Krenket selvfølelse- og dens forbannelser

[Gjest Magna]

Dette er overskriften på et foredrag i regi av Acem. (acem.no)

Om hvordan en posisjon som offer for andres urimelighet kan ha mange fordeler:

Retten til å anklage, gjengjelde og samtidig høste sympati og støtte fra noen. En krenket posisjon er ofte en hengemye av harme.

Min kommentar: Kanskje det gir oss noe positivt å være forutettet og være i følelesen?

Jeg hang med opp i det som sto om "hengemyr av harme". Det er rett og slett en hengemyr å være forurettet og føle seg krenket.

Det er viktig en periode å føle harme og bearbeide, men vi må videre. Vi må leve.

Noen ganger er det bare som brokker av ord som gjør at vi mennesker kan våkne og gå videre i livet...

Noen tanker på en tordag )

[Gjest klokkeline]

Tror dette er viktige tanker på en torsdag :-). For å komme seg videre er det viktig å komme seg opp av denne "stakkars-meg-grava". Du har helt rett. I tillegg kan vi ikke skjule oss bak dette hver gang vi gjør en feil selv, det er ikke en unnskyldning at en er misbrukt, what ever, hvis en ikke oppfører seg så kan man ikke gjemme seg bak dette for evig.

Tror du har rett i dette jeg, man må ut av stakkars meg rollen og ut i selve livet på godt og vondt.

PS. Jeg opplever at de som skulle behandle meg har vært litt sånn dikke-dikk som jeg var en porselensdokke. Det er ingenting jeg blir mere forbanna over. Det jeg har opplevd har faktisk gjort meg sterk på mange områder selv om jeg har en psykisk sykdom.

Takk for kloke ord, ha en riktig fin dag, nå skal jeg ut i skogen og se på elgen og tyttebæra :-)

[Gjest Magna]

Det skal være forurettet. Dumt med skrivefeil.

[Gjest Magna]

Tror dette er viktige tanker på en torsdag :-). For å komme seg videre er det viktig å komme seg opp av denne "stakkars-meg-grava". Du har helt rett. I tillegg kan vi ikke skjule oss bak dette hver gang vi gjør en feil selv, det er ikke en unnskyldning at en er misbrukt, what ever, hvis en ikke oppfører seg så kan man ikke gjemme seg bak dette for evig.

Tror du har rett i dette jeg, man må ut av stakkars meg rollen og ut i selve livet på godt og vondt.

PS. Jeg opplever at de som skulle behandle meg har vært litt sånn dikke-dikk som jeg var en porselensdokke. Det er ingenting jeg blir mere forbanna over. Det jeg har opplevd har faktisk gjort meg sterk på mange områder selv om jeg har en psykisk sykdom.

Takk for kloke ord, ha en riktig fin dag, nå skal jeg ut i skogen og se på elgen og tyttebæra :-)

Gjør det klokkeline. Jeg må også gå herfra. Skal skrive et foredrag og meditere.

[Missimo]

Jeg ble utsatt for et overgrep som varte i et tiår. Jeg har ikke ord for alt det har ødelagt for meg. Økonomien går dårlig, jeg klarer ikke jobbe, jeg har store relasjonsproblemer og jeg sliter med angst og depresjon.

For meg er det ingenting positivt i det hele tatt å være et såkalt "offer". Jeg kaller ikke meg selv offer en gang, og jeg har selv følt jeg på en måte var "overgriperen" i den forstand at det var min skyld, mens vedkommende var den som brukte strategier som gikk på at "det var min feil", "jeg var fæl" osv. Altså vedkommende levde seg inn i offerrolla.

Ved å skrive dette tenkte jeg å snu litt på det; mange som utsetter mennesker for urimeligheter eller overgrep har den evnen at det er de som spiller offer og anklager det virkelige offeret. Så det høres ut som et sånt seminar først og fremst burde være for de som begår overtramp og overgrep. For det har vist seg at disse har en del felles personlighetstrekk som går på å leve seg inn i offerrolla på bekostning av det egentlige offeret.

[Gjest Magna]

Jeg ble utsatt for et overgrep som varte i et tiår. Jeg har ikke ord for alt det har ødelagt for meg. Økonomien går dårlig, jeg klarer ikke jobbe, jeg har store relasjonsproblemer og jeg sliter med angst og depresjon.

For meg er det ingenting positivt i det hele tatt å være et såkalt "offer". Jeg kaller ikke meg selv offer en gang, og jeg har selv følt jeg på en måte var "overgriperen" i den forstand at det var min skyld, mens vedkommende var den som brukte strategier som gikk på at "det var min feil", "jeg var fæl" osv. Altså vedkommende levde seg inn i offerrolla.

Ved å skrive dette tenkte jeg å snu litt på det; mange som utsetter mennesker for urimeligheter eller overgrep har den evnen at det er de som spiller offer og anklager det virkelige offeret. Så det høres ut som et sånt seminar først og fremst burde være for de som begår overtramp og overgrep. For det har vist seg at disse har en del felles personlighetstrekk som går på å leve seg inn i offerrolla på bekostning av det egentlige offeret.

Jeg forstår hva du sier.

Jeg har ei mor som oppfører seg slik. Hun er så fæl at jeg vet ikke min arme råd. Jeg har prøvd absolutt alt for å forholde meg til henne på en eller annen måte, men den "stakkars" dama kan ikke se meg som annet enn et umenneske. Min bror får alt av henne og ordner økonomien. Det restrende hun har av penger får han. Jeg er fæl som sier at slikt ikke går ann.

Jeg reddet henne en gang da hun hadde blindtarmbetennelse. Jeg fikk henne på sykehus. I ettertid takket hun min bror for alt han hadde gjort for henne. Jeg kan ta det ene eksemplet etter det andre.

Jeg forstår det du skriver. Jeg har brukt så utrolig mye tid og krefter på dette, både vært til behandling i 11 år, og jobbet med meg selv for å bli kvitt det jeg vil kalle harmens og krenkelsens hengemyr..

Min bror er forøvrig veldig lik sin mor. Han er sin mor oppad dage. Der har han noe å være stolt av!!!

Jeg har to søsken og i kjølvannet av denne mora så kan vi søskna ikke snakke sammen. Vi er uvenner.

Splitt og hersk!

Jeg vil ikke ha dette i hverdagen min. Derfor må jeg skrive slik og jeg må rydde dette ut av tankene mine. Dessverre besøkte jeg mora mi her om dagen. Da faller jeg sammen. Jeg burde ikke besøke henne.

[Missimo]

Jeg forstår hva du sier.

Jeg har ei mor som oppfører seg slik. Hun er så fæl at jeg vet ikke min arme råd. Jeg har prøvd absolutt alt for å forholde meg til henne på en eller annen måte, men den "stakkars" dama kan ikke se meg som annet enn et umenneske. Min bror får alt av henne og ordner økonomien. Det restrende hun har av penger får han. Jeg er fæl som sier at slikt ikke går ann.

Jeg reddet henne en gang da hun hadde blindtarmbetennelse. Jeg fikk henne på sykehus. I ettertid takket hun min bror for alt han hadde gjort for henne. Jeg kan ta det ene eksemplet etter det andre.

Jeg forstår det du skriver. Jeg har brukt så utrolig mye tid og krefter på dette, både vært til behandling i 11 år, og jobbet med meg selv for å bli kvitt det jeg vil kalle harmens og krenkelsens hengemyr..

Min bror er forøvrig veldig lik sin mor. Han er sin mor oppad dage. Der har han noe å være stolt av!!!

Jeg har to søsken og i kjølvannet av denne mora så kan vi søskna ikke snakke sammen. Vi er uvenner.

Splitt og hersk!

Jeg vil ikke ha dette i hverdagen min. Derfor må jeg skrive slik og jeg må rydde dette ut av tankene mine. Dessverre besøkte jeg mora mi her om dagen. Da faller jeg sammen. Jeg burde ikke besøke henne.

Hei Magna!

Takk for at du ville dele dette med meg. Har lignende erfaringer på området og det er i hvertfall ikke lett. Det er vondt og opprivende og i slike familier må en ikke bare klare seg selv fra en er liten, men også finne ut hvordan en må verne seg selv fra dette også fra en er ganske liten.

Enkelte tror de kan gjøre hva de vil og så legge skylda over på andre. Slike personlighetstyper er svært umodne og mangler empati og det er vanskelig å endre dem. Eneste en kan gjøre er å være hard og konsekvent og sette grenser. Det måtte jeg gjøre, selv om jeg ikke vil være sånn så må jeg for å overleve.

Men det finnes trøst hvis en leter og andre plasser og med andre mennesker om en våger. Og en kan få mye hjelp ved terapi.

Jeg synes det blir for mye fokus på offerrollen til de virkelige offrene, virker som det for tida er på mote å tenke sånn. Det burde vært mer fokus på den offerrolla overgripere enda oftere lever seg inn i. Patetiske overgripere som sier at "det var ikke min feil, hun var jo så uimotstålig..". det er direkte kvalmt og det har vist seg at slike personer som gjør slikt mot andre har en del felles personlighetstrekk som går på umodenhet, fraskrivelse av ansvar og lite empati.

Du får tenke at moren og broren din er dem de er og det er trist, men kanskje ikke så mye å gjøre med? Vet ikke om du har prøvd alt da og om du har forsøkt å være hard og konsekvent. Det ville jeg gjort om jeg var deg, gått i terapi og lært grensesetting og sette harde grenser overfor dem. Lykke til!

[Gjest Magna]

Hei Magna!

Takk for at du ville dele dette med meg. Har lignende erfaringer på området og det er i hvertfall ikke lett. Det er vondt og opprivende og i slike familier må en ikke bare klare seg selv fra en er liten, men også finne ut hvordan en må verne seg selv fra dette også fra en er ganske liten.

Enkelte tror de kan gjøre hva de vil og så legge skylda over på andre. Slike personlighetstyper er svært umodne og mangler empati og det er vanskelig å endre dem. Eneste en kan gjøre er å være hard og konsekvent og sette grenser. Det måtte jeg gjøre, selv om jeg ikke vil være sånn så må jeg for å overleve.

Men det finnes trøst hvis en leter og andre plasser og med andre mennesker om en våger. Og en kan få mye hjelp ved terapi.

Jeg synes det blir for mye fokus på offerrollen til de virkelige offrene, virker som det for tida er på mote å tenke sånn. Det burde vært mer fokus på den offerrolla overgripere enda oftere lever seg inn i. Patetiske overgripere som sier at "det var ikke min feil, hun var jo så uimotstålig..". det er direkte kvalmt og det har vist seg at slike personer som gjør slikt mot andre har en del felles personlighetstrekk som går på umodenhet, fraskrivelse av ansvar og lite empati.

Du får tenke at moren og broren din er dem de er og det er trist, men kanskje ikke så mye å gjøre med? Vet ikke om du har prøvd alt da og om du har forsøkt å være hard og konsekvent. Det ville jeg gjort om jeg var deg, gått i terapi og lært grensesetting og sette harde grenser overfor dem. Lykke til!

Takk for svar.

Jeg har gått i terapi i 11 år. Det er fullstendig nok. Jeg føler meg veldig bra. Men det med å prøve å forholde seg til et slikt menneske som min mor, det unner jeg ingen. Jeg har ingen kontakt med mine søsken.

Jeg har i lange perioder ikke hatt kontakt med min mor heller. Det virker som det blir løsningen i fortsettelsen også.

Både psykologen og psykomotorikeren jeg gikk til sa at mor aldri kom til å bli annerledes. Jeg lærte grensesetting hos psykomotorikeren. Hos psykologen bearbeidet jeg en hælvetes oppvekst.

Nå må jeg praktisere det de hjalp meg med.

Lykke til for deg også, Missimo.

Beste hilsen :