Overvekt/NHD

[Orio]

Jeg har ikke fått dette spørsmålet ut av hodet siden jeg leste det første gang. I teorien er jo løsningen veldig enkel: spis mindre, beveg deg mer. I praksis er det verre, det har jeg lang erfaring med.

Nå vet jeg ikke om dette gjelder deg, det er mer generelle betraktninger, men noen ganger får jeg inntrykk av at overvektige bruker psykologi/det sitter i hodet/det er jo en årsak som unnskyldning til ikke å gjøre noe med problemet. Det går faktisk ikke an å "prate seg ut" av et vektproblem.

Men for å prøve å hjelpe deg kan jeg jo fortelle hva som hjalp meg.

Jeg startet med å notere alt jeg spiste, etter at jeg hadde spist. Når jeg spiste, hva slags situasjon det var, hvor jeg var, hvilke følelser jeg hadde før jeg begynte å spise. Det ga meg innblikk i hvor problemet lå, jeg brukte (og bruker) mat/spising til å håndtere mange flere problemer enn at jeg er sulten.

Kunnskapen jeg fikk brukte jeg til å finne nye strategier der det viste seg at jeg hadde veldig lett for å spise. Var det noen annen måte å håndtere at jeg ble såret, at jeg ble sliten etc. enn å spise? Jeg lagde en liste over alternative måter å håndtere vanskelige følelser på.

Registreringen viste også at det ble lang tid mellom lunsj og middag, og at jeg da hadde lett for å ty til sjokolade etc. Det problemet løste jeg ved å ta med en ekstra brødskive i matpakka, spise en banan eller en yoghurt. Det viste seg at det ble mindre småspising på den måten.

I neste fase var det bare to krav: Jeg skulle skrive opp alt jeg spiste, FØR jeg spiste. Og jeg skulle spise fem måltider til faste tider hver dag. Og måltidene var obligatoriske, selv om jeg nesten kastet opp fordi jeg hadde spist en halv kilo sjokolade rett før middag, skulle jeg spise en "normal" middag. Det var altså strengt forbudt å kompensere for utskeielser ved å redusere/kutte ut faste måltider.

Det som skremmer ved dette opplegget er at du i starten veldig lett legger på deg. Du skal få lov til å spise alt du vil, særlig i registreringsfasen er det viktig å spise alt du vil. (Da er det heller ingen krav til faste måltider el.) Men etter hvert vil du få mer kontroll over spisingen, både hva du spiser, hvor mye og hvor ofte du spiser mellom måltidene. Jeg var helt ekstrem, spiste mellom hvert eneste måltid i starten (også før frokost og etter kveldsmat), så i stedet for å kutte ut alt med en gang bestemte jeg meg for at mellom frokost og lunsj tirsdag og torsdag skulle jeg ikke spise, og økte etter hvert, når jeg syntes jeg klarte det målet relativt greit.

Det fungerte bra for meg, på noen få måneder gikk jeg ned 15-20 kilo. Det var da problemene kom, overvekten var blitt en så stor del av min "personlighet", den fungerte som en slags beskyttelse, at jeg ikke taklet endringen. Det skjedde for fort, og jeg begynte å sabotere meg selv. Og la selvfølgelig på meg igjen.

[Gjest Altea]

Jeg har ikke fått dette spørsmålet ut av hodet siden jeg leste det første gang. I teorien er jo løsningen veldig enkel: spis mindre, beveg deg mer. I praksis er det verre, det har jeg lang erfaring med.

Nå vet jeg ikke om dette gjelder deg, det er mer generelle betraktninger, men noen ganger får jeg inntrykk av at overvektige bruker psykologi/det sitter i hodet/det er jo en årsak som unnskyldning til ikke å gjøre noe med problemet. Det går faktisk ikke an å "prate seg ut" av et vektproblem.

Men for å prøve å hjelpe deg kan jeg jo fortelle hva som hjalp meg.

Jeg startet med å notere alt jeg spiste, etter at jeg hadde spist. Når jeg spiste, hva slags situasjon det var, hvor jeg var, hvilke følelser jeg hadde før jeg begynte å spise. Det ga meg innblikk i hvor problemet lå, jeg brukte (og bruker) mat/spising til å håndtere mange flere problemer enn at jeg er sulten.

Kunnskapen jeg fikk brukte jeg til å finne nye strategier der det viste seg at jeg hadde veldig lett for å spise. Var det noen annen måte å håndtere at jeg ble såret, at jeg ble sliten etc. enn å spise? Jeg lagde en liste over alternative måter å håndtere vanskelige følelser på.

Registreringen viste også at det ble lang tid mellom lunsj og middag, og at jeg da hadde lett for å ty til sjokolade etc. Det problemet løste jeg ved å ta med en ekstra brødskive i matpakka, spise en banan eller en yoghurt. Det viste seg at det ble mindre småspising på den måten.

I neste fase var det bare to krav: Jeg skulle skrive opp alt jeg spiste, FØR jeg spiste. Og jeg skulle spise fem måltider til faste tider hver dag. Og måltidene var obligatoriske, selv om jeg nesten kastet opp fordi jeg hadde spist en halv kilo sjokolade rett før middag, skulle jeg spise en "normal" middag. Det var altså strengt forbudt å kompensere for utskeielser ved å redusere/kutte ut faste måltider.

Det som skremmer ved dette opplegget er at du i starten veldig lett legger på deg. Du skal få lov til å spise alt du vil, særlig i registreringsfasen er det viktig å spise alt du vil. (Da er det heller ingen krav til faste måltider el.) Men etter hvert vil du få mer kontroll over spisingen, både hva du spiser, hvor mye og hvor ofte du spiser mellom måltidene. Jeg var helt ekstrem, spiste mellom hvert eneste måltid i starten (også før frokost og etter kveldsmat), så i stedet for å kutte ut alt med en gang bestemte jeg meg for at mellom frokost og lunsj tirsdag og torsdag skulle jeg ikke spise, og økte etter hvert, når jeg syntes jeg klarte det målet relativt greit.

Det fungerte bra for meg, på noen få måneder gikk jeg ned 15-20 kilo. Det var da problemene kom, overvekten var blitt en så stor del av min "personlighet", den fungerte som en slags beskyttelse, at jeg ikke taklet endringen. Det skjedde for fort, og jeg begynte å sabotere meg selv. Og la selvfølgelig på meg igjen.

Tusen takk for gode råd : )

Det med å notere ned det jeg spiser skal jeg begynne med.

[Orio]

Tusen takk for gode råd : )

Det med å notere ned det jeg spiser skal jeg begynne med.

:- )

Jeg ventet nesten å bli hogd hodet av da jeg antydet at "psykologi" av en del overvektige blir brukt som unnskyldning for ikke å gjøre noe med problemet.

[Orio]

Det igjen forutsette at du er i bra psykisk form, at du greier å se noe positivt i framtiden som det er verdt å slanke seg (ønske å se bra ut) for. Det kan være en ny jobb, mannen i ditt liv, ønske om å føle seg bra.

Motivasjon tror jeg er en forutsetning i alt vi foretar oss, det er selv drivkraften. Uten den går du på "reservetanken" og gjør ting kun for å stille behovene til alle andre. Det er viktig at den kommer i fra deg selv!

Det er mange andre grunner til å gå ned i vekt enn et ønske om å se bra ut, hensynet til egen helse for eksempel. Å orke mer i hverdagen. Beskytte seg mot sykdommer. Unngå overbelastning av ledd og benbygning. For ikke å snakke om hvor mye bedre du vil føle deg her og nå hvis du beveger deg/trener litt eller spiser litt sunnere.

Og motivasjon: den trenger ikke være på topp hele tiden, den trenger ikke en gang være der i starten. Det kan være nok å "ta seg sammen", og når du da ser at resultatene kommer kan det hende motivasjonen dukker opp før du vet ordet av det. Det er i alle fall vanskelig å bli motivert bare ved å sitte og vente.

[Orio]

Får prøve å putte mindre inn i munnen,phu.

Prøv med mer ut. Det har fungert bra for meg. Og på mystisk vis er trangen til hele tiden å stappe noe i munnen blitt redusert samtidig.

:- )

[Gjest Altea]

Prøv med mer ut. Det har fungert bra for meg. Og på mystisk vis er trangen til hele tiden å stappe noe i munnen blitt redusert samtidig.

:- )

Trenger jo å komme meg mer ut å gå.

[Gjest Valnøtt]

Det igjen forutsette at du er i bra psykisk form, at du greier å se noe positivt i framtiden som det er verdt å slanke seg (ønske å se bra ut) for. Det kan være en ny jobb, mannen i ditt liv, ønske om å føle seg bra.

Motivasjon tror jeg er en forutsetning i alt vi foretar oss, det er selv drivkraften. Uten den går du på "reservetanken" og gjør ting kun for å stille behovene til alle andre. Det er viktig at den kommer i fra deg selv!

Du trenger ikke å være i bra fysisk form. Men det er en fordel å orke å ta noen grep for å bli det.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har ikke fått dette spørsmålet ut av hodet siden jeg leste det første gang. I teorien er jo løsningen veldig enkel: spis mindre, beveg deg mer. I praksis er det verre, det har jeg lang erfaring med.

Nå vet jeg ikke om dette gjelder deg, det er mer generelle betraktninger, men noen ganger får jeg inntrykk av at overvektige bruker psykologi/det sitter i hodet/det er jo en årsak som unnskyldning til ikke å gjøre noe med problemet. Det går faktisk ikke an å "prate seg ut" av et vektproblem.

Men for å prøve å hjelpe deg kan jeg jo fortelle hva som hjalp meg.

Jeg startet med å notere alt jeg spiste, etter at jeg hadde spist. Når jeg spiste, hva slags situasjon det var, hvor jeg var, hvilke følelser jeg hadde før jeg begynte å spise. Det ga meg innblikk i hvor problemet lå, jeg brukte (og bruker) mat/spising til å håndtere mange flere problemer enn at jeg er sulten.

Kunnskapen jeg fikk brukte jeg til å finne nye strategier der det viste seg at jeg hadde veldig lett for å spise. Var det noen annen måte å håndtere at jeg ble såret, at jeg ble sliten etc. enn å spise? Jeg lagde en liste over alternative måter å håndtere vanskelige følelser på.

Registreringen viste også at det ble lang tid mellom lunsj og middag, og at jeg da hadde lett for å ty til sjokolade etc. Det problemet løste jeg ved å ta med en ekstra brødskive i matpakka, spise en banan eller en yoghurt. Det viste seg at det ble mindre småspising på den måten.

I neste fase var det bare to krav: Jeg skulle skrive opp alt jeg spiste, FØR jeg spiste. Og jeg skulle spise fem måltider til faste tider hver dag. Og måltidene var obligatoriske, selv om jeg nesten kastet opp fordi jeg hadde spist en halv kilo sjokolade rett før middag, skulle jeg spise en "normal" middag. Det var altså strengt forbudt å kompensere for utskeielser ved å redusere/kutte ut faste måltider.

Det som skremmer ved dette opplegget er at du i starten veldig lett legger på deg. Du skal få lov til å spise alt du vil, særlig i registreringsfasen er det viktig å spise alt du vil. (Da er det heller ingen krav til faste måltider el.) Men etter hvert vil du få mer kontroll over spisingen, både hva du spiser, hvor mye og hvor ofte du spiser mellom måltidene. Jeg var helt ekstrem, spiste mellom hvert eneste måltid i starten (også før frokost og etter kveldsmat), så i stedet for å kutte ut alt med en gang bestemte jeg meg for at mellom frokost og lunsj tirsdag og torsdag skulle jeg ikke spise, og økte etter hvert, når jeg syntes jeg klarte det målet relativt greit.

Det fungerte bra for meg, på noen få måneder gikk jeg ned 15-20 kilo. Det var da problemene kom, overvekten var blitt en så stor del av min "personlighet", den fungerte som en slags beskyttelse, at jeg ikke taklet endringen. Det skjedde for fort, og jeg begynte å sabotere meg selv. Og la selvfølgelig på meg igjen.

Det opplegget der hørtes veldig bra ut. Og en kjempefin beskrivelse av hvor utrolig mye av overvektsproblematikken som faktisk sitter i hodet og ikke i magen. Fikk klump i halsen av slutten faktisk. Håper du kommer ut av det til slutt, store klemmer!