyld eller ansvar den gangen.

I tillegg, og det har vært (og er fortsatt tildels) veldig vanskelig å innrømme for meg selv og andre, så har jeg hatt behov for å bli sett og få en salgs trøst for det som skjedde og den enorme sorgen og følelsen av svik jeg satt igjen med. Det har vært helende for hjertet at noen orket å se den smerten.

For deg vil det kanskje være helt andre kostnader og helt andre ting å vinne. Og svaret på hva som er best får du ikke 100% på forhånd. Men du kan nok, sammen med terapauten ta en "educated guess" (aner ikke hvilken norsk term man bruker for det.

Uansett - lykke til!!

[Cilien]

NHD vil garantert si at du ikke skal snakke om gamle traumer osv., det er hans mantra. Jeg har selv snakket meg fri fra gamle traumer og er kjempeglad i min "gammeldagse" psykoog. Ting har virkelig løsnet etter dette. Jeg er dritlei av at bare kognitiv terapi skal være det store fantastiske og at alt annet er feil. Men tror det ofte er sånn når det kommer noe nytt. Jeg tenker at de beste psykologene bruker mange ulike metoder, tilpasset den enkelte - slik i alle fall min har gjort.

[Gjest lithium]

NHD vil garantert si at du ikke skal snakke om gamle traumer osv., det er hans mantra. Jeg har selv snakket meg fri fra gamle traumer og er kjempeglad i min "gammeldagse" psykoog. Ting har virkelig løsnet etter dette. Jeg er dritlei av at bare kognitiv terapi skal være det store fantastiske og at alt annet er feil. Men tror det ofte er sånn når det kommer noe nytt. Jeg tenker at de beste psykologene bruker mange ulike metoder, tilpasset den enkelte - slik i alle fall min har gjort.

Cilien, jeg appplauderer deg, kunne ikke vært mer enig. Kognitiv terapi er bra for de som har nytte av det, jeg for min del tror ikke at man fungerer så rasjonelt.

I prinsippet synes jeg ikke det er noen ting galt å ta en slik diskusjon her. Man må uansett trekke spørsmålet inn i terapien og til behandler hvis man ønsker en endring.

Jeg har etter mange, mange års kamp for å fortrenge demonene, bestemt meg for å ta tak i dem. Jeg har alltid hatt fokuset her og nå og framover, men jeg stanger stadig mot betongveggen fordi jeg blir innhentet av demonene. Jeg har store problemer med å snakke om dem, men jeg tror jeg må for å kunne akseptere at det er en del av meg, at det har formet meg. Så kan jeg fortsette å gå videre.

[mariaflyfly]

Dette må du jo ta opp og drøfte med behandleren din.

[Gjest J31!]

Takk til dere som svarte på det jeg lurte på. Jeg visste ikke at dette var så individuelt..

Jeg valgte å spørre her først, fordi jeg har "tusen" andre ting å ta opp i tillegg til lang reisevei. Timene jeg får er enormt viktige for meg, derfor prøver jeg å få mest mulig (nyttig) utav dem også..

Men kansje er det bare jeg som blander kortene.. for dette har ingenting med tillit å gjøre (den er der, og vel så det).

[Gjest J31!]

Jeg kan bare snakke for min egen del og utifra min erfaring. For andre kan det være andre ting som spiller inn. Jeg har dessuten hatt store problemer med å snakke om det, t.o.m. tenke på det eller forholde meg til det, noe som nok både gjorde kostnadene større, men samtidig fikk jeg bonusen med å lære at det ikke er farlig å tenke på eller snakke om ting.

Jeg har vært mye frem og tilbake på å ville snakke, ikke ville snakke osv. Har skrevet mye fordi det har vært lettere og noe jeg kan gjøre på egenhånd. Om all den bearbeidingen som har skjedd med å skrive skulle blitt gjort på timene så hadde vel livet gått med tenker jeg.

Angående dine tanker om å ta opp plass - det er ikke din jobb å vurdere. Vet at det er skummelt å overlate den beslutningen til andre, men det er vi bare nødt til. Har hatt _mange_ runder med den ansvarsfordelingen i hodet. Det er terapautens, helsevesenet og politikernes oppgave å prioritere - ikke vår. Uansett hvor mye vi vil.

Det _du_ må vurdere, helst sammen med terapauten din, er hva det koster og hva du kan vinne.

For min del har det kostet mye. Det er enormt slitsomt arbeid, og det er mulig at for deg som også er mor koster det mer enn du er villig til å gi, om det ikke er nødvendig. Jeg har ikke hatt familie som har krevd sitt disse årene. Og det har i perioder gått med et nødskrik.

Nå skal det sies at det ikke bare er fordi jeg har snakket om det, for min del ble minnene såpass påtrengende at det i seg tok enormt med krefter, noe som selvsagt var (og er) en viktig grunn til at jeg valgte å ta den kampen. Men det koster blod, svette og tårer.

Men jeg er glad i for at jeg våget, for mye er vunnet.

Når det gjelder frykt, så er den mye mindre nå enn den var. Her tror jeg skrivingen har hatt mest å si, for det som er hardest knyttet til frykten har jeg ikke snakket mye om. Dessuten har mer kognitivt rettet jobbing hjulpet mye. Men helt klart og det å skjønne at det ikke er farlig å tenke på eller snakke om.

Der effekten har vært størst av å snakke om det har gått på skyld og skam i forhold til det som skjedde. Ved å snakke om det å få tilbakemelding og korrigerende syn har absurditeten av at et barn skulle ha den typen ansvar kommet frem i lyset, og langsomt har følelsene hengt seg på tankeideen om at det kanskje ikke var jeg som hadde hverken skyld eller ansvar den gangen.

I tillegg, og det har vært (og er fortsatt tildels) veldig vanskelig å innrømme for meg selv og andre, så har jeg hatt behov for å bli sett og få en salgs trøst for det som skjedde og den enorme sorgen og følelsen av svik jeg satt igjen med. Det har vært helende for hjertet at noen orket å se den smerten.

For deg vil det kanskje være helt andre kostnader og helt andre ting å vinne. Og svaret på hva som er best får du ikke 100% på forhånd. Men du kan nok, sammen med terapauten ta en "educated guess" (aner ikke hvilken norsk term man bruker for det.

Uansett - lykke til!!

Takk for at du ga meg/oss et innblikk i hvordan det har hjulpet deg å bearbeide din fortid ;o)

[PieLill]

Jo mer man roter i en lort, jo verre stinger den.

Å snakke om fortid for og snakke om fortid, er på sitt beste bortkastet. På sitt verste destruktivt.

Å grave i fortiden er omtrent like helsebringende som å pille skorpen av et sår.

Å snakke om fortid som tyter ut alle veier, kan være konstruktivt.

Situasjoner jeg synes det kan være nyttig og snakke om fortiden:

Når det er så vondt at man nesten ikke kan tenke på annet.

Situasjoner der man har opplevd mye løgn og/eller blitt fratatt retten til og legitimiteten av egne grenser. Her kan bekreftelse fra en tredjeperson bidra til å permanent plassere sannhet og løgn, skyld og ansvar der det hører hjemme.

For å sette punktum. Slik var det før. Og da overlevde jeg med disse forsvarsmekanismene og reaksjonsmønstrene. Men nå er det på denne måten. Så da blir det bedre å forholde seg på denne nye måten.

Man kjenner trærne på frukten. Virker det på sikt legende og forminsker den negative makten fortiden kan ha, har det vært nyttig å snakke om fortiden. Skaper det bare mer gørr, bitterhet og håpløshet, er det destruktivt.

Selvsagt bør man tenke seg om før man gir seg ut på sårbare områder. Ikke alle tidspunkt og situasjoner passer like godt.

mvh

[Gjest rudy28]

Jeg kan bare snakke for min egen del og utifra min erfaring. For andre kan det være andre ting som spiller inn. Jeg har dessuten hatt store problemer med å snakke om det, t.o.m. tenke på det eller forholde meg til det, noe som nok både gjorde kostnadene større, men samtidig fikk jeg bonusen med å lære at det ikke er farlig å tenke på eller snakke om ting.

Jeg har vært mye frem og tilbake på å ville snakke, ikke ville snakke osv. Har skrevet mye fordi det har vært lettere og noe jeg kan gjøre på egenhånd. Om all den bearbeidingen som har skjedd med å skrive skulle blitt gjort på timene så hadde vel livet gått med tenker jeg.

Angående dine tanker om å ta opp plass - det er ikke din jobb å vurdere. Vet at det er skummelt å overlate den beslutningen til andre, men det er vi bare nødt til. Har hatt _mange_ runder med den ansvarsfordelingen i hodet. Det er terapautens, helsevesenet og politikernes oppgave å prioritere - ikke vår. Uansett hvor mye vi vil.

Det _du_ må vurdere, helst sammen med terapauten din, er hva det koster og hva du kan vinne.

For min del har det kostet mye. Det er enormt slitsomt arbeid, og det er mulig at for deg som også er mor koster det mer enn du er villig til å gi, om det ikke er nødvendig. Jeg har ikke hatt familie som har krevd sitt disse årene. Og det har i perioder gått med et nødskrik.

Nå skal det sies at det ikke bare er fordi jeg har snakket om det, for min del ble minnene såpass påtrengende at det i seg tok enormt med krefter, noe som selvsagt var (og er) en viktig grunn til at jeg valgte å ta den kampen. Men det koster blod, svette og tårer.

Men jeg er glad i for at jeg våget, for mye er vunnet.

Når det gjelder frykt, så er den mye mindre nå enn den var. Her tror jeg skrivingen har hatt mest å si, for det som er hardest knyttet til frykten har jeg ikke snakket mye om. Dessuten har mer kognitivt rettet jobbing hjulpet mye. Men helt klart og det å skjønne at det ikke er farlig å tenke på eller snakke om.

Der effekten har vært størst av å snakke om det har gått på skyld og skam i forhold til det som skjedde. Ved å snakke om det å få tilbakemelding og korrigerende syn har absurditeten av at et barn skulle ha den typen ansvar kommet frem i lyset, og langsomt har følelsene hengt seg på tankeideen om at det kanskje ikke var jeg som hadde hverken skyld eller ansvar den gangen.

I tillegg, og det har vært (og er fortsatt tildels) veldig vanskelig å innrømme for meg selv og andre, så har jeg hatt behov for å bli sett og få en salgs trøst for det som skjedde og den enorme sorgen og følelsen av svik jeg satt igjen med. Det har vært helende for hjertet at noen orket å se den smerten.

For deg vil det kanskje være helt andre kostnader og helt andre ting å vinne. Og svaret på hva som er best får du ikke 100% på forhånd. Men du kan nok, sammen med terapauten ta en "educated guess" (aner ikke hvilken norsk term man bruker for det.

Uansett - lykke til!!

Synes det var interessant å lese alle svarene her... Jeg er kommet til et punkt der behandlerene mine nærmest har presset meg opp i et hjørne for å få meg til å snakke om overgrep. Men jeg er ikke så tøff som du. Har så og si gått i terapi i 10 år og fortsatt aldri snakket om hvordan jeg opplevde overgrepene. Det er så mye, ekkelt, kvalmt og mange. Føler det er min egen feil også... fordi jeg har vært lettlurt og en reddhare.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det som har hent kan du ikke gjøre noe med, men det du kan gjøre noe med er følelsene som er knyttet til det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette spørsmålet synes jeg du skal diskutere med din behandler.

[Gjest J31!]

Dette spørsmålet synes jeg du skal diskutere med din behandler.

Ja, jeg ser at du m.fl sier noe om det.. og jeg setter pris på det. Men jeg greier ikke helt å forstå hvorfor.. fordi det er individuelt?

Hvis du kan si noe om det (hvorfor), hadde jeg satt stor pris på å få en tilbakemelding på det..

(Grunnen til at jeg valgte å spørre her først,var at jeg ikke har sett noen hensikt i å prioritere/ta opp noe jeg ikke forstår hvordan kan hjelpe likevel - samtidig hører man ofte at man MÅ snakke om det osv.. men jeg skjønner at jeg kansje blander kortene for mye også..)