Hva kan man forvente av sin partner?

[Gjest hjelpes]

Jeg har blitt deprimert og synes alt er tungt og trist. Dette påvirker selvsagt de som er rundt meg.

Jeg flyttet sammen med min samboer for et år siden. Han er snill og hjelpsom og vi er svært glade i hverandre.

Men nå er jeg blitt deprimert, og min ellers snille og gode samboer trekker seg unna. Sier at han ikke er flink med sånt, og at det hjelper ikke å snakke om det. Han mener at han har prøvd å muntre meg opp men til ingen nytte . Han gjør husarbeid og tar seg av unger, men jeg føler meg til overs og trenger noen å trøste meg. Å snakke med.

Jeg skjønner jo at det med depresjon er vanskelig for den som ikke er "vant med slikt". Men gjelder dette mannfolk generelt? Burde jeg fortelle han hvordan han skal hjelpe meg? Synes jeg har nok med meg selv, om jeg ikke skulle hjelpe han med å forstå meg..

Noen som kjenner seg igjen eller har noen synspunkter?

[Gjest verbia]

På spørsmålet om dette gjelder mannfolk generelt, kan jeg si at det ikke er noe annerledes med damer. Personer som ikke er i samme situasjon har desverre store problemer med å forstå. Det er det vi har terapauter til.

[Gjest mallet]

Dessverre er det sånn at den eneste måten han kan vite hva du trenger, er hvis du forteller ham det. Det bør du gjøre. Samtidig er det lurt å være obs på at han er kjæresten din, ikke terapeuten. Det betyr ikke at du ikke skal betro deg til ham eller være åpen om problemer du har, men vær bevisst på at forholdet ikke glir over til pasient-terapeut i stedet for et kjæresteforhold. Det kan det også være lurt at dere snakker sammen om.

[Gjest Valnøtt]

Jeg tror kanskje du gjør klokt i å ikke be ham trøste deg. Det kan ødelegge forholdet deres. La heller terapeuten ta den biten, og vær sjeleglad for at samboeren ordner opp med det praktiske hjemme istedenfor å kreve mer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden han sannsynligvis ikke kan lese tanker, må du fortelle han det du ønsker han skal vite.

Trøsting er sannsynligvis intet godt tiltak mot depresjon. Derimot en hyggelig gåtur sammen hver kveld - det er bra mot depresjonen.

[Gjest Altea]

Kjenner meg igjen det med at han trekker seg unna,har følt meg ganske ensom iblandt.

Det er som om han ikke vil ta del i elendigheten,og det forstår jeg jo.

[frosken]

Hvis du er fast bruker av DOL så kjenner du sikkert til meg og min evinnelige trang til å "snakke om det". Jeg kan love deg at folk blir møkk lei dette. Hvor fort det skjer avhenger veldig av personen det er snakk om. Jeg vil anbefale deg å finne deg en hjelper, f.eks. fastlegen, en psykolog, en psykiatrisk sykepleier, etc., til å "snakke om det". Det er desverre slik at uansett hvor syk du er, så er andre avhengig av å få noe tilbake, og ikke bare gi. Det at sin samboer sier at han "ikke er så flink til sånt" syns jeg du skal ta på alvor.

Hilsen en som har gått i fella.

Enkelte dager slår du til med noen kommentarer som vitner om god selvinnsikt, SMIR. Jeg kunne ikke annet enn å le litt når jeg leste kommentaren din ...*s*

[Gjest klokkeline]

Kjøp deg en katt. Bruk ikke partneren din til psykisk trøst, da er det stor sjanse for at han blir meget lei av deg. Snakk med behandler, gå ut i skogen og kose med et tre, hva som helst.

Har hatt en del psykisk syke som har brukt meg til trøstklut igjennom hele livet. Til slutt ble jeg selv syk og nå tåler jeg ikke den minste lille ting lengre.

[Gjest Lissett]

Hvis du er fast bruker av DOL så kjenner du sikkert til meg og min evinnelige trang til å "snakke om det". Jeg kan love deg at folk blir møkk lei dette. Hvor fort det skjer avhenger veldig av personen det er snakk om. Jeg vil anbefale deg å finne deg en hjelper, f.eks. fastlegen, en psykolog, en psykiatrisk sykepleier, etc., til å "snakke om det". Det er desverre slik at uansett hvor syk du er, så er andre avhengig av å få noe tilbake, og ikke bare gi. Det at sin samboer sier at han "ikke er så flink til sånt" syns jeg du skal ta på alvor.

Hilsen en som har gått i fella.

Enig med Frosken. Likte innlegget ditt. Synes du er begynt å bidra med mange gode svar og råd til andre i grunn.

[frosken]

Det er bra det er håp for meg da. =)

Det er håp for deg, men du må nok praktisere litt mer i RL også :-)

[PieLill]

Det er ikke uvanlig at menn kan bli ganske frustrerte og ikke vite hva de skal gjøre i en slik situasjon.

Kanskje det kan være lurt at du for det første firer på dine krav og forventninger.

For det andre vil det være bra om du legger nøye merke til alt han gjør for familien og deg i denne situasjonen. Takk ham for store og små ting han gjør. Si at du setter pris på ham. Si at det hjelper deg veldig at hverdagen ikke raser sammen takket være hans innsats. Si at han er en flott fyr og at du merker han er glad i både deg og ungene. Fortell ham at han oppmuntrer deg ved det han gjør.

La ham vite at du forstår at dette ikke er enkelt for ham heller.

Gi han komplimenter for måten han håndterer barna.

Om man er veldig deprimert kan man ønske seg noen å kaste alt det vonde over på, en som kan bære en gjennom det hele. En som tar ansvaret. Slik funker det ikke. Det går ikke an og er ikke sunt. Man kan ikke redde noen fra å drukne ved og drukne sammen med dem.

Finn heller noen få ting som han kan gjøre. Si f.eks. at du synes det er fint og sitte inntil ham. Eller be ham holde rundt deg litt ekstra lenge. Gi ham positiv respons. Husk at det er frykelig tungt å gjøre ting som ikke ser ut til å hjelpe.

Det går også an å spørre om du kan få klage i 5 eller 10 minutter. At han ikke trenger komme med noen råd eller prøve å løse noe. Bare høre litt på deg. Så er du ferdig å klage og snakker om noe positivt minst dobbelt så lenge.

;-)

Dette er kjent land for deg, men ukjent for ham. Derfor er det viktig at du strekker deg mot ham og viser at du ikke har forsvunnet fullstendig inn i depresjonen. Som regel skal det ikke så mye til før han kjenner du gir tilbake det han trenger for å holde motet oppe og at dere kan kjenne nærhet også når det røyner på.

En bivirkning av dette for deg er at du legger bedre merke til de gode og glade tingene.

mvh

[Glimtipper]

Jeg sliter ikke med depresjon, men jeg har PTSD. Samboeren min har lest om emnet og kan en del om symptomer. Han vet også litt om hva som hjelper.

Derfor tar han vare på sønnen min om jeg har en ekstremt dårlig dag, passer på at jeg har tid og rom til å sove nok og prøver å begrense stress-nivået mitt. Dette høres det ut som mannen din gjør allerede.

Vi snakker ikke dyptgående om mine tanker og følelser i denne forbindelse. Det tar jeg med lege eller psykolog. Hvis jeg presenterer et problem han forbinder med sykdommen min, så ber han meg ta det opp med lege. Kanskje han hjelper meg å sette ord på noe av det, men vi snakker ikke i timesvis.

Han gir ekstra lange klemmer og holder rundt meg ved behov. Vi kan også se filmer, gå turer og gjøre andre positive aktiviteter. Jeg ønsker sterkt at forholdet vårt skal være preget av positivitet og likeverd, selv om det er umulig noen dager. Jeg passer på å ta det igjen på de gode dagene.

Jeg forholder meg til han som andre venner. Jeg kan ringe de og si jeg har en dårlig dag, uten at det fører til at vi snakker om problemene mine i timesvis. I stedet snakker vi om positive og hyggelige ting, ler sammen og koser oss. Det er mye mer helsebringende for meg enn å snakke, snakke, snakke om negative følelser.

Jeg tenker også: Kanskje mannen din er en "fikser". Han bryr seg ved å løse problemer du presenterer og føler dermed han kommer til kort om løsningen er utenfor hans rekkevidde. Om dette er tilfellet tror jeg ikke du kan forvente at han skal forandre seg, men heller sette pris på det han gjør. Gi han i så fall praktiske oppgaver han kan løse, som å ta seg ekstra av ungene og lage middag.