Nhd eller andre med peiling på depresjon..

[Gjest J31!]

Jeg har ringt behandleren min, men han er ikke på jobb før etter helgen. Og siden dette haster litt, håper jeg at du eller noen andre med peiling på dette kan hjelpe meg litt.

Vel, situasjonen er slik at jeg prøver å bli frisk av en depresjon. I tillegg sliter jeg med sosial angst, som jeg også behandles for. Jeg opplever bedring på begge deler, og at behandlingen er god.

Men "problemet" er at jeg ikke trives særlig godt her jeg bor. Det er rett og slett ikke her jeg hører til. Jeg kommer ikke herfra heller, men jeg har familien min boende her (som dog er bl.a depressive; bortsett fra en bror).

Jeg har kontakt med et par venninner her. Men vi har lite til felles, i tillegg er dialekten vanskelig å forstå (noe som ikke akkurat gjør den sos.angsten bedre). Det er vanskelig å komme innpå de som bor her - og ja, jeg har prøvd. Det eneste som hittil har holdt meg oppe her, hvis jeg kun skal tenke på meg selv, er jobben min - men jeg merker at jeg sliter mer og mer i den også.

Før (da jeg bodde i det miljøet jeg trivdes i) var jeg en sprudlende og humoristisk jente som også sto mer på egne bein - nå det stikk motsatte. Det er mye mer "liv" der, i tillegg til at man kan være "anonym" fordi dette er et større sted.

Hvorvidt er det mulig å bli frisk av en depresjon når en ikke trives slik en bør i det miljøet en bor i? Finnes det noe "fasitsvar" på dette? Hvor mye har miljøet å si ift bedring?

Grunnen til at jeg flyttet hit, var problemer i ekteskapet, i tillegg til at det er billigere å bo her. Jeg ville at vi skulle prøve å se.. og resten av "visa" kjenner du..

Jeg har en niårig datter med adferdsvansker, bl.a temperament, sosiale vansker og konsentrasjonsvansker. Både bup og barnevern er etter mitt ønske inne i bildet. Hun begynte i høst på en liten skole med et lite miljø, noe som hittil ser ut til å være svært positivt for henne. Dette er jeg selvfølgelig svært glad for.

Pga hennes positive utvikling, ønsker bup at vi skal bli boender her. Og hvis jeg ikke har noe valg, så skal jeg selvfølgelig bo her for hennes skyld og gjøre det beste utav situasjonen for min egen del.

Fordi det på møtet over helgen (og som jeg ikke kan utsette pga økonomiske forhold samt lang ventetid) skal avklares ting ift boligsituasjonen, håper jeg at du eller andre med peiling på dette kan si noe ift hvorvidt det er mulig å bli frisk fra en depresjon, selv om man ikke trives i/med det miljøet man bor i. Dette er noe jeg må ta med i vurderingen i en så viktig avgjørelse.

Ps. Begge barna er 50/50 ift hvor de vil bo hen.. de trives både her og der. De kommer også derfra, og vi flyttet hit i 05.

[Gjest klokkeline]

Jeg tror det at du ikke trives kan holde liv i depresjonen ja. Hvis du ikke ser noen mulighet for å få til trivsel på det stedet du bor nå samme hva du forsøker, så flytt. Kjenner en flytt-same som kan hjelpe deg, eller du kan ringe meg :-). Sparker deg hardt bak i håp om at du kommer opp av "grublegropa."

[Glimtipper]

Jeg kan ikke hjelpe med det vanskelige valget ditt.

Men min psykolog sa til meg: "Vi kan ikke behandle bort at du er misfornøyd med din nåværende livssituasjon. Selv ikke de friskeste menneskene er lykkelige om livssituasjonen deres er uønsket."

På grunn av det tok jeg tak i det jeg mislikte ved mitt eget liv. Det var ikke så enkelt som å flytte. Hvor enn du drar, der er du... For å si det slik. Du kan ikke rømme fra deg selv og dine personlige problemer.

Tenk slik: Hva slags forandringer ønsker du egentlig? Skriv en detaljert liste. Kan du oppnå de forandringene der du er nå? Hvis ikke, hvorfor vil det bli lettere å forandre disse tingene på det nye stedet?

[....AV]

Jeg vil først si at jeg egentlig ikke har peiling på depresjoner.

Men jeg tenker kanskje at det kan være depresjonen som gjør at du ikke trives. Ble du deprimert etter at du flyttet dit du bor nå?

[Gjest mye skal man høre.......]

Da venter du til etter helgen å spør behandleren din på neste time. Makan til tull!!!

[Gjest erremuli]

Da venter du til etter helgen å spør behandleren din på neste time. Makan til tull!!!

Ro deg ned litt 'a

[Gjest surikatt]

Jeg tror det at du ikke trives kan holde liv i depresjonen ja. Hvis du ikke ser noen mulighet for å få til trivsel på det stedet du bor nå samme hva du forsøker, så flytt. Kjenner en flytt-same som kan hjelpe deg, eller du kan ringe meg :-). Sparker deg hardt bak i håp om at du kommer opp av "grublegropa."

Jeg har masse erfaring med depresjon og jeg tror nok at nissen vil sitte på lasset.

Ta det med ro og diskuter dette med behandleren din. Depresjon er ikke lett å komme ut av. Det er tanke og handlingsmønstere som må brytes, ellers vedlikeholder du depresjonen. Dette tar tid.

[Gjest FrøkenRosa]

Så vanskelige spørsmål skal du ikke haste med å få svar på.

Forstår ikke hvordan du kan tro at du kan løse dette før helgen.

For min egen del og sikker mange andre, tar det tid å finne ut av boforhol, hensyn til barn osv. Hvem er inne skal kunne råde deg til hverken et ene eller det andre? Og hvordan kan en slik viktig sak som dette, som direkte er avgjørende for barna dine sin fremtid( uten at jeg med det mener at det blir negativt for dem, de valgene du til slutt kommer frem til) kunne løses av en gjeng på internett?

For meg blir det nesten som å spørre en sal full av mennesker, hva synes dere jeg skal gjøre? Du ville ha fått like mange meninger som det var mennesker i salen.

Det nytter virkelig ikke.

Hvis du ikke klarer å løse dette i timene du har sammen med behandler, så vent iallfall til mandag å ring ham.

Du prøver hele tiden å løse ting vi andre bruker mnd og år på å løse ved et innlegg her inne.

Lykke til

[Cilien]

Jeg synes ikke du skal behandle dette som en "haste-sak", men bruke tid med behandler til å diskutere det over litt tid.

[Gjest ellisabetth]

Historien din minner om meg selv...jeg flyttet til en ny plass for etpar år siden for å bo sammen med min nye samboer. Med meg har jeg min datter på 12 år. Hun trives godt her og har det fint både hjemme og på skolen.

Selv sliter jeg. Samboeren min er verdens snilleste og vi er fortsatt som nyforelsket. Han jobber i byen og pendler til og fra hver dag. Vi bor på landet og det er ingen naturlig møteplass her hvis man ikke er med i lag eller forening. Jeg har liten kontakt med naboer og kjenner ingen så godt at jeg kan tenke meg å stikke innom.

Siste året har jeg vært mye deprimert og nedfor. Sitter og gråter mens samboeren min er på jobb. Føler meg ensom og verdiløs. Savner venninnene mine på hjemplassen. Og familien. Bare det at noen stikker innom. Selv har jeg mistet overskuddet til å prøve å ordne meg et sosialt nettverk her i bygda.

Hva gjør man i en sådan situasjon? Flytter tilbake til hjemplassen? Nei, det er ikke noe alternativ for meg. Min datter har slått rot her og vil ikke flytte. Min samboer har sin familie her og har alltid bodd her. Og jeg flytter ikke uten han.

Samtaleterapi har jeg liten tro på.

Det som da gjenstår er det jeg kan gjøre selv for å trives bedre. Melde meg inn i ett eller annet her i bygda. Være i aktivitet. Gå turer og oppsøke dem jeg faktisk kjenner her. Jeg kan være den første til å stikke innom,å håpe på gjenvisitt. Jeg kan holde kontakten med mine gamle venner via sms og mail. Jeg kan forsøke meg på en ny hobby og fylle dagene med noe annet en å sitte passiv foran fjernsyn og pc.

Nå gjenstår det å se om jeg faktisk greier å gjennomføre noe av dette. Og ikke minst om det vil hjelpe..jeg har forsonet meg med at jeg blir boende her. Om depresjonen ikke forsvinner vil jeg prøve medisiner.

Ønsker deg lykke til, jeg skjønner godt hvordan du har det.

Klem og god helg fra

[Gjest J31!]

Jeg synes ikke du skal behandle dette som en "haste-sak", men bruke tid med behandler til å diskutere det over litt tid.

Jeg skjønner poenget deres.

Jeg skal heller ikke å ta den "store avgjørelsen" nå. Det mitt spm handler om, er hvorvidt mye miljø har å si ift depresjon og bedring - hvis det i hele tatt finnes noe "fasitsvar" på det.

Grunnen til at jeg ser dette spm som en hastesak, er at jeg på en måte har fått kniven på strupen av både sosialkontor, barnevern og bup - etter møtet med bup i går.

Hvordan skal jeg forklare det da.. Bup tok med en gang en tlf til b.v etter møtet med barna og meg i går. Det ble tatt opp noe der som bup ikke kjente til ift bosituasjon. Og BUP ser det som nødvendig at b.v og sos.kontoret skal hjelpe oss ift (snarlig) oppgradering av bolig - noe som b.v (etter henvendelsen fra bup i går) skal ta opp på møtet med sos.kontoret og meg over helgen.

Egentlig var det ikke meningen at b.v skal være med på dette møtet, jeg bestilte meg bare en vanlig time på sos.kontoret for å få hjelp til noen andre "småting. Men så ble det altså i går bestemt - etter møtet - at bv skal være med til sos.kontoret for å legge frem dette med bosituasjon (det ble ikke bestemt av meg, men av b.v). Og da ønsker jeg gjerne å vite litt på forhånd hva jeg tenker å gjøre i fremtiden - noe som avhenger også av spm jeg tar opp i dette innlegget.

Om oppgradering skjer, så er det ikke bare for meg å flytte, fordi dette er snakk om mange tusen kr.

Om jeg skal flytte, så tenker jeg heller ikke å gjøre det før (tidligst) skoleåret 08/09 er omme.

Derfor vil jeg på forhånd gjerne vite hvorvidt miljø har å si ift bedring av depresjon. Spm er ikke avgjørende - men ved å få svar på det (hvis det finnet svar på det) så kan jeg legge det ifra meg og konsentrere meg om det jeg allerede vet.

Jeg har ikke mulighet til å drøfte dette med behandler før møtet. Vi har drøftet dette ift flytting, og han har gitt meg kloke råd. Men akkurat dette spm har vi ikke diskutert. Og jeg har heller ingen greie på det.

Derfor valgte jeg å forhøre meg her.. At ting skjer så fort, kan jeg ikke hjelpe for.. og som jeg skrev i hovedinnlegget, kan jeg heller ikke utsette møtet av andre årsaker igjen.

For å få litt sammenheng i det hele, valgte jeg også å skrive noen detaljer rundt mitt spm..Men jeg forlanger ikke svar av noen.. jeg bare spør .

*Prøver å forklare så godt jeg kan* )

[Gjest J31!]

Historien din minner om meg selv...jeg flyttet til en ny plass for etpar år siden for å bo sammen med min nye samboer. Med meg har jeg min datter på 12 år. Hun trives godt her og har det fint både hjemme og på skolen.

Selv sliter jeg. Samboeren min er verdens snilleste og vi er fortsatt som nyforelsket. Han jobber i byen og pendler til og fra hver dag. Vi bor på landet og det er ingen naturlig møteplass her hvis man ikke er med i lag eller forening. Jeg har liten kontakt med naboer og kjenner ingen så godt at jeg kan tenke meg å stikke innom.

Siste året har jeg vært mye deprimert og nedfor. Sitter og gråter mens samboeren min er på jobb. Føler meg ensom og verdiløs. Savner venninnene mine på hjemplassen. Og familien. Bare det at noen stikker innom. Selv har jeg mistet overskuddet til å prøve å ordne meg et sosialt nettverk her i bygda.

Hva gjør man i en sådan situasjon? Flytter tilbake til hjemplassen? Nei, det er ikke noe alternativ for meg. Min datter har slått rot her og vil ikke flytte. Min samboer har sin familie her og har alltid bodd her. Og jeg flytter ikke uten han.

Samtaleterapi har jeg liten tro på.

Det som da gjenstår er det jeg kan gjøre selv for å trives bedre. Melde meg inn i ett eller annet her i bygda. Være i aktivitet. Gå turer og oppsøke dem jeg faktisk kjenner her. Jeg kan være den første til å stikke innom,å håpe på gjenvisitt. Jeg kan holde kontakten med mine gamle venner via sms og mail. Jeg kan forsøke meg på en ny hobby og fylle dagene med noe annet en å sitte passiv foran fjernsyn og pc.

Nå gjenstår det å se om jeg faktisk greier å gjennomføre noe av dette. Og ikke minst om det vil hjelpe..jeg har forsonet meg med at jeg blir boende her. Om depresjonen ikke forsvinner vil jeg prøve medisiner.

Ønsker deg lykke til, jeg skjønner godt hvordan du har det.

Klem og god helg fra

Tusen takk for svar og innspill )

Kan jeg spørre hvor lenge du/dere har bodd der?

Jeg tenker også som deg, at en må gi det en sjanse og gjøre det beste utav det.

Jeg har tenkt frem og tilbake, satt meg opp "positiv vs negativ" lister og reflektert og forsøkt å finne utav dette de to siste årene..

Jeg har også forsøkt å gjøre noe aktivt for å prøve å trives. Jeg kan sikkert prøve enda mer..men jeg har feks deltatt på fotballtreniger og kamper, vært med på partyer, besøkt og fått besøk av andre, prøvd å komme i kontakt med andre gjennom jobben osv. Noen spesiell hobby har jeg desverre ikke, slik at jeg på også den måten kunne utvidet mitt nettverk.

Men.. det går kansje an å omstille seg om en prøver enda lengre?

Ikke lett nei.. håper at du finner utav det du også ;-)

[Gjest J31!]

Jeg har masse erfaring med depresjon og jeg tror nok at nissen vil sitte på lasset.

Ta det med ro og diskuter dette med behandleren din. Depresjon er ikke lett å komme ut av. Det er tanke og handlingsmønstere som må brytes, ellers vedlikeholder du depresjonen. Dette tar tid.

''Det er tanke og handlingsmønstere som må brytes, ellers vedlikeholder du depresjonen. ''

Takk. Da er jeg litt klokere ;o)

[Gjest ellisabetth]

Tusen takk for svar og innspill )

Kan jeg spørre hvor lenge du/dere har bodd der?

Jeg tenker også som deg, at en må gi det en sjanse og gjøre det beste utav det.

Jeg har tenkt frem og tilbake, satt meg opp "positiv vs negativ" lister og reflektert og forsøkt å finne utav dette de to siste årene..

Jeg har også forsøkt å gjøre noe aktivt for å prøve å trives. Jeg kan sikkert prøve enda mer..men jeg har feks deltatt på fotballtreniger og kamper, vært med på partyer, besøkt og fått besøk av andre, prøvd å komme i kontakt med andre gjennom jobben osv. Noen spesiell hobby har jeg desverre ikke, slik at jeg på også den måten kunne utvidet mitt nettverk.

Men.. det går kansje an å omstille seg om en prøver enda lengre?

Ikke lett nei.. håper at du finner utav det du også ;-)

Jeg har bodd her i to år sånn cirka. Depresjonen kom etter første året. Da hadde forholdet til min samboer stabilisert seg og på et vis kommet på et normalt nivå. Første året her var jeg som på skyer av forelskelse og tenkte nok overhodet ikke på at jeg skulle oppleve å bli så deprimert...

[Gjest J31!]

Jeg har bodd her i to år sånn cirka. Depresjonen kom etter første året. Da hadde forholdet til min samboer stabilisert seg og på et vis kommet på et normalt nivå. Første året her var jeg som på skyer av forelskelse og tenkte nok overhodet ikke på at jeg skulle oppleve å bli så deprimert...

Jeg har veldig forståelse for din situasjon. Den følelsen er veldig vond.. men det du skal vite er at den vil gå over hvis du klarer å tilpasse deg og etterhvert blir mer trygg på miljøet og omgivelsene dine.. Det er iallefall min erfaring..

Jeg opplevde det samme selv da jeg flyttet sammen med min eksmann og til hans "hjemsted" (hvor han har sin fam).. Men jeg tilpasset meg i løpet av få år, og fikk et nytt nettverk, et positivt et..

Det er forøvrig dit jeg vil flytte tilbake.. ikke i nærheten av fam hans nei.. men til det andre nettverket mitt som jeg bygde opp da jeg bodde der.

Jeg håper at du vil finne deg til rette og bli tryggere der du bor, sammen med din samboer og din datter.

Klem og god helg tilbake

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Har lyst til å si til deg at det ikke behøver være noe "nå eller aldri", "hvitt" (les: fri fra depresjonsbosted), "svart" (depresjonsbosted).

Depresjon kan komme av: seneffekter av traumer/uberarbeidede følelser & hendelser,

som sitter i ens indre. ("indre følelser). Ytre omstendigheter i nåtiden (miljø, bosted, familiesituasjon, økonomiske vanskeligheter m.m.). I tillegg depresjon som årsak av genetikk/biologi/stemningslidelse (som bipolar) og/eller egen personlighet som muligsskaper nedsatt fungering og depresjon.

Om det er personlighetsmessig, er det jo som kjent umulig å flykte fra seg selv. En selv følger jo med på ens eget flyttelass:P Likeså (dessverre) følger stemningslidelser med på lasset, men det gjør jo SS'en også (heldigvis) Fortiden og traumers sår forsvinner heller ikke, men det at de ytre omstendighetene i nåtiden er mest mulig optimale gjør at ens symtombilde ikke bør gi seg så mye utslag og være så hemmende lenger.

[Gjest J31!]

Har lyst til å si til deg at det ikke behøver være noe "nå eller aldri", "hvitt" (les: fri fra depresjonsbosted), "svart" (depresjonsbosted).

Depresjon kan komme av: seneffekter av traumer/uberarbeidede følelser & hendelser,

som sitter i ens indre. ("indre følelser). Ytre omstendigheter i nåtiden (miljø, bosted, familiesituasjon, økonomiske vanskeligheter m.m.). I tillegg depresjon som årsak av genetikk/biologi/stemningslidelse (som bipolar) og/eller egen personlighet som muligsskaper nedsatt fungering og depresjon.

Om det er personlighetsmessig, er det jo som kjent umulig å flykte fra seg selv. En selv følger jo med på ens eget flyttelass:P Likeså (dessverre) følger stemningslidelser med på lasset, men det gjør jo SS'en også (heldigvis) Fortiden og traumers sår forsvinner heller ikke, men det at de ytre omstendighetene i nåtiden er mest mulig optimale gjør at ens symtombilde ikke bør gi seg så mye utslag og være så hemmende lenger.

Hei;)

Ble litt usikker her jeg nå..

Du skriver på slutten:

''men det at de ytre omstendighetene i nåtiden er mest mulig optimale gjør at ens symtombilde ikke bør gi seg så mye utslag og være så hemmende lenger''

... som betyr at ytre omstendigheter, som feks miljø, har noe å si ift symptomer?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei;)

Ble litt usikker her jeg nå..

Du skriver på slutten:

''men det at de ytre omstendighetene i nåtiden er mest mulig optimale gjør at ens symtombilde ikke bør gi seg så mye utslag og være så hemmende lenger''

... som betyr at ytre omstendigheter, som feks miljø, har noe å si ift symptomer?

Hei sveis:)

"... som betyr at ytre omstendigheter, som feks miljø, har noe å si ift symptomer?"

Ja, exactely! Er de ytre omstendighetene i ens liv, vil ens problemer øke. Når de ytre betingelsene er bedre for en (som tilgang til bedre miljø, nettverk, økonomi, bolig osv, osv), vil graden av vansker/symptomer minske. Et eks.: en person som f.eks. er redd for å sosialisere seg med folk en ikke kjenner og som bor på et sted der vedkommende har liten bekjentskapskrets fra tidligere, vil slite. Symtomene ift sosiale vansker vil bli mye tydligere og føles invalidiserende. Motsatt om personen f.eks. oppholder seg på et sted der folk allerede er kjent for han/hun, vil ikke dette med ukjente mennesker bli et så stort problem. For disse menneskene er jo kjenninger. See? Altså vil personen ikke føle seg så veldig hemmet. Like fullt har pers. et problem, men symptomene (graden av subjektivt ubehag/stress/ensomhet/kontaktvansker m/nye osv), viser seg veldig forskjellig i de to situasjonene. Var sånn jeg mente det. Hmm, ikke så lett å forklare alltid.

Hilsen frøken "knot"

[Gjest J31!]

Hei sveis:)

"... som betyr at ytre omstendigheter, som feks miljø, har noe å si ift symptomer?"

Ja, exactely! Er de ytre omstendighetene i ens liv, vil ens problemer øke. Når de ytre betingelsene er bedre for en (som tilgang til bedre miljø, nettverk, økonomi, bolig osv, osv), vil graden av vansker/symptomer minske. Et eks.: en person som f.eks. er redd for å sosialisere seg med folk en ikke kjenner og som bor på et sted der vedkommende har liten bekjentskapskrets fra tidligere, vil slite. Symtomene ift sosiale vansker vil bli mye tydligere og føles invalidiserende. Motsatt om personen f.eks. oppholder seg på et sted der folk allerede er kjent for han/hun, vil ikke dette med ukjente mennesker bli et så stort problem. For disse menneskene er jo kjenninger. See? Altså vil personen ikke føle seg så veldig hemmet. Like fullt har pers. et problem, men symptomene (graden av subjektivt ubehag/stress/ensomhet/kontaktvansker m/nye osv), viser seg veldig forskjellig i de to situasjonene. Var sånn jeg mente det. Hmm, ikke så lett å forklare alltid.

Hilsen frøken "knot"

Hehe.. jeg synes du er flink til å forklare, frøken klok (ikke knot)

Men da har jeg iallefall forstått deg riktig. Takk skal du ha, og en riktig fin dag ønskes deg fra